Kategoriarkiv: Marius Reikerås

Marsjordre fra CoE

Marius Reikerås skriver til CoE. Det han skriver er ikke alltid sammenhengende eller relevant. En oversikt over det mest relevante finnes her, på CoE sin oversiktsside for Lobben-saken.

CoE, Council Of Europe eller Europarådet på norsk, har som rolle å følge opp dommer fra EMD. Den konkrete oppfølgingen skjer av ministerkomiteen, som er sammensatt av utenriksministrene i medlemslandene. Det er byråkratiet som støtter denne kommisjonen som nå ber Reikerås slutte å plage dem.

Under Group Documents ser vi et lite utvalg av det han skriver. Følger man ham på Facebook, vil man se flere innlegg der han hevder å ha skrevet til CoE i sakens anledning.

Men som med så mange andre, så gidder ikke CoE lese gjennom alt mulig. I mai 2020 ga de beskjed om at han ikke kunne påregne svar, eller at urelaterte dokumenter blir publisert eller kommunisert til Norge.

I klartekst: det han skriver blir oppfattet som så urimelig og på siden av saken at CoE ikke ønsker å publisere det på sine nettsider.

De understreker også at CoE ikke har vor vane å inngå polemikker om EMD.

Dette minner veldig om det Reikerås har fått til svar fra omtrent alle andre offentlige etater han har vært i kontakt med – og det han har fått kritikk for fra utallige dommere. Han bommer på saken, og trekker inn irrelevant svada. Det fører ofte til rettstap for klientene.

Her hjemme har Justisdepartementet for lengst sluttet å svare Marius Reikerås. Klienter har opplevd å få søksmål avvist fordi Marius Reikerås ikke forholder seg til frister.

Og nå viser det seg, selvsagt, at CoE ikke lytter spesielt til Reikerås, men gjør seg opp en selvstendig mening. Sannsynligvis gjør staten en bedre jobb for å opplyse saken – også for Lobben sin del – enn det Marius Reikerås greier.

Marius Reikerås er en vandrende katastrofe, og er en fare for rettssikkerheten til de som engasjerer ham. Gå gjerne til sak mot Norge, men benytt advokater som er skikket til oppgaven, ikke vinkelskrivere.

Lobben vant ikke frem i EMD på grunn av Reikerås, men på tross av Reikerås. Og resultatet er ikke det hun ble forespeilet; at hun får omsorgen tilbake. Resultatet er at hun fikk en økonomisk kompensasjon, og innrømmelsen av at det var galt av staten.

Marius Reikerås villeder og svindler mennesker

Marius Reikerås har i to posteringer på Facebook opplyst at han forbereder en sak for innsending til EMD (den Europeiske menneskerettighetsdomstolen) på vegne av en tidligere arbeider i oljebransen. Reikerås skriver selv om saken her.

Reikerås skriver også litt om saken her

I den siste posteringen sier han at saken skal klages inn for EMD, altså at den ennå ikke er sendt inn til domstolen. Saken han refererer til er Gulating lagmannsretts dom i sak 18-041834 ASD. Oljearbeideren tapte i Gulating lagmannsrett.

Saken ble anket til Høyesterett, som avviste saken fra behandling.  Høyesteretts avgjørelse ble avsagt 11. Desember 2018.

I statuttene til EMD (reglene som regulerer hvordan domstolen skal fungere) står det at saker som skal behandles av EMD må sendes til domstolen innen 6 måneder etter at saken har fått sin endelige avgjørelse i nasjonalt rettssystem.

Det vil si at en evt klage til EMD i denne saken skulle vært sendt senest 11. Juni 2019. Sendes den inn senere enn det, så blir saken automatisk avvist.

Dette står tydelig i den Europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 35:

The Court may only deal with the matter after all domestic remedies have been exhausted, according to the generally recognised rules of international law, and within a period of six months from the date on which the final decision was taken.

Likevel sitter altså Marius Reikerås og forbereder en klage. Dette gjør han neppe gratis. Ryktene sier at han tar titusenvis av kroner for å skrive slike klager (ref. Bl.a. utsagn fra pastor Jan Åge Torp, samt en del andre i miljøet rundt Reikerås).

Dersom han tar betalt, så tar altså penger for noe han selvsagt vet ikke vil føre frem. Det er lettjente penger. Men det vil også være svindel. Reikerås har også tidligere rotet med tidsfrister. Blant annet ble saken han hadde for Nordsjødykkerne avvist av domstolen fordi Reikerås ikke sendte inn nødvendige dokumenter i tide.

Hvor lenge skal denne mannen få lov å fortsette sin virksomhet på denne måten? Han har ikke bevilling til å drive rettshjelpsvirksomhet, han har ikke forsikring, og han setter i gang prosesser på vegne av sårbare mennesker som ikke har sjanse til å vinne frem.

Påtalemyndigheten burde se nærmere på denne virksomheten.

Narsissisten Marius Reikerås.

Marius Reikerås har i dag eit facebookinnlegg der han tek til orde for å drite i karantenereglane:

Det er ikke aktuelt for meg å akseptere noe inngrep i min bevegelsesfrihet når jeg kommer hjem til Norge, ref karanteneperioden som styresmaktene har satt til ti dager.

I klartekst: Reikerås bryr seg ikkje om karantenereglane. Han vil gjere som han vil etter å ha vore i utlandet. Stort klårare kan ikkje det seiast at han ser på seg sjølv som heva over lover og reglar som gjeld andre – slik vi har sett så mange gongar før.

For å underbygge argumentet sitt siterer han EMK, men ignorerer eit viktig punkt, nemleg at EMK sjølvsagt ikkje er eit absolutt sett reglar, men kan innskrenkast om offentleg orden, hensynet til andre, eller folkehelsa krev det. Det står i klårtekst i det Reikerås sjølv vel å sitere. La meg utheve det. Sitatet er henta frå has innlegg.

Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli pålagt andre innskrenkninger enn slike som er i samsvar med lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet, for å opprettholde samfunnsordenen (ordre public), for å forebygge forbrytelser, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Karantena er eit tiltak for å verne andre si helse, og for å verne andre sine rettar til å bevege seg fritt i samfunnet. Inngrepet i den enkelte sine rettar, ved å måtte uthalde ti dagars karantene, er mindre enn ulempene for mange andre om vi får smittespreiing i samfunnet. Det er noko som heiter solidaritet og. Eller har Marius Reikerås gløymt at han kjempar for dei svake; dei som risikerer å døy av covid-19-infeksjon?

Viare gløymer han artikkel 2; retten til liv. Staten har ei plikt til å verne livet til innbyggjarane. Dvs. at dei må settje i verk tiltak som vernar om helsa – og livet – til folk; og folk i risikosona. Karantene er eit slikt tiltak.

Eller som ein professor ved Liverpool University skriv:

Second, Article 5-1e allows legal detention of those who can spread infectious diseases. This provision and the case law of the ECtHR talks about the conditions when such detention will be in compliance with the ECHR: it should be made in accordance with national law, it should be limited in time and it should serve the purpose it is initiated for – namely, preventing spreading of infectious diseases. Otherwise, such detention will be arbitrary and hence in violation of the ECHR.

Kanstantsin Dzehtsiarou ved universitetet i Liverpool meiner altså at tiltaka ikkje bryt mot menneskerettane.

Målet med karantenen er å hindre smittsom sjukdom. Den er av avgrensa lengde (10 dager) og har relativt milde føringar på kva du kan gjere og ikkje. Det er lett å forutsjå om du må i karantene eller ikkje, og den er ikkje tilfeldig. I tilfellet Marius Reikerås er det ein konsekvens av eit val han tek om å reise.

Han viser og til EØS-reglane:

Om en slik karantene skulle bli gitt, er jeg villig til å ta den for retten. Jeg anser også en slik karantene for å være i strid med EØS reglene, så lenge andre land finner det greit at nordmenn besøker landet.

Her det vel ikkje stort meir å sei enn å vise til at EU har godkjent innskrenkingane, og svært mange EU-land har liknande tiltak. Tvert imot har EU tilrådd reiserestriksjonar ser det ut til. Lukke til med å få den gjennom, Marius.

Depending on the local regulations by the Länder, people entering the country from abroad may be required to spend two weeks in mandatory quarantine.

Marius Reikerås viser seg igjen som ein som ser på seg sjølv som universets midtpunkt, og meiner at lover og reglar ikkje skal gjelde han. Ikkje ein gong om reglane er laga i solidaritet med dei som vil stå i fare for å døy av Corona.

Marius Reikerås har tidlegare delt eit innlegg om sin onkel, som ikkje fekk friskluft når han ville. Det er dette karantene handlar om. Det handlar om å gje dei som er sjuke, eldre, eller ikkje vil tåle ein corona-infeksjon fridom.

Solidariteten til Reikerås strekkjer seg tydelegvis ikkje lenger enn til eigen nasetipp. For ved eigen oppførsel risikerer Marius Reikerås å tvinge andre eldre, som sin no avdøde onkel, til å unngå kontakt med andre mennesker – på grunn av smittefare.

EMD, Lobben og et par spark til Reikerås og Fardal

Dette er en artikkel vi har fått inn fra en gjesteskribent, som har dette feltet som fagområde.


Norge tapte saken Strand Lobben m.fl. vs Norge, i storkammeret i EMD.

Saken får nå stor oppmerksomhet i pressen, og i antibarnevernmiljøet. Det er naturlig, og saken vil nok bli husket sammen med andre banebrytende saker fra EMD, så som Adele Johansen-saken i sin tid. Men man bør ikke høre på det Reikerås og Fardal har å si. Man bør lese dommen.

Det skjer også noe annet i kjølvannet av denne saken: Trude Lobben sine støttespillere har begynt å ta til orde for at gutten skal tilbakeføres til sin biologiske mor og at adopsjonen skal omgjøres/er ugyldig (stryk det som ikke passer).

Dette synet anføres særlig av den avskiltede advokaten Marius Reikerås og den straffedømte bedrageren Rune Fardal.

De kunne ikke tatt mer feil.

Reikerås og Fardal har forhåpentligvis ikke gitt Trude Lobben inntrykk av at tilbakeføring er mulig. For har de det, så har de bommet grovt på det juridiske (hva er nytt?) og på det menneskelige. For Trude Lobben er denne saken en tragedie, som Reikerås og Fardal ser sitt snitt til å tjene penger og prestisje på, uten hensyn til mennesket bak. Det er nå min påstand i hvert fall.
I dommen kan en lese selve domsslutningen like nedenfor premiss nr 253:

  1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

  2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

  3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

  4. Holds, by thirteen votes to four,

    1. that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
      1. EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
      2. EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
    2. that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;
  5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Jeg skal gå gjennom hva dette faktisk betyr, slik at Reikerås og Fardal blir litt bedre opplyst.

Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

Dette betyr at Norge tapte saken. Enkelt og greit.

Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

 

Dette betyr at Lobben og hennes biologiske sønn (begge var anerkjent som parter for domstolen) vant frem ved at det ble konstatert brudd på EMK art. 8.

Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Dette er interessant: Her sier dommerne at når EMD har konstatert brudd på EMK art 8, så anses dette i seg selv som god nok reparasjon for sønnen (som var «second applicant»): Det er altså ikke påkrevd å tilkjenne sønnen noen erstatning eller å tilkjenne han annen form for rett til reparasjon.  Heller ikke pålegges han å måtte tilbakeføres til sin biologiske mor.

Krenkelsen av EMK art 8 i forhold til sønnen er altså per definisjon reparert ved avsigelsen av dommens punkt 3.

Hva så med Trude Lobben? Jo, det kommer i punkt 4, bokstav a):

Holds, by thirteen votes to four,

  • that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
    • EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

Her får Lobben tilkjent en erstatning på EURO 25 000,- for «non-pecuniary damage». Hva betyr non-pecuniary? Jo, det betyr ikke-økonomisk. Altså har Lobben fått tilkjent EURO 25 000 som en form for oppreisningserstatning. Så er spørsmålet, hvor i dommen står det noe om at sønnen skal tilbakeføres? Svaret er ingen steder.

Dommen konstaterer brudd på EMK art 8, og tilkjenner en erstatning for dette. Annet sies ikke. Hvorfor sies ingenting om tilbakeføring i dommen? Jo, dette fremgår av EMK art. 41, som ser slik ut:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Altså: Hvis reparasjon ved tilbakeføring ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres, så skal retten tilkjenne en erstatning som kommer i plassen for reparasjonen. I norsk rett tillates i en sak som dette kun erstatning, ikke omgjøring av adopsjonsvedtaket og tilbakeføring. Dermed kommer art. 41 til anvendelse, ved at intern rett kun tillater delvis reparasjon, gjennom erstatning.

Det er på mange måter en subsidiær reparasjonsplikt som fremkommer her. Altså vil ikke Lobben kunne kreve tilbakeføring. Reikerås og Fardal vil naturligvis ikke la seg stoppe i sitt hylekor om tilbakeføring, men det er et par-tre punkter som det øvrige publikum bør gjøres oppmerksom på når disse to kompanjongene hyler som verst:

Gutten har bodd hele sitt liv i hjemmet som nå er hans adoptivhjem: Det ville være et eklatant brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. For ikke å snakke om et overgrep både mot sønnen  (som ikke kjenner noe annet hjem) og adoptivforeldrene (som er hans foreldre, juridisk og de facto). Dette bryr ikke Reikerås og Fardal seg om, for de tar ikke hensyn til andre menneskers følelser og rettigheter, kun sine egne interesser. Den norske adopsjonsloven er til direkte hinder for omgjøring: Det er gått alt for lang tid, og adopsjonen ble lovlig gjennomført. Leseren bør merke seg at EMD ikke har satt den norske adopsjonsloven til side.

EMD har heller ikke sagt at adopsjonen som sådan er materialet ulovlig – EMD har i hovedsak pekt på prosessuelle feil. Men selve adopsjonen vil stå seg som et gyldig vedtak. Det er dette som er årsaken til at Trude Lobben kun kan tilkjennes delvis reparasjon gjennom erstatning. Full reparasjon ville betydd tilbakeføring og erstatning. Dette tillater ikke intern norsk lovgivning, og dette er grunnen til at EMD henviser til art 41 og kun tilkjenner en erstatning, altså delvis reparasjon.

Dette poenget er antagelig for finjuridisk til at Reikerås og Fardal forstår det. Dommen i EMD medfører ikke at tidligere avgjørelser er ugyldige og kan settes til side, slik som Reikerås og Fardal nå skriker om. Dette hadde i så fall kommet til uttrykk i dommen og i EMK. Men EMD er ikke en ankedomstol, slik som Reikerås og Fardal ser ut til å tro: En får ikke omgjort tidligere rettsavgjørelser ved å gå til EMD. Det EMD gjør er å konstatere brudd/ike brudd på EMK. Og det er staten som dømmes, ikke statens domstoler eller forvaltningsorganer. Rettsvirkningen inntrer kun overfor staten som sådan.

Reikerås skal ha honnør for å ha fått saken inn for EMD. Men det stopper der: Lobben får aldri sin sønn tilbake, og noen burde fortelle henne det slik at hun og sønnen blir spart for den lidelsen som kommer dersom Reikerås får fortsette sitt korstog.

Og til slutt må det nevnes at Fardal selvsagt ikke skal ha noen ære i denne saken: Det eneste han har bidratt med er karbonavtrykket ved å fly frem og tilbake til Strasbourg for å sole seg i glansen av andres arbeid.

Reikerås lyg om munnlege opplesinger i EMD.

I ein serie facebookinnlegg (1, 2) hevdar Reikerås at den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ikkje avheld munnlege høyringer.

Det er sjølvsagt ikkje sant. I den siste facebookstatusen viser Reikerås til ei konkret sak, Mihalache v. Romania. Opplesinga kan ein sjå her.

EMD har til og med ei eiga side dedikert til filmar av opplesingene.

Det ser ikkje ut til at absolutt alle storkammersaker får munnleg opplesing av dommen, men mange nok til at Marius Reikerås neppe kan ha sjekka veldig grundig, når han konstanterer at den munnlege opplesinga seier noko om kor alvorleg EMD tek saka. Når han seier det ikkje fann stad munnleg opplesing i Mihalache v. Romania lyg han.

Marius Reikerås har tidlegare proklamert seg som ekspert på menneskerettar, og viser stadig vekk til lausrevne sitat frå dommar EMD har avsagt. Då er det på grensa til påfallande at han ikkje kjenner til at dei vert lest opp relativt ofte.

Eg er freista til å tru at Marius Reikerås lyg. For det var ikkje vanskeleg å finne opptaka på nettsida til EMD.

Reikerås våser om EMK.

Marius Reikerås skriver om reperasjonsplikten og personlig ansvar. Desverre bommer han på fundamental juss, og avslører at han ikke har lest og forstått det han henviser til.

Dersom Norge og Webster blir dømt i en eller begge sakene i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tillegg til den allerede konstaterte domfellelsen i Jansen-saken:

Hvilken konsekvenser vil det da få for henne personlig?

Reparasjonsregelen i EMK (Artikkel 41) er klokkeklar på at det medfører et personlig ansvar, for de som medvirker til brudd på menneskerettene.

For det første er, som Reikerås tidligere (korrekt) har påpekt staten ett rettssubjekt. Dvs. at det er staten som er motpart i EMD, ikke dommer Webster eller andre i domstolen. Så det vil ikke få noen konsekvenser, ettersom Webster ikke blir dømt i EMD. Staten kan selvsagt konkludere med at den aktuelle dommeren har brutt andre rettsregler, og velge å ta det opp, men EMD vil ikke forvente en reaksjon.

De kan selvsagt ha brutt norsk lov i behandling av saken, men det er staten som blir vurdert opp mot EMK, ikke Webster. Derfor kan også staten felles om en dommer ikke har gjort noe objektivt sett galt, men prosessen har vært mangelfull av andre årsaker.

Artikkel 41 i den europeiske menneskerettserklæringen er veldig klar og konsis. Men den nevner ikke personlig ansvar:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Artikkel 41 handler om skadebot i de tilfeller der full reprasjon er forhindret av nasjonalt lovverk eller andre årsaker. Som eksempel kan det nevnes adopsjon, som etter norsk lov ikke kan omstøtes etter en viss tid. Reperasjon vil da være umuliggjort.

Men det står altså ikke et ord om personlig ansvar. Hvor Reikerås’ har fått den forestillingen ifra vites ikke, men det står hverken i EMK, ei heller praktiseres det slik av EMD. EMD tilkjenner regelmessig erstatning og krav om reperasjon, men jeg har til gode å se at de påstår et personlig ansvar.

Jeg konkluderer med at Reikerås enten lyver bevist eller tar feil om EMD og EMK i dette tilfellet. Han hevder selv å være menneskerettsekspert. Det er han ikke, når han ikke har kontroll på så elementær juss. Hvordan skal noen som bommer så grunnleggende kunne representere andre?

Om Reikerås mener jeg tar feil, må han gjerne komme med henvisninger til hvordan EMD har praktisert det personlige ansvaret som hevdes å utgå fra EMK.

En henvendelse sporer av…

Egil Borse-Svensen har i en årrekke vært en kjent figur, litt i ytterkanten av landskapet rundt Reikerås og Fardal. Han har drevet den såkalte forskningsstiftelsen BICS. Utover salg av vårruller fremstår virksomheten til BICS som litt uklar.

Han har lenge kommentert ytringsfrihet og rettsikkerhet, og har blant annet trukket frem en sak han var involvert i selv ved en rekke anledninger. På et tidspunkt var han leder for Polyteknisk Forenings tverrfaglige sikkerhetsforum. I den forbindelse arrangerte han et par seminarer, der blant annet Elin Gregusson og Marius Reikerås bidro.

I en kommentar til et innlegg hos Marius Reikerås, og et innlegg på egen side kommer Egil Borse-Svensen med grove påstander om Jon Wessel-Aas:

Klipp fra Borse-Svensens facebookprofil

Deretter gjengir Borse-Svensen en del av e-postkorrespondansen. Men bare en del.

Problemet her er at Borse-Svensen lyver. Wessel-Aas skrev ikke om hvor ille Reikerås var. Wessel-Aas påpekte konkrete og objektive faktafeil i arrangementets omtale av Marius Reikerås. Det vet vi, fordi Jon Wessel-Aas har lagt ut hele e-postkorrespondansen. Og den er bisarr lesning. Om det er noen som kommer med anklager i den korrespondansen er det vitterlig Borse-Svensen.

Så hva skrev Wessel-Aas? Jo, at Reikerås ikke sitter i noe Stortingets rettsikkerhetsgruppe, ettersom den ikke eksisterer, og at Reikerås heller ikke er advokat, og at Reikerås er dømt for trusler. Alt dette stemte, og Wessel-Aas la ved kilder til påstandene sine:

Jeg viser til denne invitasjonen til foredrag/debatt i regi av PF tverrfaglig sikkerhetsforum: http://www.polyteknisk.no/Grupper/PF-Tverrfaglig-Sikkerhetsforum

Det er et godt og viktig tema som er på agendaen, men biografien til foredragsholderen inneholder noen grove feil:

Jeg vet ikke hvor PFs feilinformasjon kommer fra, men jeg antar at man vil ønske å rette den opp – av hensyn til arrangementets troverdighet. Jeg understreker at jeg selvsagt ikke har noen innsigelser med hensyn til at Reikerås er invitert til å holde et slikt foredrag. Det vil nok imidlertid være flere enn meg som reagerer på den grovt feilaktige presentasjonen av ham på PFs nettside.

Henvendelsen gjaldt altså kun feil i biografien til foredragsholderen, og var en saklig opplysning om at innholdet var feil. Det kan umulig klassifiseres som feigt. Og en forening som Polyteknisk Forening bør ha en åpenbar egeninteresse i at omtalene er korrekte.

Egil Borse-Svensen greier på finurlig vis å lese trusler inn i det Jon Wessel-Aas skriver, og skaper en underlig stråmann som jeg ikke tror noen andre enn Borse-Svensen forstår. En del av svaret er bl.a. følgende:

Når jeg ser reaksjonene fra bl.a. deg forstår jeg hvorfor tusener av nordmenn har kontaktet meg eller andre for å gjøre noe med tema, nemlig nettopp den lobbying enkelte gjør fremfor å delta i en real debatt eller ta en sak direkte med den det gjelder. Denne lobbying er meget utbredt også i rettssystemet, desverre.

At det er tusener av nordmenn som har kontaktet Borse-Svensen er irrelevant for om Reikerås har bevillingen i orden, om han er straffedømt, eller for om rettssikkerhetsutvalget eksisterer i formell forstand! Det er god dag mann. Økseskaft på høyt nivå.

Det er noe vi ser i mye annet Borse-Svensen skriver. Han forstår ikke, eller vil ikke forstå, svarene han får, og svarer på det han tror noen skriver.

Heldigvis ser det ut til at Polyteknisk forening har sparket ham ut, og oppløst det tverrfaglige sikkerhetsforumet, som i beste fall hadde arrangementer som var litt på sidelinjen av det PF’s tradisjonelle kjerneområde må sies å være. For Borse-Svensen skadet nok PFs navn og rykte i vesentlig grad med sin opptreden.

Jeg anbefaler å lese hele korrespondansen, for den er mildt sagt underlig, og den som fortjener kritikk for sin oppførsel er neppe Wessel-Aas, som konsekvent var saklig – men heller Borse-Svensen som konstruerte underlige stråmenn og leste litt for mye inn i en del ting.

Argumentasjonen Borse-Svensen fremfører her minner forøvrig litt om den han framfører i andre sammenhenger. I beste fall fullstendig skivebom, og i verste fall aktive forsøk på å misforstå.

På spørsmål om bakgrunnen for at han kaller Jon Wessel-Aas feig svarer Borse-Svensen følgende:

Jeg kjenner deg ikke, men peker på at dette er en privat korrespondanse som ikke er lagt ut av meg så hvordan du kan vite at det er hele, er nytt for meg. Korrespondansen er lagt ut på sosiale medier av Wessel Åas [sic] i følge han, uten beskjed til meg og dermed ingen rett til tilsvar. Men han legger ut sine kommentarer. Han er bedt om å fjerne dette, stikker av flere ganger og tilslutt får beskjed direkte når jeg når han i møte med hans datter, men fjerner det ikke. Videre hadde han muligheten ved invitasjon til både å holde foredrag og si det han mente direkte, men viser seg ikke. Han gir ikke engang beskjed. Det mener jeg er en feig handlemåte. Forøvrig vil jeg gjerne diskutere det med han så han kan svare, ikke med tilfeldige kjente som ikke viser seg, men har en sau, som personlig kjennetegn på denne beskjeden og kan ha falsk navn. Oppgi, navn, yrke og tlf med adresse, og du kan kanskje tas seriøst. Samt forklar hvorfor du mener du har hele korrespondansen. Beklager, det er mye svindel på sosiale media som jeg gjør mitt for å stanse. Og din beskjed fremstår slik.

Hva svindel på SoMe har med saken å gjøre fremstår som uklart. Resten av svaret fra Borse-Svensen noterer vi oss at er skivebom, som formodentlig forklarer hans reaksjon i den originale e-postutvekslingen også.

De farlige hjelperne

Dette er en gjesteartikkel vi har mottatt fra Ken Joar Olsen. Etter Rune Fardals reaksjoner, fjernet det opprinnelige publiseringsstedet innlegget. Det vil ikke skje her.

Min vei ut av barnevernshatermiljøet.

Nyfødt ble vår datter akuttplassert. Vi hadde da ikke hatt kontakt med barnevernet på forhånd og var i sjokk og vantro over det hele. Etter tre uker fikk vi vite at barnevernet ville at hun skulle plasseres for det som heter «oppvekstplassering» og med tanke på adopsjon. Etter tre års kamp er vår datter trygt tilbake til oss, men det har hatt store omkostninger for oss som familie og har skapt sår som kanskje aldri vil leges. Jeg har hatt mange dyrekjøpt erfaringer i denne tiden som kanskje andre foreldre kan ha nytte av.

Hat og sinne i starten og massiv støtte på nett

I starten var både jeg og min samboer i sjokk og visste ikke hvor vi skulle henvende oss. Nettet, tenkte jeg, og googlet og undersøkte. Raskt fant jeg fram til mange anti-barnevernssider som speilet mitt hat og mitt sinne, sider som proklamerte forlokkende ideer som at de ville ha barnevernet helt fjernet. Og der fikk jeg jo massiv støtte for hvor ondskapsfulle og gale absolutt alle i barnevernet var. I ettertid ser jeg jo at disse sidene var ekstremt hatefulle og ødeleggende, men der og da kunne jeg få utløp for egne negative følelser. Ganske raskt innså jeg, til tross for mitt eget sinne og krenkelse, at det finnes barn som trenger et vern. Jeg opprettet derfor en egen gruppe; «Barnevernet må bort og noe annet på plass» som et alternativ. Etter over 3 år ble vår datter tilbakeført til oss, og underveis har gruppen vært til både hjelp og støtte. Mange gode fagpersoner har støttet oss som foreldre, og det har nok også bidratt til at jeg har sett behovet for større nyanser blant kritikerne av barnevernet.

Hvorfor blir kritikken ikke hørt?

Jeg og flere har undret oss over hvorfor kritikken som blir rettet mot systemet av både foreldre, tidligere barnevernsbarn, fagpersoner og tilsynsorganer ikke fører til større endringer, men blir avfeid som hat eller ubegrunnet. Jeg skjønte etterhvert at velbegrunnet kritikk ble blandet sammen med dette hatet, kvalmen, de ville konspirasjoner og oppgulpet som kom fra disse gruppene. Barneombud Inga Bejer Engh sier det slik; «Den faglige kritikken som er berettiget, ville jeg i alle fall sluttet å lytte til når den sauses sammen med konspirasjonsteorier og påstander om at systemet er råttent». Hun sier også at mye av kritikken har et voksenperspektiv, ikke et barneperspektiv. Jeg har alltid vært opptatt av at vi må sette barnet først, uansett. Siden jeg hadde et navn innenfor kritikermiljøet som en med egne erfaringer, så ville jeg gå foran med å fremheve barneperspektivet i den kritikken som fremsettes. Nettopp fordi jeg mener at mange ganger så er hverken barnevernet eller en del foreldre opptatt av barnets interesser. Derfor hevdet jeg med styrke at vi kritikere ikke kan støtte fedre som mishandler barn, utfører seksuelle overgrep, heller ikke mødre som ruser seg eller som er åpenbart for psykisk syke til å ta vare på barnet. Alle disse finnes på hatgruppene og får mye støtte. Men, det å påpeke at vi ikke kan tillate vold mot barn, at vi ikke ukritisk kan støtte alle foreldre og eksponere det som «menneskerettighetsbrudd» og at foreldrenes smerte ikke kan være styrende for hva som skal være godt barnevern, det ble slett ikke godt mottatt. I første omgang ble det møtt med beskjeder som «vi må stå sammen» og «du må slutte med å være på barnevernets side». Det ble hevdet at selv der far var nylig dømt for psykisk og fysisk vold mot barn, kunne man ikke stole på rettsapparatet. «Barnet først» ble kun et begrep som smuldret bort. I neste omgang ble det angrep på meg som person.

Avsløre svindlere

Etter noen av mine kritiske kommentarer inne på disse gruppene, tok flere foreldre kontakt med meg. De hadde urovekkende opplysninger, men ikke overraskende dessverre. Det fremkom at «Familie kanalen» som «eksponerer» flere barnevernssaker på nett tigget om donasjoner samtidig med betalinger fra sårbare mennesker, samarbeidet tett med advokater for å skaffe dem klienter, frontfiguren Rune Fardal utga seg for å være sakkyndig, har forfalsket vitnemål for å komme inn på psykologistudiet, lot som han er en seriøs journalist og var dømt for økonomisk kriminalitet. Jeg og andre mente dette var viktig å rydde opp i og eksponerte det slik at fortvilte foreldre skulle se hva de faktisk gikk til. Mange fagpersoner, også blant dem som har rettet kritikk mot barnevernet (psykologer, sakkyndige, advokater, dommere, barnevern) advarte på det sterkeste mot å la seg bruke av Fardal og hans «Familie kanal», som bare vil ha en negativ innvirkning på selve barnevernssaken deres. Eksponeringen resulterte i et vanvittig hardkjør mot meg som person for å undergrave min troverdighet, mens ingen svarte på de faktaopplysninger som ble lagt frem. Trusler mot både meg, men også min familie, florerte i dette vepsebolet rundt Familie kanalen. Frontfiguren der svarte med å gjøre seg og familien til et offer, mens han helt uten bevis, påberoper seg trusler på liv og helse. Mange av hans medløpere følger opp og sluker det rått. Det er som en massesuggesjon som er skummel å se på. Et sekt-lignende system slo ring rundt Fardal, og beskyttelse av ham ble langt viktigere enn barnas beste. En vrangforestilling om at han og dette miljøet har en stor påvirkning på barnevernssystemet og hjelper foreldre, ble fremelsket. I ekkokamre foregår det i sannhet mye skummelt.

Oppgjør og veien ut

Det å ta avstand fra dette destruktive miljøet har hatt store omkostninger, men viktig for meg, men også for de som kaller seg seriøse kritikere. Jeg har hele tiden vært ærlig om min fortid som kriminell og det er mye der jeg ikke er stolt av i dag. Men synes det var viktig å vise andre at endring er mulig og at man også kan være en god pappa til tross for en historie. Plutselig ble mine 12 år gamle dommer for forhold 15 år tilbake i tid funnet frem og spredt, uten anonymisering av noen, uten omtanke for medtiltalte og ofre som aldri har bedt om denne eksponeringen. Da var plutselig rettsapparatet til å stole på, forhold 15 år tilbake i tid ble brukt for å dissekere mine omsorgsevner og det ble påstått, igjen helt uriktig, at de sakkyndige ikke kjente til dette. Min samboer, mine barn, våre støttespillere ble hengt ut kun for å ramme meg. Det ble fremsatt mange beskyldninger mot de (mange) sakkyndige om at de og jeg egentlig i det skjulte samarbeidet med barnevernet og advokater. Løgner ble fremsatt som sannheter uten noen form for dokumentasjon. Ingen er opptatt av det heller i dette miljøet der konspirasjonene får vokse fritt. Det at jeg, en straffedømt, kunne få tilbake omsorgen for barnet mitt, var nå vanskelig å forstå og ble betegnet som en skandale. Enda det ble bejublet og gratulert av de samme tidligere. Barnevernet ble nå brukt som en trussel mot min familie av de samme menneskene som ellers sier at hele systemet må fjernes. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til dette, men disse mennesker er i sannhet langt mer ondsinnet enn jeg opplevde barnevernet var. Det er som å forlate en sekt; enten er du med oss eller mot oss.

Advarsel til andre foreldre

Jeg vet hvordan det er å være sint, fortvilet og traumatisert av sorg over å miste barnet sitt. Jeg vet hvordan det er å ville kjempe med alle midler, og jeg har tatt mange ukloke valg i den forbindelse. Familie kanalen og andre hatgrupper utgir seg for å hjelpe. Noen der tror nok også på at det har en effekt. De bare nører oppunder et lite konstruktivt hat. Det eneste man oppnår med at Familie kanalen skal eksponere saken, er en øket sjanse for å tape i rettsapparatet, og mer penger i lommen på en svindler og dårlige advokater. Det er ingen i systemet som får noen som helst a-ha opplevelse av hans filmer, heller tvert imot. Om foreldre klager eller trekker seg, vil de risikere å få en bekymringsmelding rettet mot seg. Sensitive opplysninger lekkes på nett selv om foreldre ikke ønsker det. Dette er de «gode hjelperne» som egentlig er opptatt av egen profitt og status, og enhver uenighet blir slått hardt ned på. Nyanser er ikke tillatt i dette miljøet, kun hat og kvalme! Hold dere unna om dere vil det beste for barna deres. Dette er et farlig miljø som selv jeg, en eks kriminell blir skremt av. Jeg snakker av egen dyrekjøpt erfaring.

Om besteforeldres rett til samvær

Rune Fardal er ute med en kommentar angående besteforeldres retter, som følge av en dom i EMD.

Rune Fardal burde nok lest pressemeldingen fra EMD før han publiserte dette. For det Rune Fardal skriver er i beste fall unyansert.

I pressemeldingen leser man følgende:

It found that Mr Bogonosov had had family ties with his granddaughter within the meaning of Article 8 as, in particular, he had looked after her from May 2008 to July 2013, when she had moved in with the Z. family.

Bestefaren hadde altså hatt omsorgen for datteren i litt over fem år. Dette førte til at det var familiebånd mellom dem, som hadde krav på beskyttelse etter EMD.

Det er også verdt å merke seg at EMD artikkel 8 på ingen måte er absolutt, slik Rune Fardal og Marius Reikerås liker å hevde. Som overalt ellers kan stater vedta lover som tilsidesetter dette i gitte situasjoner. Eller som retten skriver i dommen:

86. The Court reiterates that an interference breaches Article 8 unless it is “in accordance with the law”, pursues one or more of the legitimate aims referred to in paragraph 2 and is, in addition, “necessary in a democratic society” to achieve those aims. The Court will therefore proceed with examining whether the interference in question was carried out in accordance with the law.

Inngrep fra barnevernet er in accordance with the law, og har et klart og legitimt formål – beskytte barnets beste. Dette overser Marius Reikerås og Rune Fardal når de reduserer dommen til en eneste setning, som uten forbehold slår fast at

Å nekte besteforeldre kontakt med adopterte barn er brudd på Menneskerettene art 8.

Dommen fra EMD kan på ingen måte tas til inntekt for dette synet. Det dommen sier er at det i en del tilfeller kan være brudd på artikkel 8, og at den nevnte saken er et slikt tilfelle. Det er ikke gitt ut fra denne dommen at Ruth Ensby har krav på kontakt med sitt barnebarn.

Reikerås blander seg inn i Lobbensaken.

Så har Reikerås sendt brev til EMD, der han ber om at EMD vurderer en påstått ærekrenkelse over Lobben.

Vi skal la ligge hvorvidt Reikerås har lov til å opptre som prosessfullmektig for Lobben – ting kan tyde på at han ikke kan det, gitt at han ble byttet ut med en fransk advokat for storkammeret. Det ser ikke ut til at Reikerås lar seg affiser

Reikerås skriver dette:

Regjeringsadvokat,Fredrik Sejersted, ærekrenket Trudy Lobben og hennes familie på det sterkeste, da han, den 17 oktober i fjor, sto foran 20 dommere i storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, og løy om at sønnen hennes var i livsfare.

Det er overhodet ikke greit at Regjerinsgadvokaten, på vegne av regjeringen, lyver til Europas øverst domstol, og det for åpen scene.

Og verre blir det selvsagt, når løgnen krenker familien Lobben på det aller groveste.

I dag har jeg tilskrevet Den Europeiske Menneskerettsdomstolen om nettopp dette, og bedt EMD se på muligheten for å utvide påstanden om krenkelser av EMK Artikkel 8, også til å gjelde ærekrenkelser mot Trude og hennes familie.

Jeg vet ikke om det lar seg gjøre, men det frembringer i alle fall et svar fra EMD også på dette spørsmålet.

En helt annen ting, er om dagens regjering kan leve med en regjeringsadvokat som krenker norske borgere på den måten han gjorde overfor storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Reikerås hevder altså at regjeringsadvokaten løy når han påstod at sønnen til Lobben var i livsfare. La oss se litt nærmere på dette….

I vedtaket i fylkesnemnda fra 2009 (oversatt versjon) står det beskrevet sønnens tilstand når omsorgen ble overtatt:

The boy arrived at the emergency foster home on 17 october with little arm and leg movement and not making many sounds. He could not open his eyes beacuase they were red, swollen and full of pus. He was malnourished, pale and listless.

I avgjørelsen er Lobben sitt syn presentert. Hun bestrider ikke med ett ord guttens tilstand slik den var beskrevet!

Fylkesnemnda konkluderer slik:

When the child was taken into care, his development was significantly delayed and he was assessed as having been at great risk. […] The board thus agrees with the district court that the boy showed clear signs of mental and physical neglect

I lagmannsrettens dom fra 2010 er det sitert en uttalelse fra sykehuset Buskerud, som sier dette:

I rapport av 5. desember 2008 fra Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Buskerud er konklusjonen slik: B var et barn med en betydelig forsinket utvikling da han ble henvist til oss for vurdering og observasjon. I dag fungerer han som en vanlig 2 måneders gammel baby, og har i utgangspunktet muligheter for en god normal utvikling. Han har, ut i fra det ut. kan observere, vært et barn i stor risiko.

Retten siterer videre den sakkyndige sine uttalelser:

Jeg vurderer at det er grunnlag for å hevde at det var alvorlige mangler ved den omsorg barnet fikk hos mor, og også alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trengte etter sin alder og utvikling. As kognitive svikt, personlighetsmessige fungering og manglende mentaliseringsevne umuliggjør en normal samtale med henne om små barns fysiske og psykiske behov.

Det har vært rettslige prosesser der Lobben har vært bistått av advokat, det har vært ført titalls vitner og ulike rapporter. Det er ingen grunn til å betvile det som kommer frem i avgjørelsen. Og igjen: Lobben har ikke benektet beskrivelsen av barnet når det ble plassert i beredskapshjemme. Beskrivelsen er klar, barnet var i stor fare.

Når regjeringsadvokaten viser til dette, så er ikke det ærekrenkelser. Det er henvisning til det som ble bevist i rettsforhandlingene. Det kan altså regnes som sannhet: Det er i dette innlegget vist til vitneobservasjoner, uttale fra et sykheus og uttale fra et sakkyndig vitne. Det er mengder med bevis i sakene som ikke er sitert. Avgjørelsene er solide, og det er ikke tvil om barnets tilstand ved plasseringen i beredskapshjemmet. Ikke en gang Lobben selv har bestridt dette.

Videre er det verdt å legge merke til følgende, fra dommen:

I denne artikkelen og flere kommentarer ut over høsten 2011 fremsatte mor grove beskyldninger mot barnevernet og fosterforeldrene som hun i rette vedgår er usannheter. Mor vurderer ikke at offentlig eksponering og gjentatte rettsprosesser på sikt kan være belastende for [barnet].

Det eneste Reikerås oppnår med å skrive til EMD, er å minne EMD på grunnlaget for omsorgsovertakelsen – og dette grunnlaget er solid: Barnet var i stor fare, underernært, kunne ikke åpne øynene, o.s.v. Sånn sett ødelegger han saken for Lobben. For EMD tar ikke inn nye påstander i en sak på dette stadiet. Det ville være mildt sagt useriøst.

Det kan også reises mistanke om Reikerås i det hele tatt bryr seg om hva barnet ble utsatt for, på lik linje med Fardal sitt forsvar for Bowen…