Dette er en artikkel vi har fått inn fra en gjesteskribent, som har dette feltet som fagområde.
Norge tapte saken Strand Lobben m.fl. vs Norge, i storkammeret i EMD.
Saken får nå stor oppmerksomhet i pressen, og i antibarnevernmiljøet. Det er naturlig, og saken vil nok bli husket sammen med andre banebrytende saker fra EMD, så som Adele Johansen-saken i sin tid. Men man bør ikke høre på det Reikerås og Fardal har å si. Man bør lese dommen.
Det skjer også noe annet i kjølvannet av denne saken: Trude Lobben sine støttespillere har begynt å ta til orde for at gutten skal tilbakeføres til sin biologiske mor og at adopsjonen skal omgjøres/er ugyldig (stryk det som ikke passer).
Dette synet anføres særlig av den avskiltede advokaten Marius Reikerås og den straffedømte bedrageren Rune Fardal.
De kunne ikke tatt mer feil.
Reikerås og Fardal har forhåpentligvis ikke gitt Trude Lobben inntrykk av at tilbakeføring er mulig. For har de det, så har de bommet grovt på det juridiske (hva er nytt?) og på det menneskelige. For Trude Lobben er denne saken en tragedie, som Reikerås og Fardal ser sitt snitt til å tjene penger og prestisje på, uten hensyn til mennesket bak. Det er nå min påstand i hvert fall.
I dommen kan en lese selve domsslutningen like nedenfor premiss nr 253:
-
Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;
-
Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;
-
Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;
-
Holds, by thirteen votes to four,
- that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
- EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
- EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
- that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;
-
Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.
Jeg skal gå gjennom hva dette faktisk betyr, slik at Reikerås og Fardal blir litt bedre opplyst.
Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;
Dette betyr at Norge tapte saken. Enkelt og greit.
Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;
Dette betyr at Lobben og hennes biologiske sønn (begge var anerkjent som parter for domstolen) vant frem ved at det ble konstatert brudd på EMK art. 8.
Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;
Dette er interessant: Her sier dommerne at når EMD har konstatert brudd på EMK art 8, så anses dette i seg selv som god nok reparasjon for sønnen (som var «second applicant»): Det er altså ikke påkrevd å tilkjenne sønnen noen erstatning eller å tilkjenne han annen form for rett til reparasjon. Heller ikke pålegges han å måtte tilbakeføres til sin biologiske mor.
Krenkelsen av EMK art 8 i forhold til sønnen er altså per definisjon reparert ved avsigelsen av dommens punkt 3.
Hva så med Trude Lobben? Jo, det kommer i punkt 4, bokstav a):
Holds, by thirteen votes to four,
- that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
- EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
Her får Lobben tilkjent en erstatning på EURO 25 000,- for «non-pecuniary damage». Hva betyr non-pecuniary? Jo, det betyr ikke-økonomisk. Altså har Lobben fått tilkjent EURO 25 000 som en form for oppreisningserstatning. Så er spørsmålet, hvor i dommen står det noe om at sønnen skal tilbakeføres? Svaret er ingen steder.
Dommen konstaterer brudd på EMK art 8, og tilkjenner en erstatning for dette. Annet sies ikke. Hvorfor sies ingenting om tilbakeføring i dommen? Jo, dette fremgår av EMK art. 41, som ser slik ut:
If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.
Altså: Hvis reparasjon ved tilbakeføring ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres, så skal retten tilkjenne en erstatning som kommer i plassen for reparasjonen. I norsk rett tillates i en sak som dette kun erstatning, ikke omgjøring av adopsjonsvedtaket og tilbakeføring. Dermed kommer art. 41 til anvendelse, ved at intern rett kun tillater delvis reparasjon, gjennom erstatning.
Det er på mange måter en subsidiær reparasjonsplikt som fremkommer her. Altså vil ikke Lobben kunne kreve tilbakeføring. Reikerås og Fardal vil naturligvis ikke la seg stoppe i sitt hylekor om tilbakeføring, men det er et par-tre punkter som det øvrige publikum bør gjøres oppmerksom på når disse to kompanjongene hyler som verst:
Gutten har bodd hele sitt liv i hjemmet som nå er hans adoptivhjem: Det ville være et eklatant brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. For ikke å snakke om et overgrep både mot sønnen (som ikke kjenner noe annet hjem) og adoptivforeldrene (som er hans foreldre, juridisk og de facto). Dette bryr ikke Reikerås og Fardal seg om, for de tar ikke hensyn til andre menneskers følelser og rettigheter, kun sine egne interesser. Den norske adopsjonsloven er til direkte hinder for omgjøring: Det er gått alt for lang tid, og adopsjonen ble lovlig gjennomført. Leseren bør merke seg at EMD ikke har satt den norske adopsjonsloven til side.
EMD har heller ikke sagt at adopsjonen som sådan er materialet ulovlig – EMD har i hovedsak pekt på prosessuelle feil. Men selve adopsjonen vil stå seg som et gyldig vedtak. Det er dette som er årsaken til at Trude Lobben kun kan tilkjennes delvis reparasjon gjennom erstatning. Full reparasjon ville betydd tilbakeføring og erstatning. Dette tillater ikke intern norsk lovgivning, og dette er grunnen til at EMD henviser til art 41 og kun tilkjenner en erstatning, altså delvis reparasjon.
Dette poenget er antagelig for finjuridisk til at Reikerås og Fardal forstår det. Dommen i EMD medfører ikke at tidligere avgjørelser er ugyldige og kan settes til side, slik som Reikerås og Fardal nå skriker om. Dette hadde i så fall kommet til uttrykk i dommen og i EMK. Men EMD er ikke en ankedomstol, slik som Reikerås og Fardal ser ut til å tro: En får ikke omgjort tidligere rettsavgjørelser ved å gå til EMD. Det EMD gjør er å konstatere brudd/ike brudd på EMK. Og det er staten som dømmes, ikke statens domstoler eller forvaltningsorganer. Rettsvirkningen inntrer kun overfor staten som sådan.
Reikerås skal ha honnør for å ha fått saken inn for EMD. Men det stopper der: Lobben får aldri sin sønn tilbake, og noen burde fortelle henne det slik at hun og sønnen blir spart for den lidelsen som kommer dersom Reikerås får fortsette sitt korstog.
Og til slutt må det nevnes at Fardal selvsagt ikke skal ha noen ære i denne saken: Det eneste han har bidratt med er karbonavtrykket ved å fly frem og tilbake til Strasbourg for å sole seg i glansen av andres arbeid.