Kategoriarkiv: Marius Reikerås

Narsissisten Marius Reikerås.

Marius Reikerås har i dag eit facebookinnlegg der han tek til orde for å drite i karantenereglane:

Det er ikke aktuelt for meg å akseptere noe inngrep i min bevegelsesfrihet når jeg kommer hjem til Norge, ref karanteneperioden som styresmaktene har satt til ti dager.

I klartekst: Reikerås bryr seg ikkje om karantenereglane. Han vil gjere som han vil etter å ha vore i utlandet. Stort klårare kan ikkje det seiast at han ser på seg sjølv som heva over lover og reglar som gjeld andre – slik vi har sett så mange gongar før.

For å underbygge argumentet sitt siterer han EMK, men ignorerer eit viktig punkt, nemleg at EMK sjølvsagt ikkje er eit absolutt sett reglar, men kan innskrenkast om offentleg orden, hensynet til andre, eller folkehelsa krev det. Det står i klårtekst i det Reikerås sjølv vel å sitere. La meg utheve det. Sitatet er henta frå has innlegg.

Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli pålagt andre innskrenkninger enn slike som er i samsvar med lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet, for å opprettholde samfunnsordenen (ordre public), for å forebygge forbrytelser, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Karantena er eit tiltak for å verne andre si helse, og for å verne andre sine rettar til å bevege seg fritt i samfunnet. Inngrepet i den enkelte sine rettar, ved å måtte uthalde ti dagars karantene, er mindre enn ulempene for mange andre om vi får smittespreiing i samfunnet. Det er noko som heiter solidaritet og. Eller har Marius Reikerås gløymt at han kjempar for dei svake; dei som risikerer å døy av covid-19-infeksjon?

Viare gløymer han artikkel 2; retten til liv. Staten har ei plikt til å verne livet til innbyggjarane. Dvs. at dei må settje i verk tiltak som vernar om helsa – og livet – til folk; og folk i risikosona. Karantene er eit slikt tiltak.

Eller som ein professor ved Liverpool University skriv:

Second, Article 5-1e allows legal detention of those who can spread infectious diseases. This provision and the case law of the ECtHR talks about the conditions when such detention will be in compliance with the ECHR: it should be made in accordance with national law, it should be limited in time and it should serve the purpose it is initiated for – namely, preventing spreading of infectious diseases. Otherwise, such detention will be arbitrary and hence in violation of the ECHR.

Kanstantsin Dzehtsiarou ved universitetet i Liverpool meiner altså at tiltaka ikkje bryt mot menneskerettane.

Målet med karantenen er å hindre smittsom sjukdom. Den er av avgrensa lengde (10 dager) og har relativt milde føringar på kva du kan gjere og ikkje. Det er lett å forutsjå om du må i karantene eller ikkje, og den er ikkje tilfeldig. I tilfellet Marius Reikerås er det ein konsekvens av eit val han tek om å reise.

Han viser og til EØS-reglane:

Om en slik karantene skulle bli gitt, er jeg villig til å ta den for retten. Jeg anser også en slik karantene for å være i strid med EØS reglene, så lenge andre land finner det greit at nordmenn besøker landet.

Her det vel ikkje stort meir å sei enn å vise til at EU har godkjent innskrenkingane, og svært mange EU-land har liknande tiltak. Tvert imot har EU tilrådd reiserestriksjonar ser det ut til. Lukke til med å få den gjennom, Marius.

Depending on the local regulations by the Länder, people entering the country from abroad may be required to spend two weeks in mandatory quarantine.

Marius Reikerås viser seg igjen som ein som ser på seg sjølv som universets midtpunkt, og meiner at lover og reglar ikkje skal gjelde han. Ikkje ein gong om reglane er laga i solidaritet med dei som vil stå i fare for å døy av Corona.

Marius Reikerås har tidlegare delt eit innlegg om sin onkel, som ikkje fekk friskluft når han ville. Det er dette karantene handlar om. Det handlar om å gje dei som er sjuke, eldre, eller ikkje vil tåle ein corona-infeksjon fridom.

Solidariteten til Reikerås strekkjer seg tydelegvis ikkje lenger enn til eigen nasetipp. For ved eigen oppførsel risikerer Marius Reikerås å tvinge andre eldre, som sin no avdøde onkel, til å unngå kontakt med andre mennesker – på grunn av smittefare.

EMD, Lobben og et par spark til Reikerås og Fardal

Dette er en artikkel vi har fått inn fra en gjesteskribent, som har dette feltet som fagområde.


Norge tapte saken Strand Lobben m.fl. vs Norge, i storkammeret i EMD.

Saken får nå stor oppmerksomhet i pressen, og i antibarnevernmiljøet. Det er naturlig, og saken vil nok bli husket sammen med andre banebrytende saker fra EMD, så som Adele Johansen-saken i sin tid. Men man bør ikke høre på det Reikerås og Fardal har å si. Man bør lese dommen.

Det skjer også noe annet i kjølvannet av denne saken: Trude Lobben sine støttespillere har begynt å ta til orde for at gutten skal tilbakeføres til sin biologiske mor og at adopsjonen skal omgjøres/er ugyldig (stryk det som ikke passer).

Dette synet anføres særlig av den avskiltede advokaten Marius Reikerås og den straffedømte bedrageren Rune Fardal.

De kunne ikke tatt mer feil.

Reikerås og Fardal har forhåpentligvis ikke gitt Trude Lobben inntrykk av at tilbakeføring er mulig. For har de det, så har de bommet grovt på det juridiske (hva er nytt?) og på det menneskelige. For Trude Lobben er denne saken en tragedie, som Reikerås og Fardal ser sitt snitt til å tjene penger og prestisje på, uten hensyn til mennesket bak. Det er nå min påstand i hvert fall.
I dommen kan en lese selve domsslutningen like nedenfor premiss nr 253:

  1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

  2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

  3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

  4. Holds, by thirteen votes to four,

    1. that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
      1. EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
      2. EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
    2. that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;
  5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Jeg skal gå gjennom hva dette faktisk betyr, slik at Reikerås og Fardal blir litt bedre opplyst.

Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

Dette betyr at Norge tapte saken. Enkelt og greit.

Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

 

Dette betyr at Lobben og hennes biologiske sønn (begge var anerkjent som parter for domstolen) vant frem ved at det ble konstatert brudd på EMK art. 8.

Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Dette er interessant: Her sier dommerne at når EMD har konstatert brudd på EMK art 8, så anses dette i seg selv som god nok reparasjon for sønnen (som var «second applicant»): Det er altså ikke påkrevd å tilkjenne sønnen noen erstatning eller å tilkjenne han annen form for rett til reparasjon.  Heller ikke pålegges han å måtte tilbakeføres til sin biologiske mor.

Krenkelsen av EMK art 8 i forhold til sønnen er altså per definisjon reparert ved avsigelsen av dommens punkt 3.

Hva så med Trude Lobben? Jo, det kommer i punkt 4, bokstav a):

Holds, by thirteen votes to four,

  • that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
    • EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

Her får Lobben tilkjent en erstatning på EURO 25 000,- for «non-pecuniary damage». Hva betyr non-pecuniary? Jo, det betyr ikke-økonomisk. Altså har Lobben fått tilkjent EURO 25 000 som en form for oppreisningserstatning. Så er spørsmålet, hvor i dommen står det noe om at sønnen skal tilbakeføres? Svaret er ingen steder.

Dommen konstaterer brudd på EMK art 8, og tilkjenner en erstatning for dette. Annet sies ikke. Hvorfor sies ingenting om tilbakeføring i dommen? Jo, dette fremgår av EMK art. 41, som ser slik ut:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Altså: Hvis reparasjon ved tilbakeføring ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres, så skal retten tilkjenne en erstatning som kommer i plassen for reparasjonen. I norsk rett tillates i en sak som dette kun erstatning, ikke omgjøring av adopsjonsvedtaket og tilbakeføring. Dermed kommer art. 41 til anvendelse, ved at intern rett kun tillater delvis reparasjon, gjennom erstatning.

Det er på mange måter en subsidiær reparasjonsplikt som fremkommer her. Altså vil ikke Lobben kunne kreve tilbakeføring. Reikerås og Fardal vil naturligvis ikke la seg stoppe i sitt hylekor om tilbakeføring, men det er et par-tre punkter som det øvrige publikum bør gjøres oppmerksom på når disse to kompanjongene hyler som verst:

Gutten har bodd hele sitt liv i hjemmet som nå er hans adoptivhjem: Det ville være et eklatant brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. For ikke å snakke om et overgrep både mot sønnen  (som ikke kjenner noe annet hjem) og adoptivforeldrene (som er hans foreldre, juridisk og de facto). Dette bryr ikke Reikerås og Fardal seg om, for de tar ikke hensyn til andre menneskers følelser og rettigheter, kun sine egne interesser. Den norske adopsjonsloven er til direkte hinder for omgjøring: Det er gått alt for lang tid, og adopsjonen ble lovlig gjennomført. Leseren bør merke seg at EMD ikke har satt den norske adopsjonsloven til side.

EMD har heller ikke sagt at adopsjonen som sådan er materialet ulovlig – EMD har i hovedsak pekt på prosessuelle feil. Men selve adopsjonen vil stå seg som et gyldig vedtak. Det er dette som er årsaken til at Trude Lobben kun kan tilkjennes delvis reparasjon gjennom erstatning. Full reparasjon ville betydd tilbakeføring og erstatning. Dette tillater ikke intern norsk lovgivning, og dette er grunnen til at EMD henviser til art 41 og kun tilkjenner en erstatning, altså delvis reparasjon.

Dette poenget er antagelig for finjuridisk til at Reikerås og Fardal forstår det. Dommen i EMD medfører ikke at tidligere avgjørelser er ugyldige og kan settes til side, slik som Reikerås og Fardal nå skriker om. Dette hadde i så fall kommet til uttrykk i dommen og i EMK. Men EMD er ikke en ankedomstol, slik som Reikerås og Fardal ser ut til å tro: En får ikke omgjort tidligere rettsavgjørelser ved å gå til EMD. Det EMD gjør er å konstatere brudd/ike brudd på EMK. Og det er staten som dømmes, ikke statens domstoler eller forvaltningsorganer. Rettsvirkningen inntrer kun overfor staten som sådan.

Reikerås skal ha honnør for å ha fått saken inn for EMD. Men det stopper der: Lobben får aldri sin sønn tilbake, og noen burde fortelle henne det slik at hun og sønnen blir spart for den lidelsen som kommer dersom Reikerås får fortsette sitt korstog.

Og til slutt må det nevnes at Fardal selvsagt ikke skal ha noen ære i denne saken: Det eneste han har bidratt med er karbonavtrykket ved å fly frem og tilbake til Strasbourg for å sole seg i glansen av andres arbeid.

Reikerås lyg om munnlege opplesinger i EMD.

I ein serie facebookinnlegg (1, 2) hevdar Reikerås at den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ikkje avheld munnlege høyringer.

Det er sjølvsagt ikkje sant. I den siste facebookstatusen viser Reikerås til ei konkret sak, Mihalache v. Romania. Opplesinga kan ein sjå her.

EMD har til og med ei eiga side dedikert til filmar av opplesingene.

Det ser ikkje ut til at absolutt alle storkammersaker får munnleg opplesing av dommen, men mange nok til at Marius Reikerås neppe kan ha sjekka veldig grundig, når han konstanterer at den munnlege opplesinga seier noko om kor alvorleg EMD tek saka. Når han seier det ikkje fann stad munnleg opplesing i Mihalache v. Romania lyg han.

Marius Reikerås har tidlegare proklamert seg som ekspert på menneskerettar, og viser stadig vekk til lausrevne sitat frå dommar EMD har avsagt. Då er det på grensa til påfallande at han ikkje kjenner til at dei vert lest opp relativt ofte.

Eg er freista til å tru at Marius Reikerås lyg. For det var ikkje vanskeleg å finne opptaka på nettsida til EMD.

Reikerås våser om EMK.

Marius Reikerås skriver om reperasjonsplikten og personlig ansvar. Desverre bommer han på fundamental juss, og avslører at han ikke har lest og forstått det han henviser til.

Dersom Norge og Webster blir dømt i en eller begge sakene i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tillegg til den allerede konstaterte domfellelsen i Jansen-saken:

Hvilken konsekvenser vil det da få for henne personlig?

Reparasjonsregelen i EMK (Artikkel 41) er klokkeklar på at det medfører et personlig ansvar, for de som medvirker til brudd på menneskerettene.

For det første er, som Reikerås tidligere (korrekt) har påpekt staten ett rettssubjekt. Dvs. at det er staten som er motpart i EMD, ikke dommer Webster eller andre i domstolen. Så det vil ikke få noen konsekvenser, ettersom Webster ikke blir dømt i EMD. Staten kan selvsagt konkludere med at den aktuelle dommeren har brutt andre rettsregler, og velge å ta det opp, men EMD vil ikke forvente en reaksjon.

De kan selvsagt ha brutt norsk lov i behandling av saken, men det er staten som blir vurdert opp mot EMK, ikke Webster. Derfor kan også staten felles om en dommer ikke har gjort noe objektivt sett galt, men prosessen har vært mangelfull av andre årsaker.

Artikkel 41 i den europeiske menneskerettserklæringen er veldig klar og konsis. Men den nevner ikke personlig ansvar:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Artikkel 41 handler om skadebot i de tilfeller der full reprasjon er forhindret av nasjonalt lovverk eller andre årsaker. Som eksempel kan det nevnes adopsjon, som etter norsk lov ikke kan omstøtes etter en viss tid. Reperasjon vil da være umuliggjort.

Men det står altså ikke et ord om personlig ansvar. Hvor Reikerås’ har fått den forestillingen ifra vites ikke, men det står hverken i EMK, ei heller praktiseres det slik av EMD. EMD tilkjenner regelmessig erstatning og krav om reperasjon, men jeg har til gode å se at de påstår et personlig ansvar.

Jeg konkluderer med at Reikerås enten lyver bevist eller tar feil om EMD og EMK i dette tilfellet. Han hevder selv å være menneskerettsekspert. Det er han ikke, når han ikke har kontroll på så elementær juss. Hvordan skal noen som bommer så grunnleggende kunne representere andre?

Om Reikerås mener jeg tar feil, må han gjerne komme med henvisninger til hvordan EMD har praktisert det personlige ansvaret som hevdes å utgå fra EMK.

En henvendelse sporer av…

Egil Borse-Svensen har i en årrekke vært en kjent figur, litt i ytterkanten av landskapet rundt Reikerås og Fardal. Han har drevet den såkalte forskningsstiftelsen BICS. Utover salg av vårruller fremstår virksomheten til BICS som litt uklar.

Han har lenge kommentert ytringsfrihet og rettsikkerhet, og har blant annet trukket frem en sak han var involvert i selv ved en rekke anledninger. På et tidspunkt var han leder for Polyteknisk Forenings tverrfaglige sikkerhetsforum. I den forbindelse arrangerte han et par seminarer, der blant annet Elin Gregusson og Marius Reikerås bidro.

I en kommentar til et innlegg hos Marius Reikerås, og et innlegg på egen side kommer Egil Borse-Svensen med grove påstander om Jon Wessel-Aas:

Klipp fra Borse-Svensens facebookprofil

Deretter gjengir Borse-Svensen en del av e-postkorrespondansen. Men bare en del.

Problemet her er at Borse-Svensen lyver. Wessel-Aas skrev ikke om hvor ille Reikerås var. Wessel-Aas påpekte konkrete og objektive faktafeil i arrangementets omtale av Marius Reikerås. Det vet vi, fordi Jon Wessel-Aas har lagt ut hele e-postkorrespondansen. Og den er bisarr lesning. Om det er noen som kommer med anklager i den korrespondansen er det vitterlig Borse-Svensen.

Så hva skrev Wessel-Aas? Jo, at Reikerås ikke sitter i noe Stortingets rettsikkerhetsgruppe, ettersom den ikke eksisterer, og at Reikerås heller ikke er advokat, og at Reikerås er dømt for trusler. Alt dette stemte, og Wessel-Aas la ved kilder til påstandene sine:

Jeg viser til denne invitasjonen til foredrag/debatt i regi av PF tverrfaglig sikkerhetsforum: http://www.polyteknisk.no/Grupper/PF-Tverrfaglig-Sikkerhetsforum

Det er et godt og viktig tema som er på agendaen, men biografien til foredragsholderen inneholder noen grove feil:

Jeg vet ikke hvor PFs feilinformasjon kommer fra, men jeg antar at man vil ønske å rette den opp – av hensyn til arrangementets troverdighet. Jeg understreker at jeg selvsagt ikke har noen innsigelser med hensyn til at Reikerås er invitert til å holde et slikt foredrag. Det vil nok imidlertid være flere enn meg som reagerer på den grovt feilaktige presentasjonen av ham på PFs nettside.

Henvendelsen gjaldt altså kun feil i biografien til foredragsholderen, og var en saklig opplysning om at innholdet var feil. Det kan umulig klassifiseres som feigt. Og en forening som Polyteknisk Forening bør ha en åpenbar egeninteresse i at omtalene er korrekte.

Egil Borse-Svensen greier på finurlig vis å lese trusler inn i det Jon Wessel-Aas skriver, og skaper en underlig stråmann som jeg ikke tror noen andre enn Borse-Svensen forstår. En del av svaret er bl.a. følgende:

Når jeg ser reaksjonene fra bl.a. deg forstår jeg hvorfor tusener av nordmenn har kontaktet meg eller andre for å gjøre noe med tema, nemlig nettopp den lobbying enkelte gjør fremfor å delta i en real debatt eller ta en sak direkte med den det gjelder. Denne lobbying er meget utbredt også i rettssystemet, desverre.

At det er tusener av nordmenn som har kontaktet Borse-Svensen er irrelevant for om Reikerås har bevillingen i orden, om han er straffedømt, eller for om rettssikkerhetsutvalget eksisterer i formell forstand! Det er god dag mann. Økseskaft på høyt nivå.

Det er noe vi ser i mye annet Borse-Svensen skriver. Han forstår ikke, eller vil ikke forstå, svarene han får, og svarer på det han tror noen skriver.

Heldigvis ser det ut til at Polyteknisk forening har sparket ham ut, og oppløst det tverrfaglige sikkerhetsforumet, som i beste fall hadde arrangementer som var litt på sidelinjen av det PF’s tradisjonelle kjerneområde må sies å være. For Borse-Svensen skadet nok PFs navn og rykte i vesentlig grad med sin opptreden.

Jeg anbefaler å lese hele korrespondansen, for den er mildt sagt underlig, og den som fortjener kritikk for sin oppførsel er neppe Wessel-Aas, som konsekvent var saklig – men heller Borse-Svensen som konstruerte underlige stråmenn og leste litt for mye inn i en del ting.

Argumentasjonen Borse-Svensen fremfører her minner forøvrig litt om den han framfører i andre sammenhenger. I beste fall fullstendig skivebom, og i verste fall aktive forsøk på å misforstå.

På spørsmål om bakgrunnen for at han kaller Jon Wessel-Aas feig svarer Borse-Svensen følgende:

Jeg kjenner deg ikke, men peker på at dette er en privat korrespondanse som ikke er lagt ut av meg så hvordan du kan vite at det er hele, er nytt for meg. Korrespondansen er lagt ut på sosiale medier av Wessel Åas [sic] i følge han, uten beskjed til meg og dermed ingen rett til tilsvar. Men han legger ut sine kommentarer. Han er bedt om å fjerne dette, stikker av flere ganger og tilslutt får beskjed direkte når jeg når han i møte med hans datter, men fjerner det ikke. Videre hadde han muligheten ved invitasjon til både å holde foredrag og si det han mente direkte, men viser seg ikke. Han gir ikke engang beskjed. Det mener jeg er en feig handlemåte. Forøvrig vil jeg gjerne diskutere det med han så han kan svare, ikke med tilfeldige kjente som ikke viser seg, men har en sau, som personlig kjennetegn på denne beskjeden og kan ha falsk navn. Oppgi, navn, yrke og tlf med adresse, og du kan kanskje tas seriøst. Samt forklar hvorfor du mener du har hele korrespondansen. Beklager, det er mye svindel på sosiale media som jeg gjør mitt for å stanse. Og din beskjed fremstår slik.

Hva svindel på SoMe har med saken å gjøre fremstår som uklart. Resten av svaret fra Borse-Svensen noterer vi oss at er skivebom, som formodentlig forklarer hans reaksjon i den originale e-postutvekslingen også.

De farlige hjelperne

Dette er en gjesteartikkel vi har mottatt fra Ken Joar Olsen. Etter Rune Fardals reaksjoner, fjernet det opprinnelige publiseringsstedet innlegget. Det vil ikke skje her.

Min vei ut av barnevernshatermiljøet.

Nyfødt ble vår datter akuttplassert. Vi hadde da ikke hatt kontakt med barnevernet på forhånd og var i sjokk og vantro over det hele. Etter tre uker fikk vi vite at barnevernet ville at hun skulle plasseres for det som heter «oppvekstplassering» og med tanke på adopsjon. Etter tre års kamp er vår datter trygt tilbake til oss, men det har hatt store omkostninger for oss som familie og har skapt sår som kanskje aldri vil leges. Jeg har hatt mange dyrekjøpt erfaringer i denne tiden som kanskje andre foreldre kan ha nytte av.

Hat og sinne i starten og massiv støtte på nett

I starten var både jeg og min samboer i sjokk og visste ikke hvor vi skulle henvende oss. Nettet, tenkte jeg, og googlet og undersøkte. Raskt fant jeg fram til mange anti-barnevernssider som speilet mitt hat og mitt sinne, sider som proklamerte forlokkende ideer som at de ville ha barnevernet helt fjernet. Og der fikk jeg jo massiv støtte for hvor ondskapsfulle og gale absolutt alle i barnevernet var. I ettertid ser jeg jo at disse sidene var ekstremt hatefulle og ødeleggende, men der og da kunne jeg få utløp for egne negative følelser. Ganske raskt innså jeg, til tross for mitt eget sinne og krenkelse, at det finnes barn som trenger et vern. Jeg opprettet derfor en egen gruppe; «Barnevernet må bort og noe annet på plass» som et alternativ. Etter over 3 år ble vår datter tilbakeført til oss, og underveis har gruppen vært til både hjelp og støtte. Mange gode fagpersoner har støttet oss som foreldre, og det har nok også bidratt til at jeg har sett behovet for større nyanser blant kritikerne av barnevernet.

Hvorfor blir kritikken ikke hørt?

Jeg og flere har undret oss over hvorfor kritikken som blir rettet mot systemet av både foreldre, tidligere barnevernsbarn, fagpersoner og tilsynsorganer ikke fører til større endringer, men blir avfeid som hat eller ubegrunnet. Jeg skjønte etterhvert at velbegrunnet kritikk ble blandet sammen med dette hatet, kvalmen, de ville konspirasjoner og oppgulpet som kom fra disse gruppene. Barneombud Inga Bejer Engh sier det slik; «Den faglige kritikken som er berettiget, ville jeg i alle fall sluttet å lytte til når den sauses sammen med konspirasjonsteorier og påstander om at systemet er råttent». Hun sier også at mye av kritikken har et voksenperspektiv, ikke et barneperspektiv. Jeg har alltid vært opptatt av at vi må sette barnet først, uansett. Siden jeg hadde et navn innenfor kritikermiljøet som en med egne erfaringer, så ville jeg gå foran med å fremheve barneperspektivet i den kritikken som fremsettes. Nettopp fordi jeg mener at mange ganger så er hverken barnevernet eller en del foreldre opptatt av barnets interesser. Derfor hevdet jeg med styrke at vi kritikere ikke kan støtte fedre som mishandler barn, utfører seksuelle overgrep, heller ikke mødre som ruser seg eller som er åpenbart for psykisk syke til å ta vare på barnet. Alle disse finnes på hatgruppene og får mye støtte. Men, det å påpeke at vi ikke kan tillate vold mot barn, at vi ikke ukritisk kan støtte alle foreldre og eksponere det som «menneskerettighetsbrudd» og at foreldrenes smerte ikke kan være styrende for hva som skal være godt barnevern, det ble slett ikke godt mottatt. I første omgang ble det møtt med beskjeder som «vi må stå sammen» og «du må slutte med å være på barnevernets side». Det ble hevdet at selv der far var nylig dømt for psykisk og fysisk vold mot barn, kunne man ikke stole på rettsapparatet. «Barnet først» ble kun et begrep som smuldret bort. I neste omgang ble det angrep på meg som person.

Avsløre svindlere

Etter noen av mine kritiske kommentarer inne på disse gruppene, tok flere foreldre kontakt med meg. De hadde urovekkende opplysninger, men ikke overraskende dessverre. Det fremkom at «Familie kanalen» som «eksponerer» flere barnevernssaker på nett tigget om donasjoner samtidig med betalinger fra sårbare mennesker, samarbeidet tett med advokater for å skaffe dem klienter, frontfiguren Rune Fardal utga seg for å være sakkyndig, har forfalsket vitnemål for å komme inn på psykologistudiet, lot som han er en seriøs journalist og var dømt for økonomisk kriminalitet. Jeg og andre mente dette var viktig å rydde opp i og eksponerte det slik at fortvilte foreldre skulle se hva de faktisk gikk til. Mange fagpersoner, også blant dem som har rettet kritikk mot barnevernet (psykologer, sakkyndige, advokater, dommere, barnevern) advarte på det sterkeste mot å la seg bruke av Fardal og hans «Familie kanal», som bare vil ha en negativ innvirkning på selve barnevernssaken deres. Eksponeringen resulterte i et vanvittig hardkjør mot meg som person for å undergrave min troverdighet, mens ingen svarte på de faktaopplysninger som ble lagt frem. Trusler mot både meg, men også min familie, florerte i dette vepsebolet rundt Familie kanalen. Frontfiguren der svarte med å gjøre seg og familien til et offer, mens han helt uten bevis, påberoper seg trusler på liv og helse. Mange av hans medløpere følger opp og sluker det rått. Det er som en massesuggesjon som er skummel å se på. Et sekt-lignende system slo ring rundt Fardal, og beskyttelse av ham ble langt viktigere enn barnas beste. En vrangforestilling om at han og dette miljøet har en stor påvirkning på barnevernssystemet og hjelper foreldre, ble fremelsket. I ekkokamre foregår det i sannhet mye skummelt.

Oppgjør og veien ut

Det å ta avstand fra dette destruktive miljøet har hatt store omkostninger, men viktig for meg, men også for de som kaller seg seriøse kritikere. Jeg har hele tiden vært ærlig om min fortid som kriminell og det er mye der jeg ikke er stolt av i dag. Men synes det var viktig å vise andre at endring er mulig og at man også kan være en god pappa til tross for en historie. Plutselig ble mine 12 år gamle dommer for forhold 15 år tilbake i tid funnet frem og spredt, uten anonymisering av noen, uten omtanke for medtiltalte og ofre som aldri har bedt om denne eksponeringen. Da var plutselig rettsapparatet til å stole på, forhold 15 år tilbake i tid ble brukt for å dissekere mine omsorgsevner og det ble påstått, igjen helt uriktig, at de sakkyndige ikke kjente til dette. Min samboer, mine barn, våre støttespillere ble hengt ut kun for å ramme meg. Det ble fremsatt mange beskyldninger mot de (mange) sakkyndige om at de og jeg egentlig i det skjulte samarbeidet med barnevernet og advokater. Løgner ble fremsatt som sannheter uten noen form for dokumentasjon. Ingen er opptatt av det heller i dette miljøet der konspirasjonene får vokse fritt. Det at jeg, en straffedømt, kunne få tilbake omsorgen for barnet mitt, var nå vanskelig å forstå og ble betegnet som en skandale. Enda det ble bejublet og gratulert av de samme tidligere. Barnevernet ble nå brukt som en trussel mot min familie av de samme menneskene som ellers sier at hele systemet må fjernes. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til dette, men disse mennesker er i sannhet langt mer ondsinnet enn jeg opplevde barnevernet var. Det er som å forlate en sekt; enten er du med oss eller mot oss.

Advarsel til andre foreldre

Jeg vet hvordan det er å være sint, fortvilet og traumatisert av sorg over å miste barnet sitt. Jeg vet hvordan det er å ville kjempe med alle midler, og jeg har tatt mange ukloke valg i den forbindelse. Familie kanalen og andre hatgrupper utgir seg for å hjelpe. Noen der tror nok også på at det har en effekt. De bare nører oppunder et lite konstruktivt hat. Det eneste man oppnår med at Familie kanalen skal eksponere saken, er en øket sjanse for å tape i rettsapparatet, og mer penger i lommen på en svindler og dårlige advokater. Det er ingen i systemet som får noen som helst a-ha opplevelse av hans filmer, heller tvert imot. Om foreldre klager eller trekker seg, vil de risikere å få en bekymringsmelding rettet mot seg. Sensitive opplysninger lekkes på nett selv om foreldre ikke ønsker det. Dette er de «gode hjelperne» som egentlig er opptatt av egen profitt og status, og enhver uenighet blir slått hardt ned på. Nyanser er ikke tillatt i dette miljøet, kun hat og kvalme! Hold dere unna om dere vil det beste for barna deres. Dette er et farlig miljø som selv jeg, en eks kriminell blir skremt av. Jeg snakker av egen dyrekjøpt erfaring.

Om besteforeldres rett til samvær

Rune Fardal er ute med en kommentar angående besteforeldres retter, som følge av en dom i EMD.

Rune Fardal burde nok lest pressemeldingen fra EMD før han publiserte dette. For det Rune Fardal skriver er i beste fall unyansert.

I pressemeldingen leser man følgende:

It found that Mr Bogonosov had had family ties with his granddaughter within the meaning of Article 8 as, in particular, he had looked after her from May 2008 to July 2013, when she had moved in with the Z. family.

Bestefaren hadde altså hatt omsorgen for datteren i litt over fem år. Dette førte til at det var familiebånd mellom dem, som hadde krav på beskyttelse etter EMD.

Det er også verdt å merke seg at EMD artikkel 8 på ingen måte er absolutt, slik Rune Fardal og Marius Reikerås liker å hevde. Som overalt ellers kan stater vedta lover som tilsidesetter dette i gitte situasjoner. Eller som retten skriver i dommen:

86. The Court reiterates that an interference breaches Article 8 unless it is “in accordance with the law”, pursues one or more of the legitimate aims referred to in paragraph 2 and is, in addition, “necessary in a democratic society” to achieve those aims. The Court will therefore proceed with examining whether the interference in question was carried out in accordance with the law.

Inngrep fra barnevernet er in accordance with the law, og har et klart og legitimt formål – beskytte barnets beste. Dette overser Marius Reikerås og Rune Fardal når de reduserer dommen til en eneste setning, som uten forbehold slår fast at

Å nekte besteforeldre kontakt med adopterte barn er brudd på Menneskerettene art 8.

Dommen fra EMD kan på ingen måte tas til inntekt for dette synet. Det dommen sier er at det i en del tilfeller kan være brudd på artikkel 8, og at den nevnte saken er et slikt tilfelle. Det er ikke gitt ut fra denne dommen at Ruth Ensby har krav på kontakt med sitt barnebarn.

Reikerås blander seg inn i Lobbensaken.

Så har Reikerås sendt brev til EMD, der han ber om at EMD vurderer en påstått ærekrenkelse over Lobben.

Vi skal la ligge hvorvidt Reikerås har lov til å opptre som prosessfullmektig for Lobben – ting kan tyde på at han ikke kan det, gitt at han ble byttet ut med en fransk advokat for storkammeret. Det ser ikke ut til at Reikerås lar seg affiser

Reikerås skriver dette:

Regjeringsadvokat,Fredrik Sejersted, ærekrenket Trudy Lobben og hennes familie på det sterkeste, da han, den 17 oktober i fjor, sto foran 20 dommere i storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, og løy om at sønnen hennes var i livsfare.

Det er overhodet ikke greit at Regjerinsgadvokaten, på vegne av regjeringen, lyver til Europas øverst domstol, og det for åpen scene.

Og verre blir det selvsagt, når løgnen krenker familien Lobben på det aller groveste.

I dag har jeg tilskrevet Den Europeiske Menneskerettsdomstolen om nettopp dette, og bedt EMD se på muligheten for å utvide påstanden om krenkelser av EMK Artikkel 8, også til å gjelde ærekrenkelser mot Trude og hennes familie.

Jeg vet ikke om det lar seg gjøre, men det frembringer i alle fall et svar fra EMD også på dette spørsmålet.

En helt annen ting, er om dagens regjering kan leve med en regjeringsadvokat som krenker norske borgere på den måten han gjorde overfor storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Reikerås hevder altså at regjeringsadvokaten løy når han påstod at sønnen til Lobben var i livsfare. La oss se litt nærmere på dette….

I vedtaket i fylkesnemnda fra 2009 (oversatt versjon) står det beskrevet sønnens tilstand når omsorgen ble overtatt:

The boy arrived at the emergency foster home on 17 october with little arm and leg movement and not making many sounds. He could not open his eyes beacuase they were red, swollen and full of pus. He was malnourished, pale and listless.

I avgjørelsen er Lobben sitt syn presentert. Hun bestrider ikke med ett ord guttens tilstand slik den var beskrevet!

Fylkesnemnda konkluderer slik:

When the child was taken into care, his development was significantly delayed and he was assessed as having been at great risk. […] The board thus agrees with the district court that the boy showed clear signs of mental and physical neglect

I lagmannsrettens dom fra 2010 er det sitert en uttalelse fra sykehuset Buskerud, som sier dette:

I rapport av 5. desember 2008 fra Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Buskerud er konklusjonen slik: B var et barn med en betydelig forsinket utvikling da han ble henvist til oss for vurdering og observasjon. I dag fungerer han som en vanlig 2 måneders gammel baby, og har i utgangspunktet muligheter for en god normal utvikling. Han har, ut i fra det ut. kan observere, vært et barn i stor risiko.

Retten siterer videre den sakkyndige sine uttalelser:

Jeg vurderer at det er grunnlag for å hevde at det var alvorlige mangler ved den omsorg barnet fikk hos mor, og også alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trengte etter sin alder og utvikling. As kognitive svikt, personlighetsmessige fungering og manglende mentaliseringsevne umuliggjør en normal samtale med henne om små barns fysiske og psykiske behov.

Det har vært rettslige prosesser der Lobben har vært bistått av advokat, det har vært ført titalls vitner og ulike rapporter. Det er ingen grunn til å betvile det som kommer frem i avgjørelsen. Og igjen: Lobben har ikke benektet beskrivelsen av barnet når det ble plassert i beredskapshjemme. Beskrivelsen er klar, barnet var i stor fare.

Når regjeringsadvokaten viser til dette, så er ikke det ærekrenkelser. Det er henvisning til det som ble bevist i rettsforhandlingene. Det kan altså regnes som sannhet: Det er i dette innlegget vist til vitneobservasjoner, uttale fra et sykheus og uttale fra et sakkyndig vitne. Det er mengder med bevis i sakene som ikke er sitert. Avgjørelsene er solide, og det er ikke tvil om barnets tilstand ved plasseringen i beredskapshjemmet. Ikke en gang Lobben selv har bestridt dette.

Videre er det verdt å legge merke til følgende, fra dommen:

I denne artikkelen og flere kommentarer ut over høsten 2011 fremsatte mor grove beskyldninger mot barnevernet og fosterforeldrene som hun i rette vedgår er usannheter. Mor vurderer ikke at offentlig eksponering og gjentatte rettsprosesser på sikt kan være belastende for [barnet].

Det eneste Reikerås oppnår med å skrive til EMD, er å minne EMD på grunnlaget for omsorgsovertakelsen – og dette grunnlaget er solid: Barnet var i stor fare, underernært, kunne ikke åpne øynene, o.s.v. Sånn sett ødelegger han saken for Lobben. For EMD tar ikke inn nye påstander i en sak på dette stadiet. Det ville være mildt sagt useriøst.

Det kan også reises mistanke om Reikerås i det hele tatt bryr seg om hva barnet ble utsatt for, på lik linje med Fardal sitt forsvar for Bowen…

 

Utvisningen av den polske konsulen

I nyhetene kommer det frem at en polsk konsul er uønsket i Norge.

I konspi-land så aser de seg opp over dette, og hevder at Norge bryter både menneskerettigheter, folkeretten og barnevernretten. Særlig hobby-juristen Elin Gregusson har laget lange utbroderinger om dette. Utbroderinger som egentlig kun bekrefter hva hun er: En avdanket lærer som neppe hadde fått jobb i skolevesenet i dag. Heller ikke i Polen.

La oss se litt på denne konsulen, hva han har gjort og hva han har rett til. Dersom vi skal stole på medieoppslagene fra TV2 og Dagbladet, så ønsker UD at han forlater landet pga at

«hans opptreden i en rekke konsulære saker, blant annet i sin oppførsel mot offentlige tjenestemenn, ikke er forenlig med hans rolle som diplomat»

Det gis to eksempler på hva dette består i (hentet fra TV2)

I august i fjor ble den polske diplomaten bedt om å bistå en polsk familie i Akershus som var i ferd med å miste omsorgen for sine fire barn. Men Kowalski ble fysisk hindret av barnevernet da han forsøkte å komme seg inn på møtet på barnevernkontoret, forteller Artur Kubik, som kjenner både familien og Kowalski. Kubik jobber i den polske fagforeningen Solidaritet i Norge. Han forteller at familien ringte Kowalski som kom sammen med en psykolog og ville delta på møtet.

– Dette har han i følge Wien-konvensjonen rett til. Barnevernkontoret i Akershus-kommunen hindret han i å komme inn på møtet, forteller Kubik.

Barnevernet ringte også politiet som kom og fjernet konsulen fra lokalene. Dette skal ikke være den eneste gangen konsul Kowalski har vært i klammeri med barnevernet og norsk politi. I følge nettsidene til Kristen Koalisjon Norge skal det også ha vært en episode i fjor der Kowalski ble bortvist fra hjemmet til en polsk familie av politiet i forbindelse med en omsorgs-overtakelse, også denne i en Akershus-kommune.

Disse to hendelsene består altså i

  1. At konsulen forsøker å komme seg inn på et møte på barnevernets kontorer, og
  2. At konsulen møtte opp i hjemmet til en familie i forbindelse med gjennomføringen av en omsorgsovertakelse.

De skrives at det også har vært andre hendelser, formodentlig av samme art. UD reagerer da med å be Polen om å kalle ham tilbake. I konspiland hyles det om at konsulen er utvist fra Norge. Dette stemmer ikke. UD kan riktignok benytte seg av art. 23 og utvise andre staters diplomater. Men det er ikke det UD har gjort. De har rettet en anmodning til Polen om å kalle konsulen hjem. Dette er en anmodning, ikke et utvisningsvedtak.

Litt terminologi: Konsul – en konsulær tjenestemann som opptrer på vegne av senderstaten. Senderstaten er staten som sender konsulen til mottakerstaten. Mottakerstaten er der konsulen er stasjoner. I vår sak er Polen senderstaten og Norge mottakerstaten.

Konspileirene skriver at konsulens rettigheter etter wienkonvensjonen er brutt. Det betviles at de vet hva som står i denne konvensjonen.

Det er viktig at det skilles mellom diplomatiske funksjoner og konsulære funksjoner. Det er to wienkonvensjoner om diplomati og konsulære saker, som lett kan forveksles av den uinvidde. Diplomatiets funksjoner reguleres av wienkonvensjonen av 1961.  Denne regulerer diplomater og deres handlinger på vegne av sin stat, når de er utplassert i fremmed stat. Konsultjenestene reguleres i wienkonvensjonen av 1963.

En konsul utøver såkalte konsulære funksjoner. I store norske leksikon beskrives det slik:

Konsulen varetar de lokale gjøremål, særlig da i viktigere handels- og skipsfartsbyer, og bistår her borgerne fra det landet han representerer. Det skjelnes mellom utsendte konsuler og valgte eller honorære konsuler. De utsendte er fastlønnede tjenestemenn fra senderstaten. De honorære tas gjerne på stedet blant næringsdrivende eller andre som kan være skikket til vervet, og får som regel ikke lønn, men iblant et kontorbidrag og/eller sportler. Det skjelnes også mellom forskjellige grader: generalkonsul, konsul, visekonsul og konsularagent.

De forskjellige staters konsuler i et land danner det såkalte corps consulaire, hvis formann, doyen, er den eldste konsul (av høyeste grad). De konsulære tjenestemenn nyter ikke godt av eksterritorialrett i samme utstrekning som de diplomatiske. Men også konsuler har en rekke privilegier, som ukrenkelighet vedrørende kontor og arkiver, kommunikasjonsfrihet, frihet for visse skatter og avgifter osv. Konsulen har rett til å føre senderstatens våpen og flagg og er i sine embetsfunksjoner fritatt for innblanding av mottagerstatens myndigheter. En konsul må for øvrig rette seg etter loven i landet hvor han utøver sine funksjoner, og holde seg fra enhver innblanding i landets indre eller ytre politikk. Konsulens gjøremål bestemmes ved lovgivningen i landet han representerer.

Legg merke til at konsulen ikke har samme vern som en diplomat. Og legg merke til at konsulen må rette seg etter lovverket i det landet han oppholder seg i. Han kan heller ikke blande seg inn i indre politikk i landet han oppholder seg i, og hans gjøremål reguleres av oppholdslandets regler. Konsulen har ikke samme vernet som en diplomat, og må rette seg etter de regler som gjelder i Norge. De konsulære gjøremålene er regulert i konvensjonen art 5. Det er særlig to punkter som er viktig i vår sak:

  • Art 5, bokstav e): å hjelpe og bistå senderstatens borgere, enkeltpersoner så vel som juridiske personer
  • Art 6, bokstav h): å ivareta, med de begrensninger som følger av mottakerstatens lover og bestemmelser, interessene til mindreårige og andre personer uten full rettslig handleevne, som er borgere av senderstaten, særlig i tilfelle hvor noen form for vergemål eller formynderskap er påkrevet for slike personer

Dette er nok grunnlaget konsulen påberoper seg for å blande seg inn i barnevernsaker. Reglene gir konsulen mulighet til å bistå egne borgere i den fremmede stat. I tillegg sikres konsulen rett til kommunikasjon med disse personene, se art. 36. Retten til å bistå borgerne fra senderstaten (Polen) ligger altså i art 5, og retten til kommunikasjon ligger i art. 36. Men utøvelsen av disse rettighetene må følge mottakerstatens (Norge) sine regler. Dette går frem i art. 55:

Alle personer som nyter privilegier og immunitet plikter, uten at dette får betydning for privilegiene og immuniteten, å respektere mottakerstatens lover og bestemmelser. De plikter videre å avholde seg fra å blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender.

La oss ta de to hendelsene som er gjengitt i media. En konsul forsøker å komme seg inn på et møte på barnevernet sitt kontor. Dette er ikke vernet av art 5 eller art 36. Tvert i mot er dette underlagt art. 55. Det er ikke en rettighet å være til stede på et møte mellom barnevernet og foreldre. Det kan ikke henvises til stillingen som konsul som grunnlag – dette er ikke et særskilt grunnlag for å blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender. Dersom konsulen ønsket å opptre som fullmektig for foreldrene, så må han følge de vanlige regler i fvl. §12. Forvaltningsloven §12 gjelder i barnevernsaker. Den lyder slik:

En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.

Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av. Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218. Tjenestemann tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan ikke opptre som fullmektig.

Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet. Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også underrettes direkte. Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.

Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.

Dersom konsulen legger frem skriftlig fullmakt, og dersom han opptrer som foreldrenes representant, så kan han bistå foreldrene. Ut fra det som er opplyst i media, så har konsulen ikke fulgt denne fremgangsmåten. Han har istedet søkt å benytte seg av sin stilling som konsul til å påvirke barneverntjenestens arbeid. Det ser ut som han har oppsøkt barnevernets kontor, sammen med en psykolog, for å komme seg inn i et møte med barnevernet. Ikke for å representere foreldrene, men for å bruke sin konsulære status som pressmiddel. Dette er i strid med wienkonvensjonen og det er i strid med forvaltningsloven. Barnevernet kan selvsagt avvise dette.

I det andre omtalte tilfellet har han kommet hjem til en familie idet et vedtak om omsorsgovertakelse var under utføring. Da har vi en situasjon der det skal utøves sivil tvang som følge av et lovlig fattet enkeltvedtak. I slike tilfeller har politiet en plikt å gjennomføre omsorgsovertakelsen på en så skånsom måte som mulig. Politiet kan fritt bortvise personer som ikke har noe på stede å gjøre, og de kan ellers innenfor alminnelig politimyndighet hindre utenforstående adgang til stedet der tvangsvedtaket blir gjennomført. En omsorgsovertakelse med politimakt er en inngripende handling, og kan virke brutalt. Særlig brutalt kan det virke at politiet bortviser de som kommer til for å hjelpe familien. Men det å være konsul gir ikke noen særrettigheter i så måte. Konsulen kan ikke arresteres eller fengsles under utøvelse av konsulære funksjoner, se art 40 og 41. Men bortvisning er ikke arrestasjon eller fengsling, og konsulen kan derfor fjernes med makt om nødvendig.

I Aftenposten står dette om konsulens generelle oppførsel:

UD har mottatt gjentatte klager på konsulens oppførsel fra barnevern og andre offentlige etater i flere distrikter.
– Klagene går blant annet ut på truende og til dels voldelig oppførsel mot offentlige tjenestemenn, og at han har hindret dem i deres arbeid. Han har også nektet å etterkomme pålegg fra politiet, sier UDs pressetalsperson, Ane Haavardsdatter Lunde.

En slik oppførsel ville ikke kunne passere, verken under fvl. §12 eller etter wienkonvensjonen. Fvl. §12 gir ikke noen rett til å hindre offentlige tjenestemenn i å utføre deres arbeid. Og selvsagt gir den ikke rett til å være truende, eller å etterkomme politiets pålegg. WIenkonvensjonen sier dette uttrykkelig i art 55, der det går frem at konsulen skal følge mottakerlandets lover og regler, og at konsulen (i rollen som konsul) ikke skal blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender.

At konsulen blir bedt om å dra hjem, er ikke overraskende. Det er ikke uventet. Det er helt fortjent. Han får lære seg å ikke blande sammen konsulære oppgaver og eget korstog.

Reikerås bommer på jussen.

Marius Reikerås har for kort tid siden kommentert en sak fra NRK.

Reikerås sin kommentar er som følger:

Det er nesten så det er komisk å se hvordan norske domstoler, som furtne barn, trosser de dommer de får mot seg i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Som mange av dere husker, så ble Norge dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i nordsjødykkersaken,for brudd på EMK Artikkel 8.

Skal man følge reparasjonsregelen i Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (Artikkel 41) ,og det er Norge selvsagt forpliktet til å gjøre ,så skal de nasjonale rettsavgjørelser settes til side der Norge er funnet skyldig i å ha brutt menneskerettene.

Men,neida.

I saken som her omtales, er det nettopp Høyesterett sin avgjørelse i nordsjødykkersaken fra 2009, som brukes i premissene og som legges til grunn for å nekte denne kvinnen erstatning.

At den senere ble underkjent som konvesjonskrenkende i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, bryr Høysterett seg null og niks om.

Høyesterett nevner ikke med ett-1- eneste ord i dommen, at Norge faktisk ble dømt.

 

Som vanlig har ikke Reikerås forstått noe som helst.

Vi starter med den siste dommen, den som gjelder saken som er omtalt av NRK. Vi kaller den for Spinningdommen, for pedagogikken sin skyld. Lovdata oppsummerer spinningdommen slik:

En kvinne pådro seg skade ved fall fra en spinningsykkel på et treningssenter. Skaden skyldtes at setebolten på sykkelen brakk. Høyesterett kom til at treningssenteret ikke var ansvarlig for skaden etter det ulovfestede objektive ansvaret. Sannsynligheten for skade ved bruk av spinningsykkel måtte anses som lav. Risikoen som var knyttet til bruken av slik sykkel var ikke større enn den risiko man ellers møter i dagliglivet, blant annet ved fritids- og treningsaktiviteter. Det var da ikke grunnlag for objektivt ansvar. Treningssenteret ble frifunnet.

For de interesserte er selvsagt hele dommen tilgjengelig.

Spørsmålet er altså om et treningssenter er ansvarlig for en skade påført en kvinne under trening på en spinningsykkel. Avgjørende for om treningssenteret er ansvarlig, er om det er skapt en risiko som er høyere enn den risikoen enhver person er utsatt for. Sagt enkelt: Uhell kan skje, og det er ikke alltid noen andre er ansvarlig for uhellet. Hvis uhellet kommer som en følge av risiko som er skapt av en annen (for eksempel et treningssenter), så kan skaden dekkes av den som har skapt risikoen. I den saken det er tale om, så kom Høyesterett fram til at treningssenteret ikke hadde bidratt til en høyere risiko enn det som ellers er vanlig innenfor sport og idrett. Da er det utøveren selv om må ta risikoen og eventuell skade. Høyesterett i spinningdommen viste til nordsjødykkersaken når det gjaldt erstatningsansvaret, altså ansvarsgrunnlaget.

Marius Reikerås forstår ikke dommen. Han sier at det er brudd på reparasjonsregelen i EMK art 41 at det ikke betales erstatning. Og så påstår han at den sk Nordsjødykkeraken i norsk Høyesterett er underkjent som konvensjonsstridig, og at dommen i saken med den skadede kvinnen derfor ikke er riktig.

Vi skal følge resonnementet. Her er hva Høyesterett sier i spinningdommen fra 2019, med henvisning til den sk. nordsjødykkersaken:

Saken for Høyesterett gjelder bare spørsmålet om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar er oppfylt. A har frafalt anførselen om uaktsomhetsansvar, og forhandlingene i saken er delt, slik at årsakssammenheng og økonomisk tap først skal behandles hvis det fastslås at det foreligger grunnlag for ansvar.
(33)
Spørsmålet er derfor om Spenst Alta AS er ansvarlig på objektivt grunnlag for den skaden A ble påført da setebolten på spinningsykkelen brakk.
(34)
Jeg sier først noe generelt om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar og tar utgangspunkt i Rt-2009-1237 avsnitt 62(Nordsjødykker):
«Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690 avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, …»

(35)
Det må altså foreligge en risiko med visse særtrekk. Som det fremgår av sitatet, har det i rettspraksis vært lagt vekt på om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. Disse faktorene vil i praksis lett gli over i hverandre. I nyere høyesterettspraksis har særlig spørsmålet om risikoen er ekstraordinær, stått sentralt. Man spør om risikoen ved den skadevoldende virksomhet eller innretning er vesentlig større enn den man generelt møter i samfunnet – det man gjerne kaller dagliglivets risiko, jf. Rt-1991-1303 (gulvluke).

Altså: Det Høyesterett drøfter er om vilkårene for ansvar foreligger. Dersom vilkårene for ansvar foreligger, så skal erstatning utmåles. Det viser helt generelt til de rettsbetraktninger som ble gjort i nordsjødykkersaken. De viser altså til et regelsett. Reikerås mener tydeligvis at Høyesteretts forståelse av regelverket i nordsjødykkersaken ble underkjent av EMD. Det stemmer ikke, som dere snart skal se.

Det samme spørsmålet var oppe i nordsjødykkersaken, altså hva grensen er for at noen blir ansvarlig på objektivt grunnlag for risiko som slår ut i skade. Selvsagt er også denne dommen tilgjengelig i sin helhet

Spørsmålet var blant annet om vilkårene for erstatningsansvar for staten var til stede. På lovdata er saken sammenfattet slik:

Saken gjaldt fire dykkeres krav mot staten om erstatning for skade ved dykking i Nordsjøen i den såkalte pionertiden i petroleumsvirksomheten. Høyesterett kom til at de forhold dykkerne hadde anført, hverken enkeltvis eller samlet skapte en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kunne ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Tilsynsmyndighetenes praksis kunne ikke karakteriseres som uaktsom. Virksomheten var heller ikke i strid med flere påberopte menneskerettkonvensjoner

Høyesterett formulerer det i dommen slik:

Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39 og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 255 og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (2009) side 293

Det springende punkt ved vurderingen av om det er grunnlag for objektivt ansvar i denne sak, er hvorvidt det foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet. Utgangspunktet i norsk rett er at bare eier eller innehaver av virksomheten kan bli ansvarlig, men tilknytning på annet grunnlag kan etter omstendighetene være tilstrekkelig, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 258-260 og Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar (1987) side 211-214. I denne sak er staten ikke eier eller innehaver av dykkevirksomheten, slik at det blir avgjørende om det foreligger tilstrekkelig annen tilknytning

Høyesterett foretar så en lang og grundig drøfting av dette spørsmålet (du kan lese selv, det er litt for mye å sitere her), og konkluderer slik:

Min konklusjon blir etter dette at de forhold dykkerne har anført, hverken enkeltvis eller samlet skaper en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kan ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Det er nok så at staten har engasjert seg sterkt i petroleumsvirksomheten. Men det innebærer ingen prinsipiell forskjell sammenlignet med en rekke andre samfunnsområder. Hva særlig gjelder dykkevirksomheten, er statens engasjementet begrenset til tilsyn og kontroll. Dette er ikke i seg selv noen nær tilknytning, og skiller seg ikke fra annen statlig tilsyns- og kontrollvirksomhet.

Oppsummert: Henvisningen til nordsjødykkersaken er altså en henvisning til de vanlige vilkårene for erstatningsansvar på objektivt grunnlag. I nordsjødykkersaken kom Høyesterett til at det ikke forelå slikt objektivt ansvar.

Så nærmer vi oss kjernen: Nordsjødykkersaken ble brakt inn for EMD. Det falt dom i saken. Hva mente EMD om dette? Kom EMD fram til at Høyesterett sin vurdering av ansvarsspørsmålet var feil og/eller konvensjonsstridig?

I dommen i EMD så ble samtlige påstander om krenkelse av EMK avvist, med ett eneste unntak: Det ble funnet krenkelse av EMK art. 8. Domstolen sier dette (hentet fra norsk sammendrag):

Basert på en helhetsvurdering av en rekke forhold, og da særlig myndighetenes rolle med å godkjenne dykkeoperasjonene og ivareta sikkerhetsaspektet ved slike operasjoner, så vel som mangelen på vitenskapelig konsensus på den aktuelle tiden om senvirkningene av dykkersyke og usikkerheten om disse forhold som eksisterte på den tiden, var en særlig varsom tilnærming påkrevet for å minimere faren for skader. Etter Domstolens syn ville det derfor ha vært rimelig om myndighetene hadde tatt forholdsregler for å sikre at selskapene sørget for full åpenhet om dykketabellene. Klagerne og øvrige dykkere skulle ha mottatt informasjon om forskjellene mellom tabellene, så vel som om myndighetenes bekymringer for deres sikkerhet og helse. Dette var ifølge Domstolen avgjørende informasjon som de trengte for å være i stand til å vurdere risikoen for deres helse og for å gi informert samtykke til den aktuelle risiko. Myndighetene kunne ifølge Domstolen ha sørget for slik informasjon, for eksempel i forbindelse med godkjenning av dykkeoperasjonene og i forbindelse med inspeksjoner. Dette kunne ifølge Domstolen ha bidratt til, på et tidligere tidspunkt, å avskaffe bruken av raske tabeller som et middel for bedrifter til å fremme sine egne kommersielle interesser, og ved å potensielt øke risikoen for dykkernes helse og sikkerhet. Ved å unnlate å gjøre dette hadde den innklagede stat ikke oppfylt sine forpliktelser til å sikre klagernes rett til respekt for sitt privatliv, i strid med artikkel 8.

Domstolen konkluderte med at det forelå en krenkelse av artikkel 8 ved at staten ikke hadde sørget for at klagerne mottok grunnleggende informasjon vedrørende dekompresjonstabeller som ville gjort dem i stand til å vurdere risikoen arbeidet innebar for deres helse og sikkerhet.

Hvordan påvirket dette dykkernes krav om erstatning?

Domstolen sier også noe om dette. Det siteres, denne gang fra originalspråket.

Først Norge sine anførsler:

The Government maintained that the applicants had not furnished the Court with requisite evidence that there was indeed a causal link between the financial loss for which compensation was now being sought and the alleged breaches by the Norwegian authorities. Their health problems might be the result of their diving activities carried out on the Norwegian Shelf not involving rapid tables, or of activities as divers outside the jurisdiction of the Norwegian authorities, or they could be the result of the applicants’ taking risks which Norwegian authorities could not sensibly have been able to forestall.

Så domstolens vurdering av erstatningskravet:

The Court reiterates that the well-established principle underlying the provision of just satisfaction is that the applicant should, as far as possible, be put in the position he or she would have enjoyed had the violation of the Convention not occurred (see, mutatis mutandis, Kingsley v. the United Kingdom [GC], no. 35605/97, § 40, ECHR 2002-IV, and Muñoz Díaz v. Spain, no. 49151/07, § 85, ECHR 2009). Furthermore, the indispensable condition for making an award in respect of pecuniary damage is the existence of a causal link between the damage alleged and the violation found (see Nikolova v. Bulgaria [GC], no. 31195/96, § 73, ECHR 1999-II, and Muñoz Díaz, cited above). 270. However, bearing in mind its findings above, regarding notably the prevailing perceptions and lack of precise knowledge at the material time VILNES AND OTHERS v. NORWAY JUDGMENT 73 about the possible long-term effects of decompression sickness, the Court is not able to speculate on what the applicants’ position would have been had the violation found of Article 8 of the Convention not occurred. The evidence before it does not show a sufficient causal link between the respondent State’s failings as described in paragraph 244 above and the applicants’ losses in past and future earnings. In any event, even assuming that parts of the losses claimed are attributable to decompression sickness, the state of the evidence is not such as would enable the Court to make an equitable award under the Convention that exceeds the amounts that they have already received under the various national compensation schemes and which would have to be deducted from any such award. It therefore rejects the applicants’ claims under this heading.

Altså: EMD konkluderer med at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap for dykkerne. Domstolen sier i klartekst: «The evidence before it does not show a sufficient causal link between the respondent State’s failings as described in paragraph 244 above and the applicants’ losses in past and future earnings.» Oversatt: EMD finner ikke bevist at det er sammenheng mellom statens brudd på EMK og dykkernes økonomiske tap. Dermed konkluderte domstolen med at dykkerne ikke hadde krav på erstatning. Dette er i tråd med Høyesterett sin avgjørelse i den sk nordsjødykkersaken. Staten fikk altså medhold i dette, både i Høyesterett og i EMD. Dermed er Høyesterett sin vurdering av erstatningsrettslige regler og bevisvurderingen av dykkernes krav helt innenfor det som EMD kom frem til.

Det er altså positivt feil at Høyesterett sin vurdering av erstatningsspørsmålet ble underkjent i EMD.

Noen lesere vil riktignok vise til at dykkerne fikk tilkjent er erstatning for ikke-økonomisk skade på tilsammen 8000 euro til hver av dykkerne. Men denne erstatningen er ikke knyttet opp til ansvar for staten på erstatningsrettslig grunnlag etter norsk erstatningsrett. Denne erstatningen tilkjennes alene ut fra at dykkerne fikk medhold i at staten ikke hadde overholdt informasjonsplikten mht dykketabellene. En slik erstatning er ikke betinget av at staten har opptrådt i strid med norske erstatningsrettslige regler. Denne erstatningen er en erstatning som utmåles på et eget grunnlav, av EMD. Så at EMD utmåler slik erstatning kan ikke brukes som argument for at staten har opptrådt erstatningsbetingende ift norske erstatningsregler.

Kravet fra dykkerne om at statens brudd (på EMK art 8) var grunnlag for et ordinært erstatningskrav for økonomisk tap ble altså avvist.

Oppsummert

Nordsjødykkerne fikk ikke medhold i sitt krav om erstatning for økonomisk tap. Dykkerne fikk ikke medhold i at statens manglende informasjon om dykketabeller var grunnlag for erstatning for økonomisk tap – ikke i Høyesterett og heller ikke i EMD. Dermed er Høyesteretts standpunkt i nordsjødykkersaken ang erstatningsgrunnlaget korrekt. Ikke bare det, standpunktet er faktisk sanksjonert av EMD. Dette er stikk motsatt av det Marius Reikerås hevder. Men så viser Reikerås også at han overhodet ikke er i stand til å lese og forstå en dom fra EMD.

Og da er også henvisningen til denne dommen i saken med kvinnen på treningsstudioet korrekt.

Marius Reikerås forstår ikke nordsjødykkersaken overhodet. Han forstår heller ikke avgjørelsen fra EMD, noe som er svært underlig all den tid han stadig markedsfører seg om ekspert på menneskerettighetsspørsmål. Dersom Reikerås sin analyse hadde vært levert som en eksamensbesvarelse, så hadde han ikke bestått eksamen.