Klubben og Bergavegen

Opprinnelig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om Egil Klubben og Bergavegen i Ulvik. Det var for enkel sak…

Men Egil Klubben gir seg ikke, og ser ikke ut til å ta til seg realiteter i saken. Jeg skal forsøke å presentere en liten tidslinje.

Egil Klubben kjøpte bruket i 1989, og ble da informert om at det lå ved kommunal veg. Hardanger Tingrett skriver følgende i dommen fra 2018:

Saksøkte Egil Klubben kjøpte eigedommen gnr. 60 bnr. 1 i 1989. Han måtte søkje konsesjon for å overta eigedommen. Vedtaket vart gjort av Fylkeslandbruksstyret 09.08.1989. Av tilrådinga frå rådmannen i Ulvik vedrørande søknaden om konsesjon framgår det følgjande :
Søknad om konsesjon gnr. 60/1+3

Eigedommen ligg på Bergo, om lag 8 kmfrå Ulvik sentrum, ved den kommunale vegen på Bergo.

Allerede her ser vi at Klubben var klar over hva han kjøpte: et bruk med kommunal veg over tomta. §2 i veglova slår fast at kommunale veier er offentlige.

Men det blir mer. Midt på nittitallet deltok Egil Klubben i anbud på brøyting av kommunale veier i Ulvik. Bergavegen var del av rode 6. Egil Klubben gikk til søksmål mot kommunen fordi han ikke fikk brøytingen. Det er således nær utenkelig at han ikke var klar over at Bergavegen var kommunal.

I 2003 satt Egil Klubben i ei vegnemd oppnevnt av kommunen, som skulle prioritere veier i kommunen. Nemda kom med samstemt konklusjon, og i papirene ble Bergavegen omtalt som kommunal.

I 2010 gjentok dette seg med ny veinemd. Også her var Klubben med. Denne nemda satte Bergavegen øverst på prioriteringslisten over kommunale veier.

Slik kunne man fortsatt. Det er masse beviser på at veien er kommunal, og at Egil Klubben vet det.

Klubben påberoper seg at det er en voldgiftsdom fra 40-tallet som er grunnlaget, og at ingenting kan endre en voldgiftsdom. Det er forsåvidt korrekt at voldgiftsdommen ikke er angrepet, men det er irrelevant.

Om en voldgiftsdom tilkjenner meg et gode fra motparten, så er ikke voldgiftsdommen bindende for andre enn meg og motparten. For det andre vil ikke voldgiftsdommen hindre meg i å selge eller gi bort godet jeg får, med mindre det er eksplisitt nevnt.

Så voldgiftsdommen fra 1944 er fortsatt gjeldende, men uinteressant, fordi det har skjedd rettsstiftende handlinger i etterkant av dette: nemlig at kommunen (som ikke var part i dommen) har overtatt vegen.

Det har Egil Klubben dokumentert grundig selv. Han har nemlig gravd opp kommunestyrets vedtak av at vegen blir tatt opp som bygdeveg. Bygdeveg var det gamle navnet på kommunal veg i den gamle veglova.

I tillegg ser Egil ut til å tro at han har en sak, og bombarderer domstoler og andre med brev. For det første kan ikke domstoler på eget iniativ gå inn i en sak. Dommer er endelige, og når dommen er avsagt skal ikke domstolen si mer i saken.

Å få rettet feil krever anke (innen fristen) eller gjenåpning (innen en lengre frist). Egil Klubben har anket. Lagmannsretten og høyesterett har avvist saken om Bergavegen.

Han har begjært gjenåpning til sideordnet domstol, som også har avvist saken. Kort sagt: det har ikke dukket opp nye momenter, som er et krav for gjenåpning. Til sammen har saken vært på bordet hos 4-5 forskjellige domstoler.

Dommen fra 2018 er svært grundig og tar for seg hvorfor Klubben ikke er eier.

Domsslutningen der er veldig enkel: Bergavegen er eid av Ulvik Herad.

Dette er ikke en konflikt Egil Klubben har arvet. Det er en konflikt Egil Klubben startet rundt 2010. Han bodde der fra 1989, og var politiker i kommunestyret, satt i vegnemder og andre utvalg – og konkurerte i anbudsutlysninger om brøyting av Bergavegen.

Så brått dukket konflikten opp. Det bør være åpenbart at den som søker konflikt her er Egil Klubben.

Opprinnelsen synes å være at Egil Klubben vil ha vegen vekk fra tunet, som er forståelig. Men det endrer ikke eierskapet.

Alt dette fremkommer av den svært grundige dommen. I tillegg har Egil dokumentert mye ved søk i arkiv, som klart demonstrerer at han tar feil.

Egil klubben forstår ikke det enkle faktum at rettstilstanden kan endres, uten at det tilsidesetter voldgiftsdommen.

Som et enkelt eksempel kan det tenkes en sak der jeg får en eiendom som følge av en voldgiftssak. Da er den bindende mellom meg og motparten, og jeg overtar eiendommen. Men: dersom jeg selger eiendommen, så er ikke voldgiftsdommen tilsidesatt – den er grunnlaget for at jeg kan selge eiendommen. Men jeg kan ikke i etterkant påberope meg voldgiftsdommen for å ta tilbake det jeg har solgt.

Les dommen selv, og se hvem som roter.

Hardanger_tingretts_dom_02082018_244561_1_A_2740980Download

Men saken ble etterforsket

Marius Reikerås er ute med sitt sedvanlige vas i SoMe:

Etterforskingsplikten ble ikke iverksatt – Til tross for at Shadas død var plutselig og uventet, ble det ikke satt i verk strafferettslig etterforskning. Politiet og påtalemyndigheten unnlot å etterforske i henhold til straffeprosessloven § 224.

Etterforskning ble ihverksatt. Hvor ellers stammer politiets dokumenter fra, som foreningen Rettssikkerhet hevder å ha fått innsyn i? Men loven (og rundskrivet) stiller ingen krav til omfanget eller konklusjonen.

Barnevernets taushetsplikt ble satt foran barnets sikkerhet – Barnevernet hadde opplysninger om bekymringsfulde forhold, men delte ikke disse med politiet. Taushetsplikten ble tolket som absolutt, til tross for at helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 24 åpner for unntak når «tungveiende private eller offentlige hensyn» taler for det.

Hva baseres dette på, Reikerås? Hva var det helsepersonell kjente til som var relevant for saken?

Kort sagt ser vi her det vanlige våset fra Reikerås, det han gjør seg høy og mørk, og sparker inn åpne dører. Saken ble etterforsket, og konklusjonen var altså at det ikke forelå noe som understøttet at noe straffbart hadde skjedd.

Det er godt mulig at en enkeltperson voldtok eller forsøkte å voldta Shada. Dette ble anmeldt i etterkant utfra det VG skriver, men det lot seg ikke bevise. Det er veldig vanlig i voldtektssaker, spesielt når anmeldelsen kommer en tid etter.

Det er imidlertid ingenting som tyder på at dette var organisert eller at Shada var prostituert, slik Vinsrygg påstår. Ettersom anklagen ble henlagt er det vanskelig å se for seg motiv, og vedkommende som var anklaget var ikke lenger ved institusjonen.

Reikerås, Bente Spissøy og andre som har falt ned i konspirasjonskaninhullet vil ikke ha en etterforskning. De vil ha konklusjon.

Det er tragisk, for det er mye man kan kritisere BV for her – blant annet mye av det samme som i Glassjentasaken: Shada ble flyttet mellom institusjoner og fikk aldri ro. Det er identisk med det som skjedde i Glassjentasaken.

Men konspirasjonsteoriene er ikke saklig og nødvendig kritikk, og er i praksis med på å vanskeliggjøre nødvendig og saklig kritikk, fordi det drukner i støy.

Loinsworth vil slettes…

Sonia Loinsworth, en av de sentrale personene i den s.k. Rettssikkerhet for alle, har klaget på innleggene jeg har skreve om henne.

At en forening som hevder å jobbe for rettssikkerhet, og gjentatte ganger påstår at lovverket skal være førende, velger å komme med en slik klage er påfallende.

Hun anfører fire grunnner for fjerning, og jeg skal ta de for meg:

GDPR Article 17 — Right to Erasure:
My personal data (full name, professional identity) is being
processed in a defamatory context with no legitimate legal basis. The content serves no genuine public interest that outweighs my right to erasure.

1. Loinsworth har gitt ut bok om saken sin.
2. Loinsworth har omtalt saken bredt hos foreningen rettssikkerhet for alle.
3. Ifølge eget utsagn grunnlagt organisasjonen Rettssikkerhet for alle, som skryter av å ha fem hundre betalende medlemmer.

Jeg kunne sikkert funnet flere punkter, men disse tre er nok til å underbygge at det er av offentlig interesse. Dersom Loinsworth ikke hadde gjort noe av dette hadde det ikke vært av offentlig interesse.

Defamation under Norwegian law:
The content falsely associates my name with the category «svindel» (fraud) as a permanent, indexed label. This constitutes defamation under Norwegian straffeloven § 267 (violation of personal privacy) and § 185.

For det første bør RFA og Loinsworth lese straffeloven. Det er ikke krenkelse av privatlivets fred (§267) eller §185 (hatefulle ytringer) å kritisere en dom. Det er heller ikke ærekrenkelse, all den tid jeg kan føre sannhetsbevis; Loinsworth er rettskraftig dømt for bedrageri. Bedre sannhetsbevis enn rettskraftig straffedom kan man vel knapt tenke seg.

For det andre kunne dette vært innvendinger dersom dommen mot Loinsworth lå langt tilbake i tid, og hun hadde lagt dette bak seg. Det er imidlertid ikke tilfelle. Som kjent søker Loinsworth oppmerksomhet rundt dommen, og har bl.a. skrevet bok om den. Ergo er dette rettmessig kritikk, og i kjernen av det ytringsfriheten skal beskytte. I så måte bør dommen mot Tonje Omdahl være av interesse.

Som følge av at Loinsworth søker oppmerksomhet er det heller ikke krenkelse av privatlivets fred – litt på linje med at det ikke er krenkelse av Stoltenbergs privatliv å kritisere hans virke som finansminister.

Det er heller ikke hatefull ytring; det er oppstilt kriterier for når det er aktuelt:

Jeg omtaler Loinsworth fordi hun er straffedømt for bedrageri. Det er ikke omfattet av §185. Jeg har overhodet ikke kommentert hudfarge, etnisitet, religion, legning, kjønnsidentitet e.l. hos Loinsworth, og ikke bryr jeg meg heller.

WordPress.com Terms of Service — Prohibited Content:
The blog systematically and repeatedly targets named individuals with false and harmful characterizations. This violates WordPress.com’s Terms of Service regarding harassment, defamation, and content designed to harm individuals.

Grow some skin, Loinsworth! Samtlige av de jeg omtaler søker publisitet ved å aktivt omtale egne saker. Da må de regne med kritikk. Det er igjen i kjernen av ytringsfriheten, og noe du må tåle når du publiserer din egen sak.

Forøvrig er det jo verdt å merke seg at RFA på facebook publiserer ensidige historier. F.eks. har Loinsworth utført intervjuer med folk, uten kritiske spørsmål, der de får rette veldig alvorlige påstander mot personer.

Identified, non-anonymous author:
Unlike many takedown requests, the author of this blog is fully identified: Roy-Vidar Steining, a private individual operating from Sandefjord, Norway. There is no journalistic privilege, public interest defence, or editorial accountability structure attached to this blog.

For det første er det ikke opp til Loinsworth å avgjøre hva som er journalisme, offentlig interesse e.l. Som vist til over har Loinsworth ved sine egne handlinger sørget for at dette er av offentlig interesse.

Videre så er ikke jeg Roy-Vidar Steining. Jeg har blitt anklaget for å være en neve personer oppigjennom; Rune Fardal hevdet lenge hardnakket at jeg var kommuneadvokat f.eks.

Uansett er ikke dette et argument for fjerning.

Men for å oppsummere det: den som er med på leken må tåle steken.

I tillegg er det feigt av noen å starte en debatt, for å så forsøke å kneble kritikk på dette viset. Jeg tror ikke RFA forstår det selv, men ved sin handlemåte bekrefter de absolutt all kritikk de har møtt.

Svindlere møter svindler

Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om foreningen «Rettssikkerhet for alle», som ikke handler om rettssikkerhet, men rehabilitering av ego i stor grad.

De argumenterer for AI, og har snakket med svenske ELF LAW:

Bak Elf Law står Lars Olofsson, som er grundig dokumentert av Svenska Dagbladet.

De hevder å utvikle AI for å bistå scamming-ofre. I tillegg til nettsiden repscam.com har de investinrepscam.com. Jeg lenker med vilje ikke til sidene.

Det meste fremstår som dysfunksjonelt; lenken til å teste Repscam (nina.repscam.com) fungerer ikke. Investorsiden har vage lovnader, men veldig lite konkret info. Ber man om prospekt får man det ikke tilsendt.

Repscam er knapt omtalt, har ikke et brukbart produkt, og fremstår som – i beste fall – et luftslott. Det er nok ikke investert femten millioner svenske kroner. Det er sannsynligvis investert et par tusenlapper.

Det er en slags vakker ironi i at personer som er straffedømt for bedrageri ser ut til å falle for andre bedragere.

Ellers er jo foreningen forelsket i AI, og bruker det til å skrive pretensiøse tekster blottet for innhold eller relevans. Og innimellom leser de åpenbart ikke det AIen skriver til de:

Dette sto i et dokument de har spredd rundt til en rekke mottagere…

Reikerås vaser – igjen

Reikerås vaser om at Gard Steiro sitter i styret i faktisk.no, og derfor burde kjenne til hva faktisk.no skriver om:

1. Etter aksjeloven § 6-12 skal styret «holde seg orientert» og sørge for «betryggende kontroll». Hvordan kan du da sitte i styret til Faktisk.no og samtidig hevde at du «ikke har anelse» om hva redaksjonen gjør?

Rettssikkerhet for alle kaster seg også på kalaset, og siterer Reikerås. De får svar fra faktisk.no:

Dette er fullstendig i tråd med medieansvarsloven, som slår fast at styret ikke skal vite hva redaksjonen foretar seg. Redaktøren er suveren i sine vurderinger:

Utgiver, eier eller øvrig selskapsledelse kan ikke instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål, og kan heller ikke kreve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst eller bilde, eller høre eller se programmateriale, før det blir gjort allment tilgjengelig.

Dette vet selvsagt Marius godt, men han satser på at ingen i følgerkretsen vet det, og at han vil motta den sedvanlige panegyriske hyllest for sine store avsløringer av hvor korrupt Steiro er!

Det eneste Reikerås avslører er egen latskap og inkompetanse.

Ta de på sak: Rune Fardal

Ta de på sak er Rune Fardals mantra. Men det er omtrent det eneste han aldri gjør. Trenger man eksempler?

Et relativt lettkledd, åpenbart privat bilde av en person, med konkrete påstander om privatlivet til vedkommende blir publisert av Fardal. Hvorfor? Det er åpenbart ikke saklig, og utelukkende personfokusert.

Det finst fireåringer med bedre dømmekraft.

Ytringsfrihet og rettssikkerhet

Jeg har tidligere omtalt en dom mot Sonia Loinsworth, og det har andre også. Det falt åpenbart foreningen tungt for brystet, og i e-postveksling med Roy-Vidar Steining truer de med rettslige konsekvenser…

Dette er åpenbart tomme trusler. Loinsworth har utgitt bok om saken, og søker oppmerksomhet rundt den gjennom SoMe og foreningen Rettssikkerhet for alle.

Søker man oppmerksomhet, så er det åpenbart at man må tåle kritikk. Kritikken har vært saklig, og ikkje personfokusert – i motsetning til hvordan foreningen reagerer på kritikk.

Populistisk sagt: Jens Stoltenberg må tåle mer enn Jens Hansen, i kraft av posisjon. Så også med styremedlemmer i en forening med uttalt formål om rettssikkerhet – de må tåle søkelys på egen historie.

At slik kritikk skal være hensynsløs adferd er nær sagt utenkelig – og skulle man legge deres forståelse til grunn er det interessant å tenke på hvordan det vil ramme Marius Reikerås, Rune Fardal, og andre i miljøet rundt foreningen…

Videre er det påfallende at de velger å vise til dom mot Tonje Omdahl, all den tid Omdahl selv – som er intervjuet av foreningen – ser ut til å mene dette er et justismord. Man kan mene mye om den, men å argumentere mot en dom, og samtidig ønske at den skal gjelde for ens kritikere er hyklersk av foreningen, og viser dobbeltmoralen.

I tillegg har foreningen lite å vise til. De har produsert noen videoer der «offrene» får snakke uimotsagt. Motparten kommer ikke til orde, så tilsvarsretten er det så som så med – det er kun noe de krever når de selv blir omtalt. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så bra…

De påstår å ha etterforskere og jurister tilknyttet, og da kunne man gjerne forventet juridiske analyser av sakene. Det har vi ikke sett. I beste fall er det intervju med en jurist som maler kritikk med bred pensel, uten å være spesielt spesifikk, eller dokumentere sine påstander.

Resultatet av alt dette forsterker inntrykket mitt: dette er personer som ikke forstår hvorfor de er dømt, selv om dommene er ganske solide og lite kontroversielle. At de starter et ekkokammer for å fortelle hverandre at det er urettferdig endrer ikke at dommene er solide.

Det som iallefall er sikkert er at det ikke er ulovlig å kritisere dem, hverken foreningen, eller personer som søker oppmerksomhet rundt sine meritter i rettsvesenet. Det kalles til vanlig den opplyste samfunnsdebatten.

Rettssikkerhet – og åpenhet.

Foreningen Rettssikkerhet og den tilhørende facebooksiden har hørt rykter om at de får medieoppmerksomhet – eller det de omtaler som en drittpakke.

De omtaler det som maktmisbruk, og har «motpakke» klar – hva det nå enn er.

Det de ikke ser ut til å forstå er at visninger på facebook (eller youtube) ikke er det samme som lesertall som etablerte medier bruker. F.eks. teller youtube view som minst tredve sekunder avspilling. Facebookgruppen har med andre ord langt fra samme rekkevidde som VG, selv om de innbiller seg at de har det.

Videre så er det ikke interessant med personfokuset de oppviser her; dette mønsteret så vi når Fardal møtte kritikk. Det var et voldsomt personfokus på de to journalistene, og noen tafatte forsøk på å forklare at ting ikke var sant.

Men de bekrefter jo på sett og vis at de ikke har saklig argumentasjon:

Personangrep og brønnpissing er alt de har. Ingen av medlemmene i foreningen ser ut til å reflektere over at de heller ikke praktiserer tilsvarsrett i sine videoer; personer får legge frem detaljerte anklager mot familiemedlemmer – uten at de som blir omtalt får samtidig imøtegåelse.

Det er ikke rettssikkerhet som er viktig. Det er egotrip, egne inntekter og få fremme sitt eget narrativ uten kritiske røster. Den totale mangelen på imøtegåelse fører til at budskapet ikke fremstår som troverdig. Kort sagt er en ensidig fremstilling av opplevelsen med rettsvesenet ikke interessant; enhver rettssak har en taper. Å høre den tapende side uten motforestillinger er veldig sjeldent produktivt.

Hadde noen ment de ikke hadde en god sak hadde det ikke blitt en straffe- eller sivilsak av det.

Det totale personfokuset avslører at de ikke har noe å komme med i møte med kritikk.

Kommunestyremøte?

På facebookgruppen Rettssikkerhet for alle påstås det at det skal være ekstraordinært kommunestyremøte i Løten 8. april om Lillian Gran.

Det er stryk i kildekritikk. For det første er det ingen ting som tilsier at dommerfullmektigens oppsigelse er relatert til denne saken. Dommerfullmektiger er trossalt midlertidig i en stilling, og at fullmektiger bytter jobb er regelen, ikke unntaket.

Videre kan man sjekke Løten kommunes møtekalender. Som det aller meste av offentlig forvaltning i Norge er dette åpent, og tilgjengelig.

Møtet 8. april er ikke ekstraordinært. Det er et ordinært kommunestyremøte med ordinære saker. Møteinnkallingen er offentlig og kan lese, og Lillian Gran eller barnevern er ikke nevnt på sakskartet – og vil følgelig ikke bli behandlet.

Løten kommune har en ordning med skriftlige spørsmål til ordfører fra innbyggerne. Det må imidlertid sendes inn fem dager i forkant, og gjelder ikke administrative saker – som en barnevernssak er, så om noen har stilt et spørsmål vil ikke det bli besvart.

Så rettssikkerhet for alle greier ikke utføre elementære undersøkelser før de poster innlegg. De kjenner ikke enkle og almenne forvaltningsregler.

Rettssikkerhet for alle og Sonia Loinsworth

Sonia Loinsworth og facebooksiden Rettssikkerhet for alle har i det siste greid å skaffe seg en del oppmerksomhet. Men hva er det engasjementet til Loinsworth springer ut fra?

Loinsworth har tidligere gitt ut en del bøker i kategorien shady business, om å få finansiell uavhengighet også videre. Hun drev også en form for teater for barnehager, med en interessant nok prismodell.

Engasjementet hennes for rettssikkerhet ser ut til å komme etter en dom for svindel.

I mai 2020 fikk Loinsworth utbetalt 1 million fra DNB i statsgarantert COVID-lån til foretaket for teater i barnehager – Barnas musikkteater A/S.

Disse pengene brukte hun til å betale ned egen boliggjeld og litt annen privat gjeld, som var aksjeselskapet uvedkommende. I tillegg forskjellsbehandlet hun kreditorer i aksjeselskapet på ulovlig vis.

Et av kravene var at lånet ikke skulle brukes til å betale gjeld til eier av selskapet som fikk lånet. Loinsworth var eier. Loinsworth påstår at pengene var forskudd. Retten konkluderte uansett med at Loinsworth i realiteten utførte bedrageri mot banken i opplysningene hun gav dem:

I erklæringen bekreftet Loinsworth blant annet at lånet ikke skulle benyttes til betale utbytte eller lignende betalinger, og heller ikke innfri lån til eier.

Dette er underslag og kreditorsvik. Det er grundig dokumentert i dommen:

23-046935MEDDownload

Loinsworth forsøker ikke å nekte for handlingene hun gjorde. Hun sier at det var nødvendig, men de objektive fakta i dommen synes ikke omstridt.

Det synes heller ikke omstridt at Loinsworth var kjent med vilkårene for lånet fra DNB og staten:

Vi søker derfor om lån til å finansiere samtlige produksjoner som ferdigstilles denne sommeren, slik at artistene kan gjeninnføre de tapte forestillingen i løpet av høsten 2020 og våren 2021 – slik at vi kommer i vatrer igjen økonomisk til sommeren 2021. Altså: lånet på 1 million hjelper oss gjennom underskuddet denne våren.

Fra dommen

Sitatet over er gjengivelse av lånesøknaden, hentet fra dommen. Loinsworth oppga altså ikke at lånet var til å dekke privat boliglån.

Pengene ble brukt slik:

• Ekstraordinær nedbetaling av Loinsworths huslån i Sparebanken Øst med kr 729 660.
• Nedbetaling av Loinsworths huslån til Sparebanken Øst med kr 50 000
• Nedbetaling kredittkort Bank Norwegian med kr 96 325.
• Nedbetaling av gjeld Nordea Finans med kr 89 340
• Overføring av kr 100 000 til Loinsworths egen konto i Landkreditt bank merket «Etablering av forlag og ny bok»

Listen er hentet fra dommen.

Resultatet av dette er at Loinsworth ble funnet skyldig i bedrageri og økonomisk utroskap. Det medførte 9 måneders fengsel, og dom på tilbakebetaling av det lånte beløp.

Dommen er ikke kontroversiell. At statsgaranterte covid-lån hadde en del begrensninger på bruken var opplyst av som del av søknadsprosessen, og Loinsworths egen tekst i søknaden tilsier at hun var kjent med disse kravene, men valgte mer eller mindre bevisst å begå underslag.

Covid-lånene var statsgaranterte, og ble håndtert svært raskt. Mange kontrollmekanismer var lagt til side, for å unngå at bedrifter gikk konkurs i ventetiden, på grunn av nedstenging.

Når noen derfor velger å misbruke støtteordninger av dette slaget er det rimelig at det får følbare konsekvenser. Så Sonia Loinsworth er ikke utsatt for et justismord slik hun påstår.

Det er heller ikke de andre som figurerer på rettssikkerhet for alle. Felles for dem er at de ikke kan eller vil forstå sin egen sak, og hvorfor det ender som det gjør.

Skal en dømme etter boktitlene Loinsworth står bak, så er denne facebookgruppen nok en runde for å få andre til å betale for seg. Jeg har bladd litt i de, f.eks. boken om økonomi. Det er mundane råd som å bruke mindre penger, ved f.eks. å ikke drikke kaffe ute… Det er selvhjelpsbok det går femten av på dusinet.