Det er mange i kretsen rundt Marius Reikerås og Rune Fardal som har egne erfaringer med barnevern og offentlige myndigheter. Jeg har tatt en nærmere kikk på en av dem.
Mannen det er snakk om har 10 barn, med sin nå forhenværende kone. Han er dømt for drapstrusler m.m. mot henne, og dette har pågått mens de bodde sammen. Han har tvunget henne til å skrive under på partsinnlegg til retten, som han har forfattet – og er dømt for dette. Straffen ble 8 måneders fengsel.
Domsslutningen
Retten bemerker at personen det her er snakk om har styrt familien på brutalt vis. Han har utestengt egne barn fra deres felles hjem. Han forbydde resten av familien å ha kontakt. Han overvåket det som skjedde i hjemmet.
Fra dommen
Ifølge to uavhengige vitner nekter vedkommende sine egne barn betaling for jobb de gjorde for andre. Det førte til at andre, anstendige, mennesker valgte å ikke ha de i arbeid. Dette gjaldt selv myndige barn:
Fra vitneavhør
Det hele kuliminerte med en barnefordelingssak, der personen prøvde å få omsorg over barna. Som følge av dette, kom vedkommende med et forslag til forliksavtale, som med all tydelighet illustrerer at han ikke var i stand til å se annet enn egne behov:
Forslag til forlik i barnefordelingssaken, forfattet av vedkommende som er omtalt her.
Dette er en svært ensidig avtale, som ikke akkurat legger til rette for et godt samarbeidsklima foreldrene imellom. Spesielt ikke når man tar med trusselnivået fra vedkommande, mot sin ekskone:
Fra avhør med eks-konenFra dommen mot vedkommende.
Barnevernet var også inne i sakskomplekset – på grunn av vedkommende. Etter at eks-konen flyttet ut fikk hun beholde omsorgen for barna – fordi de var utenfor vedkommendes innflytelse. Det var altså han – egenhendig – som var skyld i barnevernets involvering, med sin oppførsel og sitt handlemønster.
Det tegner et bilde av en manipulerende, kynisk, person som ikke evner å se annet enn egne behov og egne meninger. I slike tilfeller har de rundt krav på beskyttelse fra vedkommende!
Vedkommende har også hatt andre feider med det offentlige, bl.a. en sak om brudd på hundeloven, hvor han klaget til EMD over at han ikke fikk være fysisk til stede i rettssaken – til tross for at han ble avhentet til den.
Dette fremstår ikke som en person som kjemper for sine menneskeretter. Det fremstår som en person som fratar sine barn og tidligere ektefeller deres menneskeretter. Om staten ikke grep inn, ville staten vært skyldig i brudd på menneskerettene: det å beskytte den personlige friheten til ekskone og barn.
Rune Fardal hevder å ‘specialize in psychology’. Til tross for dette greier han altså ikke å oppdage åpenbare overgrep i egen følgerskare. Om Rune Fardal mente alvor med sitt engasjement mot psykopater og psykisk vold, burde han først rydde i egne rekker!
Forfatteren er advokat med mangeårig erfaring fra barnevernsaker, som også er tilknyttet universitetesmiljøene som sensor i bl.a. barnerett
Dette er et kort notat om hva saken dreier seg om, hva den innebærer og hva den definitivt ikke innebærer.
Saken handler om flere forhold, men i hovedsak er spørsmålet om en omsorgsovertakelse og senere adopsjon krenket menneskerettighetene til mor i saken (Trude Lobben) og hennes barn.
146. In their request for referral to the Grand Chamber, the applicants sought to expand their complaints to encompass also the above proceedings from 2008 to 2010. These grievances did not, however, form part of their application as it was declared admissible by the Chamber. They were in any event filed for the first time before the Grand Chamber more than six months after the last domestic decisions taken in the proceedings in question and, as mentioned above (see paragraph 145), without domestic remedies having been exhausted in the most recent of these.
147. Consequently, the Court does not have jurisdiction to review the compatibility with Article 8 of the Convention of the proceedings, including those relating to the restrictions on contact rights, that predated or ended with the High Court’s judgment of 22 April 2010 (see paragraph 76 above).
Dette betyr at EMD ikke behandler spørsmålet om plasseringen i fosterhjem var i strid med med EMK. Derimot sier EMD at disse forholdene til en viss grad kan og skal tas hensyn til i spørsmålet om adopsjonen innebar et brudd på menneskerettighetene, dvs at hendelsene frem til omsorgsovertakelsen teller som kontekst, men behandles ikke som eget rettslig spørsmål.
Spørsmålet som som domstolen tok stilling til var hvorvidt adopsjonsvedtaket var et brudd på EMK, og om staten har gjort nok for å forsøke tilbakeføring av barnet til mor før beslutning om adopsjon ble tatt.
Domstolen har lagt vekt på flere forhold. I hovedsak vektlegges at omsorgsovertakelser og andre inngripende tiltak skal ses på som midlertidige. Domstolen kommer med kritikk mot Norge for å ikke i tilstrekkelig grad legge til rette for kontakt mellom mor og barn, slik at tilknytningen blir svekket. Og dermed legges grunnen for et senere adopsjonsvedtak, som muligens ellers ikke ville blitt gjennomført. Kritikken kommer tydelig frem i premiss 221:
The High Court stated that contact sessions could thus serve as a means of maintaining contact between the mother and son, so that he would be familiar with his roots. The purpose was not to establish a relationship with a view to the child’s future return to the care of his biological mother (ibid.). As regards the implementation of the contact arrangements, the Court also notes that these had not been particularly conducive to letting the first applicant freely bond with X, for example with regard to where the sessions had been held and who had been present. Although the contact sessions had often not worked well, it appears that little was done to try out alternative arrangements for implementing contact. In short, the Court considers that the sparse contact that had taken place between the applicants since X was taken into foster care had provided limited evidence from which to draw clear conclusions with respect to the first applicant’s caring skills.
Konklusjonen kommer i premiss 225-226:
Against this background, taking particular account of the limited evidence that could be drawn from the contact sessions that had been implemented (see paragraph 221 above), in conjunction with the failure – notwithstanding the first applicant’s new family situation – to order a fresh expert examination into her capacity to provide proper care and the central importance of this factor in the City Court’s assessment (see paragraphs 222-3 above) and also of the lack of reasoning with regard to X’s continued vulnerability (see paragraph 224 above), the Court does not consider that the decision-making process leading to the impugned decision of 22 February 2012 was conducted so as to ensure that all views and interests of the applicants were duly taken into account. It is thus not satisfied that the said procedure was accompanied by safeguards that were commensurate with the gravity of the interference and the seriousness of the interests at stake.
226. In the light of the above factors, the Court concludes that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants.
Altså: Adopsjon i seg selv er ikke sagt å være konvensjonsstridig. Det som sies er at de nasjonale domstoler og beslutningsorganer ikke i tilstrekkelig grad har jobbet aktivt for å se om en tilbakeføring var mulig. Dermed er grunnlaget for adopsjonen for dårlig – adopsjon er et permanent tiltak og det må derfor være en betryggende prosess i forkant med tanke på at adopsjon er riktig tiltak.
I denne saken var prosessen ikke tilfredsstillende.
Dommen er altså klar på at barneverntjenesten skal, hvor mulig, aktivt arbeide for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, i lys av at tiltak etter barnevernlovgivningen i hovedsak skal være midlertidige.
Så er spørsmålet hva dommen utover dette innebærer. I en del miljøer hevdes det at dommen betyr at adopsjonen er ugyldig, at barnet nå skal tilbakeføres, o.s.v.
Dette er ikke riktig.
For det første er EMD ikke en ankedomstol. Det betyr at en avgjørelse i EMD ikke omgjør tidligere rettsavgjørelser. Dette følger direkte av statuttene til domstolen. Altså vil tidligere nasjonale rettsavgjørelser bli stående, selv om EMD kommer frem til at EMK er brutt.
EMD sin kompetanse er å konstatere konvensjonsbrudd. Det er nasjonalstaten selv om må avgjøre hva slags virkning dommen skal ha i forhold til tidligere rettsavgjørelser i nasjonalt rettsapparat. Dette er et poeng som en del miljøer synes å overse.
I avgjørelsen fra EMD går det også frem hva dommen går ut på. Det siteres fra domsslutningen, etter premiss 235 (med mine kommentarer til hvert punkt):
1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;»
Norge fikk ikke medhold i at det ikke var brudd på EMK.
2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;
Domstolen konstaterer brudd på EMK art 8, retten til familieliv. Dette betyr imidlertid ikke at adopsjonen kan eller skal omgjøres, kun at det er konstatert et brudd på EMK art 8.
3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;
Domstolen sier at konstateringen av brudd på EMK art 8 er tilstrekkelig reparasjon for «the second applicant» som er sønnen. Dermed skal ikke mer foretas i forhold til barnet. Dette er et viktig punkt, fordi det betyr at barnet i saken har fått sin reparasjon ved konstateringen av brudd på EMK. En omgjøring av adopsjonssaken er altså ikke nevnt i det hele tatt. EMD tar i det hele tatt ikke stilling til om adopsjonen kan eller skal omgjøres, noe som selvsagt følger av at EMD ikke er en ankedomstol med myndighet til å sette til side nasjonale domstoler.
4. Holds, by thirteen votes to four,
(a) that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
(i) EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
(ii) EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
(b) that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;
Dette er avgjørelsen som sier at Trude Lobben skal ha en erstatning for bruddene på EMK art 8. EMD har en visse myndighet til å pålegge nasjonalstaten et erstatningsansvar. Dette følger av statuttene. Dette er noe annet enn overprøving av nasjonale domstoler. Poenget her er at erstatningen er utmålt ut fra et konstatert brudd på EMK art 8. Det gis ingen rettigheter ut over kravet på erstatning.
5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.
Øvrige krav som ble fremsatt av Trude Lobben ble med dette avvist. Det er verdt å merke seg at kravene fra Trude Lobben (premiss 142-143 og 161-168) ikke inneholder et krav om omgjøring av adopsjonsvedtaket, kun krav om å få konstatert brudd på EMK. Påstandene fra diverse miljøer om at barnet kan kreves tilbakeført på grunnlag av dommen I EMD er også på denne bakgrunn fullstendig grunnløse.
Det må føyes til at å oppheve adopsjonen krever et nasjonalt vedtak. EMD har ikke slik myndighet. I så fall må sak om gjenåpning av adopsjonsvedtaket initieres i norsk rettsvesen. En slik sak har neppe mulighet for å vinne frem: Barnet har bodd så og si hele sitt liv (over ti år) hos fosterforeldrene, som senere ble adopsjonsforeldrene. Å omgjøre adopsjonen nå vil innebære et klart brudd på EMK i forhold til barnet. Konvensjonene som styrer dette, EMK og BK, er til hinder for dette. En kan ikke sette «the best interests of the child» til side for å tilbakeføre barnet til mor, selv om EMD har konstatert et brudd på EMK art 8 i forbindelse med adopsjonssaken. En kan altså ikke reparere ett brudd på EMK med et nytt brudd.
De som forfekter at EMD sin avgjørelse fører til at barnet nå skal tilbakeføres har misforstått EMD sin myndighet, hva dommen går ut på, og hva som er barnets beste i menneskerettskonvensjonene.
Det dommen i EMD sier er at de nasjonale tjenestene må tilrettelegge for tilstrekkelig kontakt mellom foreldre og barn, med tanke på at omsorgsovertakelse i hovedsak skal være midlertidig. Dommen gir ikke grunnlag for noe mer mtp å endre på eller omgjøre adospjonssaken.
Barnet i saken må forbli hos sine (adoptiv)foreldre!
Kritikken fra Fardal er som vanlig hul og personfokusert. Han skriver:
Aftenposten kommer til å vokne opp til blåmandag når de forstår at de har latt seg bruke til å fremstille et så falskt bilde av dette #nettrollet. Ekstremt dårlig resesrch. Men i tråd med hvordan aftenposten brukes for å beskytte barnevernet. #trollet har en funksjon og det er å så splid. Men de aller fleste tar avstand fra hans angrep på barn og familier.
Dette er intet mindre enn et personangrep fra Fardal, uten substans. Legg merke til at Rune Fardal ikke skriver hva som er galt, eller hvorfor han kommer med kritikken. Bare at Aftenposten har gjort dårlig research.
Leser man artikkelen fremstår ikke dette som troverdig. Aftenposten tar for seg forhistorien til Olsen, og de ser ut til å ha satt seg relativt grundig inn i saken – og også lest sakens dokumenter.
Videre fremstår Ken Joar Olsen også som reflektert i saken, og om hvorfor de fortsetter saken i EMD, etter å ha fått barnet tilbake sier Olsen følgende:
– For oss er det utrolig viktig at det blir plassert et ansvar for hva som gikk galt i saken, også av preventive hensyn, sier Ken Olsen.
– Vi vil at denne saken skal være med på å forandre barnevernet. Det ville gi vår smerte en form for verdi og mening.
Olsen ser altså en verdi, i at saken kan få nytte for andre. Det er i motsetning til de uttalelsene f.eks. Lobben kom med i etterkant av sin sak; hun og Reikerås fokuserte kun på Lobben, og ikke endringene i rettsvesenet. Lobben hadde fokus på å få sønnen hjem, noe Reikerås er omtrent alene om å mene at er en naturlig følge av dommen.
Jeg heier på Ken Joar her. Han fremstår som reflektert og analytisk i sitt forhold til BV, og er åpen på at han har gjort feil. Det er sterkt, og det er modig.
Fardal levner jeg derimot ingen respekt i denne saken. Det er også verdt å minne om at Rune Fardal støtter Dennis Bowen, tilsynelatende fullstendig ukritisk. Bowen er dømt for vold mot sine egne barn.
Rune Fardal anklager regelmessig andre for å være betalt av Barnevernet. Undertegnede, Ken Joar Olsen, Arbeid mot Rettferdighet, Forulempingstilsynet, også videre har blitt anklaget for dette på ulike tidspunkt.
Fardal anklager andre for å være betalte mindguards…Kritikere er selvsagt betalt…
En vanlig konspirasjonsteori i miljøet er at staten finansierer opposisjon mot dem. Dette er utvilsomt samlende, og definerer staten som en fiende. Dette har ikke Rune Fardal dokumentert på noe som helst vis. Han har kun påstått det, uten fnugg av dokumentasjon.
Slik dokumentasjon finnes selvsagt ikke, heller. Undertegnede har aldri fått statlig støtte, utover studielån (som er betalt tilbake). Og studiestøtten var ikke på et fagområde som var relevant for Barnevernet.
Fardal, derimot, har spurt BUFDIR om hvilke støtteordninger de har. Han ønsker altså å bli betalt av direktoratet som er ansvarlig for den statlige biten av Barnevernet, som blant annet har ansvar for adopsjonssaker, fosterhjem også videre.
Gang på gang har Fardal kommet med svært grove angrep på Mari Trommald, som er direktør for dette direktoratet, og anklaget henne for grov uforstand.
Like fult ser Rune Fardal seg tjent med å søke støtte derfra. Så still deg spørsmålet: hjelper Rune Fardal folk,eller er han ute etter å sikre seg selv? Han tar betalt for intervjuer, uten å fortelle sine seere om det. Han støtter fedre som er dømt for grov vold mot sine barn.
Rune Fardal trekker fram et sitat fra Stolen Childhood av Steven Bennet. Ifølge boken Stolen childhood er sitatet skrevet av Tove Stang Dahl.
Problemet er at fremstillingen er svært tett opp til sitatfusk.
In an uninterrupted line from the end of the 18th century and right until this day, the explicit goal of Barnevernet has been to weaken the power and freedom of the family. The premise has been the same the whole time: to exert social control over the groups in society who are, at any point in time, seen as a threat against social order
Det er ikke oppgitt noen tidsangivelse, og sitatet inneholder right until this day, som må tolkes som at det fortsatt pågår.
Det kan ikke stemme. Tove Stang Dahl døde i 1993, noe som plasserer dette sitatet minst 25 år tilbake i tid. Det alene tilsier at det burde vært, som et absolutt minimum, en tidsangivelse for sitatet. For slik det er brukt i boken fremstår det som Dahl mener dette er noe som fortsatt pågår. Dahl har vært død i 25 år. Hun har neppe noen formening om dagens tilstand.
Det er heller ingen kildereferanser, som viser til hvor dette sitatet er hentet ifra, eller kontekst for sitatet. Det gjør at sitatet er verdiløst. Vi vet ikke når det ble sagt, eller i hvilken sammenheng det ble sagt. Og like fullt er forfatteren frekk nok til å konstantere […]her conclusion is[…].
Mangelen på kilde gjør altså dette til et verdiløst argument fra autoritet; man bruker tittelen professor for å underbygge sin mening. Nå var jo Dahl professor, for all del. Men et enkelt, løsrevet, sitat sier ikke så veldig mye om hva denne professoren mente. Hadde det hatt en kilde kunne man i det minste undersøkt det.
I 1978 skrev Dahl Barnevern og samfunnsvern : om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Det er sannsynlig at sitatet kommer fra denne, eventuelt den engelske utgaven som kom i 1985. Det plasserer sitatet over 40 år tilbake i tid.
Mye har skjedd siden 1978. Sitatet kan derfor ha stemt bra i 1978, men mindre bra i dag. Når sitatet står løsrevet, uten referanse, og med et innhold som antyder at oppførselen fortsatt pågår, er det problematisk.
I 1978 har man fornorskingspolitikken, ovenfor samer og tatere, friskt i minne. Frem til ca. 1950 hadde fornorskingspolitikken vært eksplisitt og uttrykt politikk, men dette forsvant sakte frem mot 70-tallet. I 1967 ble for eksempel samisk tatt inn i grunnskolen.
Den fryktelige steriliseringsloven gjaldt helt frem til 1977. Det fremstår i dag som uforståelig, og en svært klar krenkelse av menneskerettene. Men det danner også et bakteppe for å forstå sitatet fra Dahl: en stat som systematisk krenker menneskerettene, der Barnevernet er del av det.
Men som sagt. Mye er endret fra den gang. Lovgrunnlaget er totalt endret. Dagens lov er fra 1992. Det gjør at betraktninger fra 1978 (eller 1985, om man antar at det er hentet fra den engelske utgaven), ikke nødvendigvis er gyldige i dag.
Dagens barnevernslov kom altså året før Dahl døde, og trådte i kraft en drøy måned før Dahl døde. Selv om vi legger all velvilje til, og antar at sitatet var skrevet (og gyldig) i 1993, så man neppe de fulle konsekvensene av lovendringen på det tidspunktet, og følgelig har ikke sitatet noen selvstendig gyldighet i dag.
Uansett er det sitatfusk fra forfatter av en bok utgitt i 2019 å ikke oppgi kildehenvisninger som gjør at man kan finne igjen sitatet, eller tidspunkt for når det ble sagt – når det av sitatet ser ut som det er nylig og fortsatt gyldig.
For de interesserte. Hele kildelisten for kapittel 7 ser slik ut:
Som dere ser er det ikke spor av Dahl i kildelisten. Det er heller ikke spor av referanse i teksten. I akademiske sirkler ville nok en slik kildeliste stått til stryk – bokstavelig talt.
Dette er en gjesteartikkel vi har mottatt fra Ken Joar Olsen. Etter Rune Fardals reaksjoner, fjernet det opprinnelige publiseringsstedet innlegget. Det vil ikke skje her.
Min vei ut av barnevernshatermiljøet.
Nyfødt ble vår datter akuttplassert. Vi hadde da ikke hatt kontakt med barnevernet på forhånd og var i sjokk og vantro over det hele. Etter tre uker fikk vi vite at barnevernet ville at hun skulle plasseres for det som heter «oppvekstplassering» og med tanke på adopsjon. Etter tre års kamp er vår datter trygt tilbake til oss, men det har hatt store omkostninger for oss som familie og har skapt sår som kanskje aldri vil leges. Jeg har hatt mange dyrekjøpt erfaringer i denne tiden som kanskje andre foreldre kan ha nytte av.
Hat og sinne i starten og massiv støtte på nett
I starten var både jeg og min samboer i sjokk og visste ikke hvor vi skulle henvende oss. Nettet, tenkte jeg, og googlet og undersøkte. Raskt fant jeg fram til mange anti-barnevernssider som speilet mitt hat og mitt sinne, sider som proklamerte forlokkende ideer som at de ville ha barnevernet helt fjernet. Og der fikk jeg jo massiv støtte for hvor ondskapsfulle og gale absolutt alle i barnevernet var. I ettertid ser jeg jo at disse sidene var ekstremt hatefulle og ødeleggende, men der og da kunne jeg få utløp for egne negative følelser. Ganske raskt innså jeg, til tross for mitt eget sinne og krenkelse, at det finnes barn som trenger et vern. Jeg opprettet derfor en egen gruppe; «Barnevernet må bort og noe annet på plass» som et alternativ. Etter over 3 år ble vår datter tilbakeført til oss, og underveis har gruppen vært til både hjelp og støtte. Mange gode fagpersoner har støttet oss som foreldre, og det har nok også bidratt til at jeg har sett behovet for større nyanser blant kritikerne av barnevernet.
Hvorfor blir kritikken ikke hørt?
Jeg og flere har undret oss over hvorfor kritikken som blir rettet mot systemet av både foreldre, tidligere barnevernsbarn, fagpersoner og tilsynsorganer ikke fører til større endringer, men blir avfeid som hat eller ubegrunnet. Jeg skjønte etterhvert at velbegrunnet kritikk ble blandet sammen med dette hatet, kvalmen, de ville konspirasjoner og oppgulpet som kom fra disse gruppene. Barneombud Inga Bejer Engh sier det slik; «Den faglige kritikken som er berettiget, ville jeg i alle fall sluttet å lytte til når den sauses sammen med konspirasjonsteorier og påstander om at systemet er råttent». Hun sier også at mye av kritikken har et voksenperspektiv, ikke et barneperspektiv. Jeg har alltid vært opptatt av at vi må sette barnet først, uansett. Siden jeg hadde et navn innenfor kritikermiljøet som en med egne erfaringer, så ville jeg gå foran med å fremheve barneperspektivet i den kritikken som fremsettes. Nettopp fordi jeg mener at mange ganger så er hverken barnevernet eller en del foreldre opptatt av barnets interesser. Derfor hevdet jeg med styrke at vi kritikere ikke kan støtte fedre som mishandler barn, utfører seksuelle overgrep, heller ikke mødre som ruser seg eller som er åpenbart for psykisk syke til å ta vare på barnet. Alle disse finnes på hatgruppene og får mye støtte. Men, det å påpeke at vi ikke kan tillate vold mot barn, at vi ikke ukritisk kan støtte alle foreldre og eksponere det som «menneskerettighetsbrudd» og at foreldrenes smerte ikke kan være styrende for hva som skal være godt barnevern, det ble slett ikke godt mottatt. I første omgang ble det møtt med beskjeder som «vi må stå sammen» og «du må slutte med å være på barnevernets side». Det ble hevdet at selv der far var nylig dømt for psykisk og fysisk vold mot barn, kunne man ikke stole på rettsapparatet. «Barnet først» ble kun et begrep som smuldret bort. I neste omgang ble det angrep på meg som person.
Avsløre svindlere
Etter noen av mine kritiske kommentarer inne på disse gruppene, tok flere foreldre kontakt med meg. De hadde urovekkende opplysninger, men ikke overraskende dessverre. Det fremkom at «Familie kanalen» som «eksponerer» flere barnevernssaker på nett tigget om donasjoner samtidig med betalinger fra sårbare mennesker, samarbeidet tett med advokater for å skaffe dem klienter, frontfiguren Rune Fardal utga seg for å være sakkyndig, har forfalsket vitnemål for å komme inn på psykologistudiet, lot som han er en seriøs journalist og var dømt for økonomisk kriminalitet. Jeg og andre mente dette var viktig å rydde opp i og eksponerte det slik at fortvilte foreldre skulle se hva de faktisk gikk til. Mange fagpersoner, også blant dem som har rettet kritikk mot barnevernet (psykologer, sakkyndige, advokater, dommere, barnevern) advarte på det sterkeste mot å la seg bruke av Fardal og hans «Familie kanal», som bare vil ha en negativ innvirkning på selve barnevernssaken deres. Eksponeringen resulterte i et vanvittig hardkjør mot meg som person for å undergrave min troverdighet, mens ingen svarte på de faktaopplysninger som ble lagt frem. Trusler mot både meg, men også min familie, florerte i dette vepsebolet rundt Familie kanalen. Frontfiguren der svarte med å gjøre seg og familien til et offer, mens han helt uten bevis, påberoper seg trusler på liv og helse. Mange av hans medløpere følger opp og sluker det rått. Det er som en massesuggesjon som er skummel å se på. Et sekt-lignende system slo ring rundt Fardal, og beskyttelse av ham ble langt viktigere enn barnas beste. En vrangforestilling om at han og dette miljøet har en stor påvirkning på barnevernssystemet og hjelper foreldre, ble fremelsket. I ekkokamre foregår det i sannhet mye skummelt.
Oppgjør og veien ut
Det å ta avstand fra dette destruktive miljøet har hatt store omkostninger, men viktig for meg, men også for de som kaller seg seriøse kritikere. Jeg har hele tiden vært ærlig om min fortid som kriminell og det er mye der jeg ikke er stolt av i dag. Men synes det var viktig å vise andre at endring er mulig og at man også kan være en god pappa til tross for en historie. Plutselig ble mine 12 år gamle dommer for forhold 15 år tilbake i tid funnet frem og spredt, uten anonymisering av noen, uten omtanke for medtiltalte og ofre som aldri har bedt om denne eksponeringen. Da var plutselig rettsapparatet til å stole på, forhold 15 år tilbake i tid ble brukt for å dissekere mine omsorgsevner og det ble påstått, igjen helt uriktig, at de sakkyndige ikke kjente til dette. Min samboer, mine barn, våre støttespillere ble hengt ut kun for å ramme meg. Det ble fremsatt mange beskyldninger mot de (mange) sakkyndige om at de og jeg egentlig i det skjulte samarbeidet med barnevernet og advokater. Løgner ble fremsatt som sannheter uten noen form for dokumentasjon. Ingen er opptatt av det heller i dette miljøet der konspirasjonene får vokse fritt. Det at jeg, en straffedømt, kunne få tilbake omsorgen for barnet mitt, var nå vanskelig å forstå og ble betegnet som en skandale. Enda det ble bejublet og gratulert av de samme tidligere. Barnevernet ble nå brukt som en trussel mot min familie av de samme menneskene som ellers sier at hele systemet må fjernes. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til dette, men disse mennesker er i sannhet langt mer ondsinnet enn jeg opplevde barnevernet var. Det er som å forlate en sekt; enten er du med oss eller mot oss.
Advarsel til andre foreldre
Jeg vet hvordan det er å være sint, fortvilet og traumatisert av sorg over å miste barnet sitt. Jeg vet hvordan det er å ville kjempe med alle midler, og jeg har tatt mange ukloke valg i den forbindelse. Familie kanalen og andre hatgrupper utgir seg for å hjelpe. Noen der tror nok også på at det har en effekt. De bare nører oppunder et lite konstruktivt hat. Det eneste man oppnår med at Familie kanalen skal eksponere saken, er en øket sjanse for å tape i rettsapparatet, og mer penger i lommen på en svindler og dårlige advokater. Det er ingen i systemet som får noen som helst a-ha opplevelse av hans filmer, heller tvert imot. Om foreldre klager eller trekker seg, vil de risikere å få en bekymringsmelding rettet mot seg. Sensitive opplysninger lekkes på nett selv om foreldre ikke ønsker det. Dette er de «gode hjelperne» som egentlig er opptatt av egen profitt og status, og enhver uenighet blir slått hardt ned på. Nyanser er ikke tillatt i dette miljøet, kun hat og kvalme! Hold dere unna om dere vil det beste for barna deres. Dette er et farlig miljø som selv jeg, en eks kriminell blir skremt av. Jeg snakker av egen dyrekjøpt erfaring.
Rune Fardal burde nok lest pressemeldingen fra EMD før han publiserte dette. For det Rune Fardal skriver er i beste fall unyansert.
I pressemeldingen leser man følgende:
It found that Mr Bogonosov had had family ties with his granddaughter within the meaning of Article 8 as, in particular, he had looked after her from May 2008 to July 2013, when she had moved in with the Z. family.
Bestefaren hadde altså hatt omsorgen for datteren i litt over fem år. Dette førte til at det var familiebånd mellom dem, som hadde krav på beskyttelse etter EMD.
Det er også verdt å merke seg at EMD artikkel 8 på ingen måte er absolutt, slik Rune Fardal og Marius Reikerås liker å hevde. Som overalt ellers kan stater vedta lover som tilsidesetter dette i gitte situasjoner. Eller som retten skriver i dommen:
86. The Court reiterates that an interference breaches Article 8 unless it is “in accordance with the law”, pursues one or more of the legitimate aims referred to in paragraph 2 and is, in addition, “necessary in a democratic society” to achieve those aims. The Court will therefore proceed with examining whether the interference in question was carried out in accordance with the law.
Inngrep fra barnevernet er in accordance with the law, og har et klart og legitimt formål – beskytte barnets beste. Dette overser Marius Reikerås og Rune Fardal når de reduserer dommen til en eneste setning, som uten forbehold slår fast at
Å nekte besteforeldre kontakt med adopterte barn er brudd på Menneskerettene art 8.
Dommen fra EMD kan på ingen måte tas til inntekt for dette synet. Det dommen sier er at det i en del tilfeller kan være brudd på artikkel 8, og at den nevnte saken er et slikt tilfelle. Det er ikke gitt ut fra denne dommen at Ruth Ensby har krav på kontakt med sitt barnebarn.
Den siste tiden har jeg observert en dreining i mer ekstremistisk og konspiratorisk retning i deler av barnevernshatermiljøene. Der motstanden tidligere var isolert til motstand mot barnevernets opptreden, har det nå fått mer preg av altomfattende konspirasjonsteorier. Et eksempel på det er Dennis Bowen:
Det er skummelt å forstå hva barnevernet egentlig dreier seg om. At det er sysselsetting, i vesentlig grad av ellers unyttige akademikere. I tillegg er det et et verktøy for undertrykkelse.
Her argumenteres det for at barnevernet har som formål å undertrykke borgerne, og sysselsette unyttige akademikere. Det er en markant utglidning fra tidligere kritikk fra miljøet, som stortsett har gått på manglende kompetanse og (til dels grove) feilvurderinger fra barnevernets side. Det gjør at påstandene får stadig større preg av å være altomfattende konspirasjonsteorier, der eliten utnytter de vanlige borgerne.
Det trekkes også inn beskyldninger om pedofili, elitisme og diverse mer eller mindre hemmelige organisasjoner. Eller som Øyvind Aarsnes uttrykker det:
[E]r du medlem i Erna Solbergs venner eller? Eller er du medlem i Rotary ? Mange barn å hente i disse pedomiljøene som mange har gjennomskuet og lett kan bevise. Penger penger penger penger penger.
Dennis Bowen er også en som liker å trekke frem Rotary og frimurere, og ser sin barnevernssak i sammenheng avsløringer om pedofili i Norge, og andre steder i verden. Sammenhengen blir i veldig liten grad diskutert, utover at påstanden fremsettes.
Barnevernet handler altså om penger, og det er støttet fra toppen i samfunnet med det som formål. Nå har det jo for all del kommet en del kritikk mot kommersialiseringen av barnevernet, og f.eks. dagbladet har hatt mange gode saker om dette i den senere tiden, men kritikken som kommer frem i de lyssky miljøene går hakket lengre. De ser på barnevernet som en kunstig industri med formål å frata folk barn for å skaffe penger.
En pekefinger…
I rettssaken mot Per Einar Guthus så vi noe lignende. Guthus er ekstremt fokusert på symboler, og er overbevist om at en navngitt advokat er pedofil. Grunnen?
Under denne tekst ligger et bilde av en hånd til en tilsynelatende voksen person, hvor en tilsynelatende barnehånd holder tak i langfingeren. Det er dette Per Einar Guthus mener indikerer at [advokaten] tilsynegir at han har pedofile tendenser mv. slik han skriver om i de sitatene som er medtatt i tiltalebeslutningen. Per Einar Guthus har forklart at langfingeren er et klassisk penissymbol og at Dag Inge Uro ved å ha dette fotografi på sin hjemmeside symboliserer at han er tiltrukket av guttebarn.
En del av dette er nok importert fra Over There, og føler i et mønster vi kjenner igjen bl.a. fra den s.k. Pizzagate-saken, som hadde mange av de samme overtonene; fortolkning av symboler, påstander om pedofili fra maktens tinder osv. I pizzagatte var som kjent symbolikken ekstremt viktig, og grunnlaget for saken var ekstreme overfortolkninger av enkeltord, setninger og bilder.
Toresen dekker pedofile som i Tyrkia saken , og stjeler barn ulovlig til pedofile fosterhjem , så også i sak til mine døtre. Men min sak skal han av på.
Altså påstander om at en konkret person aktivt og med vitende vilje stjeler barn til fordel for utvalgte pedofile. Det faller på sin egen urimelighet. Vel har overgrep fra fosterforeldre skjedd, men det er ingenting som tyder på at det er en planlagt, villet, aktivitet fra barnevernets side. Slike kommentarer vil også fort være injurierende.
For å igjen bruke Per Einar Guthus som eksmepel, ser man dette i reaksjonen hans på dommen. Han forstår ikke hvorfor han er dømt for å ha, ifølge ham selv, eksponert et kriminellt og pedofilt nettverk.
Jeg varslet ikke om overgrepsnettverket i Vestfold uten at jeg forstod jeg ville møte stor motstand, og det var fare for at jeg selv ville bli rammet. Jeg har gjort det, fordi de stjeler andres barn…
Som vist over er bevisene manglende. Når Guthus ble presset på det i rettssaken, var beviset et bilde av en barnehånd som holdt rundt en finger! Guthus tolker derimot dommen som et tegn på at systemet er redd for avsløringene, og vil bringe han til taushet. Alt som skjer, blir tolket inn i det eksisterende verdensbildet.
Operasjon #Infinity, fra Drammen. «Vår lille hemmelighet», mellom en advokat og en sykehuslege. Noen som fortsatt innbiller seg at ikke norsk #barnevern er en sentral del av dette ondskapsfulle og beksvarte miljøet?
Her sier Gregusson at BV er villet og sentral del av miljøet. Det er implisert at formålet med BV er å ta unger, for å tilfredsstille pedofile.
Dette halter av så mange årsaker. Og problemet er ikke at enkeltpersoner sier merkelige ting. Problemet er at det er en aksept for dette i barnevernshatermiljøet. Gregussons oppførsel er også dokumentert i omfattende grad av Næss.
Det er også et voldsomt fokus på pedofili og overgrep i miljøet. Selvsagt er det forferdelige handlinger, og jeg kan godt forstå harme mot overgripere. Men det er altså ingenting som tyder på at barnevernet har det å forsyne pedofile med barn som agenda.
Tore B. Krudtaa er også en perifer del av dette miljøet. Han deltar ikke aktivt, men dukker opp nå og da, spesielt i personfokuserte debatter om en viss havforsker. Tore B. Krudtaa kan man lese mer om for eksempel i «Pedosverterne» av Bergh.
Hvor mange er de?
Rune Fardal hevder å tale på vegne av Folket. I videoer ber han om at de hundretusener som støtter saken forener krefter.
Det er neppe tilfellet. I kommentarfeltene ser vi et hundretalls ulike personer som er aktive, svært mange av de deltar i liten grad i debatten. De kommer med standardinnlegg om overgrep fra staten, som varierer lite fra gang til gang.
På ting som krever mindre innsats enn å skrive kommentarer ser vi en oppslutning på et par tusen. Det er selvsagt en merkbar mengde folk, og man skal absolutt ta alvorlig at så mange opplever at barnevernet utfører overgrep, men samtidig er det ganske langt ifra en majoritet i befolkningen – og det er ganske langt unna de hundretusener enkelte drømmer om.
På en nylig demonstrasjon i Porsgrunn var det etter alt å dømme under tyve personer som dukket opp, til tross for at både Rune Fardal og Kristen Koallisjon Norge promoterte arrengementet tungt. Det er betryggende å se at såpass få vil assosiere seg med disse ekstreme miljøene.
Dette er også klassisk. Man tror man har større oppslutning enn man har, og hevder å representere en taus majoritet. Det bør fremstå som åpenbart at det ikke er tilfellet.
Skjulte agendaer
Den sterke troen på skjulte agendaer ser man også i en del i kretsen rundt Rune Fardal, og Rune Fardal selv. Det kan nevnes som eksempel denne tråden hos Irene Hov, en kjent figur i dette miljøet.
Ragnhild Pettersen deltar i dag i heksejakten mot oss som kritiserer barnevernet. Hun deltar i jakten på både Rune Fardal og meg, og samarbeider med psykolog Jannike Willoch og hennes advokat i søksmålene. En psykolog som altså vil ha tilbake sin troverdighet når hun nå begynner å jobbe som sakkyndig i barnesaker igjen.
Her påstås det at undertegnede, med fleres, kritikk av Rune Fardal og innsatsen hans må ses i sammenhenge med andre tidligere handlinger, utført av en navngitt person. At hun tilfeldigvis har hjulpet Ken Joar Olsen i hans sak gjør det vistnok ekstra alvorlig.
Rune Fardal stør støttende til:
Du har helt rett Irene Hov men det er værre en du beskriver. Ragnhild Pettersen driver et spill der hun skriver rundt til fagfolk og andre og advarer mot sentrale folk blant bv-kritikere. Samtidig har hun latt Olsen tro han er en guru blant bv-kritikere. Det er derfor han nå brenner alle broer til alle de som har støttet ham. Han tror han har støtte fra «fagfolk» og ikke trenger noen lenger. Pettersen bruker han som en rambukk mot alle barneverns kritikere. Men hun har forregnet seg. Flere psykologer har informert meg om hva hun driver med. Pettersen kommer til å bli fratatt sin bevilgning snart når det vi nå sitter på kommer ut.
Videre har, så vidt jeg har sett, ikke Olsen påberopt seg støtte fra fagpersoner, utover i sin egen sak – der han rettmessig påpekte at Pettersen støttet ham. Jeg har ikke sett noen generell støtte til Olsen sine meninger fra Pettersen, så dette fremstår som en stråmann Rune Fardal konstruerer.
Videre er det merkverdig at Rune Fardal ikke publiserer, om han har så mye informasjon.
Men det er et mønster vi har sett tidligere. Fardal hevder å kunne dokumentere ditt og datt, og at det vil bli et gjennombrudd i kampen mot barnevernet. Så langt har Fardals dokumentasjon begrenset seg til å enten lese høyt fra tekster, uten en klar kildereferanse, noe som vanskelig lar seg etterprøve, og det å filme en to timer lang fortelling fra en part i en sak.
At foreldre som lar seg intervjue av Fardal har en oppfatning av at de er utsatt for et overgrep er neppe sjokkerende. Men det er ikke dokumentasjon. Dokumentasjonen er de feilaktige dommene miljøet påstår eksisterer, eller de feilaktige rapportene. Så langt har jeg ikke sett en eneste av de dukke opp fra miljøet.
De rapportene og dommene jeg har sett, i saker som gjelder folk i miljøet, går stortsett i motsatt retning. De fremstår som kloke og nyanserte, og inneholder saklig kritikk.
Dette tegner et bilde av et miljø som konsentrerer seg om å skape fiendebilder, for å opprettholde den interne samlingen. Ken Joar Olsen har gjort opprør mot dette, og sagt at diskusjonen må være faktabasert. Det har åpenbart ikke Fardal hatt sansen for.
Man ser også denne trangen til konspirasjonstenkning i denne filmen fra Rune Fardal, der han forsøker å forklare min – og Ken Joar Olsens handlemåte med barnevernsinteresser og pengesterke bakmenn. Han aksepterer ikke at han kan ha gjort kritikkverdige ting, og Fardal forholder seg ikke til kritikken. Han finner på bortforklaringer for hvorfor noen kan komme med slik kritikk.
Alt er rett
Et annet trekk ved disse miljøene er at selv aparte meninger ikke blir kritisert; alt går an, og ingenting er galt, så lenge man er kritisk. Som et eksempel kan man dra fram dette innlegget:
Vedkommende er anonymisert av hensyn til seg selv. Dette er ikke en enkeltepisode. Gjentatte ganger forklarer vedkommende at hjelpepleiere er de eneste som er autorisert til å hjelpe folk i en rekke spesifikke situasjoner. Heldigvis har ikke vedkommende autorisasjon lenger.
For ordens skyld: hjelpepleier har ingen spesielle kvalifikasjoner etter endt utdanning; de er generalister, og det er en yrkesrettet utdanning. De gjør en viktig jobb, men det er altså ikke hjelpepleiere som avgjør ting generelt.
Men ingen i miljøet konfronterer vedkommende med denne opplagte virkelighetsbristen. Tvert imot; de støtter og heier.
Det er et sikkert kjennetegn på at det ikke handler om saklig kritikk. Om miljøet var opptatt av saklig kritikk, ville de hatt en konstruktiv intern debatt om hvordan de skal nå frem. Den forekommer ikke. Tvert imot blir kritikk møtt med grove personangrep og brønnpissing:
Dette er et eksempel på brønnpissing. Man forsøker å forgifte kilden til det man misliker, slik at folk ikke vil assosiere seg med det.
Elitisme, og forkledd antielitisme
Generelt er dette trekk en kjenner igjen fra samfunnet ellers. Antielitismen som politisk bevegelse har havnet i nyhetsbildet, med bl.a. de gule vestene i Frankrike. Mange som står for denne retningen i barnevernshatermiljøet i Norge lar seg også avbilde i gule vester på facebook, og tar gjerne de gule vestene til inntekt for sin kamp.
Samtidig forsøker de som oppfatter seg selv som lederskikkelser, f.eks. Rune Fardal og Marius Reikerås, å opptre som det de oppfatter som elite. De reiser, Fardal ikler seg hvit frakk, Reikerås skriver svulstige brev med krav også videre. Dette er en imitering av kunnskap og faglighet.
Dette fører også til at de som har denne verdensanskuelsen føler at de ikke blir hørt av offentlige myndigheter – for spørsmålene de stiller gir ikke mening for noen som ikke er innvidd i konspirasjonsteorien.
Samtidig er dette med på å dehumanisere de som jobber i barnevernet, og jeg vil ikke bli forundret om vi ser mer vold mot barnevernsansatte, som følge av dette, de nærmeste årene.
Skal aktivismen mot barnevernet bli tatt på alvor, må de seriøse aktørene ta et oppgjør med denne konspirasjonstenkningen. Det er kanskje komfortabelt å føle at man har gjennomskuet et system, men man blir ikke tatt spesielt alvorlig utenfor sin egen boble når man har så ekstreme, unyanserte og ufundamenterte påstander.
I konspi-land så aser de seg opp over dette, og hevder at Norge bryter både menneskerettigheter, folkeretten og barnevernretten. Særlig hobby-juristen Elin Gregusson har laget lange utbroderinger om dette. Utbroderinger som egentlig kun bekrefter hva hun er: En avdanket lærer som neppe hadde fått jobb i skolevesenet i dag. Heller ikke i Polen.
La oss se litt på denne konsulen, hva han har gjort og hva han har rett til. Dersom vi skal stole på medieoppslagene fra TV2 og Dagbladet, så ønsker UD at han forlater landet pga at
«hans opptreden i en rekke konsulære saker, blant annet i sin oppførsel mot offentlige tjenestemenn, ikke er forenlig med hans rolle som diplomat»
Det gis to eksempler på hva dette består i (hentet fra TV2)
I august i fjor ble den polske diplomaten bedt om å bistå en polsk familie i Akershus som var i ferd med å miste omsorgen for sine fire barn. Men Kowalski ble fysisk hindret av barnevernet da han forsøkte å komme seg inn på møtet på barnevernkontoret, forteller Artur Kubik, som kjenner både familien og Kowalski. Kubik jobber i den polske fagforeningen Solidaritet i Norge. Han forteller at familien ringte Kowalski som kom sammen med en psykolog og ville delta på møtet.
– Dette har han i følge Wien-konvensjonen rett til. Barnevernkontoret i Akershus-kommunen hindret han i å komme inn på møtet, forteller Kubik.
Barnevernet ringte også politiet som kom og fjernet konsulen fra lokalene. Dette skal ikke være den eneste gangen konsul Kowalski har vært i klammeri med barnevernet og norsk politi. I følge nettsidene til Kristen Koalisjon Norge skal det også ha vært en episode i fjor der Kowalski ble bortvist fra hjemmet til en polsk familie av politiet i forbindelse med en omsorgs-overtakelse, også denne i en Akershus-kommune.
Disse to hendelsene består altså i
At konsulen forsøker å komme seg inn på et møte på barnevernets kontorer, og
At konsulen møtte opp i hjemmet til en familie i forbindelse med gjennomføringen av en omsorgsovertakelse.
De skrives at det også har vært andre hendelser, formodentlig av samme art. UD reagerer da med å be Polen om å kalle ham tilbake. I konspiland hyles det om at konsulen er utvist fra Norge. Dette stemmer ikke. UD kan riktignok benytte seg av art. 23 og utvise andre staters diplomater. Men det er ikke det UD har gjort. De har rettet en anmodning til Polen om å kalle konsulen hjem. Dette er en anmodning, ikke et utvisningsvedtak.
Litt terminologi: Konsul – en konsulær tjenestemann som opptrer på vegne av senderstaten. Senderstaten er staten som sender konsulen til mottakerstaten. Mottakerstaten er der konsulen er stasjoner. I vår sak er Polen senderstaten og Norge mottakerstaten.
Konspileirene skriver at konsulens rettigheter etter wienkonvensjonen er brutt. Det betviles at de vet hva som står i denne konvensjonen.
Det er viktig at det skilles mellom diplomatiske funksjoner og konsulære funksjoner. Det er to wienkonvensjoner om diplomati og konsulære saker, som lett kan forveksles av den uinvidde. Diplomatiets funksjoner reguleres av wienkonvensjonen av 1961. Denne regulerer diplomater og deres handlinger på vegne av sin stat, når de er utplassert i fremmed stat. Konsultjenestene reguleres i wienkonvensjonen av 1963.
Konsulen varetar de lokale gjøremål, særlig da i viktigere handels- og skipsfartsbyer, og bistår her borgerne fra det landet han representerer. Det skjelnes mellom utsendte konsuler og valgte eller honorære konsuler. De utsendte er fastlønnede tjenestemenn fra senderstaten. De honorære tas gjerne på stedet blant næringsdrivende eller andre som kan være skikket til vervet, og får som regel ikke lønn, men iblant et kontorbidrag og/eller sportler. Det skjelnes også mellom forskjellige grader: generalkonsul, konsul, visekonsul og konsularagent.
De forskjellige staters konsuler i et land danner det såkalte corps consulaire, hvis formann, doyen, er den eldste konsul (av høyeste grad). De konsulære tjenestemenn nyter ikke godt av eksterritorialrett i samme utstrekning som de diplomatiske. Men også konsuler har en rekke privilegier, som ukrenkelighet vedrørende kontor og arkiver, kommunikasjonsfrihet, frihet for visse skatter og avgifter osv. Konsulen har rett til å føre senderstatens våpen og flagg og er i sine embetsfunksjoner fritatt for innblanding av mottagerstatens myndigheter. En konsul må for øvrig rette seg etter loven i landet hvor han utøver sine funksjoner, og holde seg fra enhver innblanding i landets indre eller ytre politikk. Konsulens gjøremål bestemmes ved lovgivningen i landet han representerer.
Legg merke til at konsulen ikke har samme vern som en diplomat. Og legg merke til at konsulen må rette seg etter lovverket i det landet han oppholder seg i. Han kan heller ikke blande seg inn i indre politikk i landet han oppholder seg i, og hans gjøremål reguleres av oppholdslandets regler. Konsulen har ikke samme vernet som en diplomat, og må rette seg etter de regler som gjelder i Norge. De konsulære gjøremålene er regulert i konvensjonen art 5. Det er særlig to punkter som er viktig i vår sak:
Art 5, bokstav e): å hjelpe og bistå senderstatens borgere, enkeltpersoner så vel som juridiske personer
Art 6, bokstav h): å ivareta, med de begrensninger som følger av mottakerstatens lover og bestemmelser, interessene til mindreårige og andre personer uten full rettslig handleevne, som er borgere av senderstaten, særlig i tilfelle hvor noen form for vergemål eller formynderskap er påkrevet for slike personer
Dette er nok grunnlaget konsulen påberoper seg for å blande seg inn i barnevernsaker. Reglene gir konsulen mulighet til å bistå egne borgere i den fremmede stat. I tillegg sikres konsulen rett til kommunikasjon med disse personene, se art. 36. Retten til å bistå borgerne fra senderstaten (Polen) ligger altså i art 5, og retten til kommunikasjon ligger i art. 36. Men utøvelsen av disse rettighetene må følge mottakerstatens (Norge) sine regler. Dette går frem i art. 55:
Alle personer som nyter privilegier og immunitet plikter, uten at dette får betydning for privilegiene og immuniteten, å respektere mottakerstatens lover og bestemmelser. De plikter videre å avholde seg fra å blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender.
La oss ta de to hendelsene som er gjengitt i media. En konsul forsøker å komme seg inn på et møte på barnevernet sitt kontor. Dette er ikke vernet av art 5 eller art 36. Tvert i mot er dette underlagt art. 55. Det er ikke en rettighet å være til stede på et møte mellom barnevernet og foreldre. Det kan ikke henvises til stillingen som konsul som grunnlag – dette er ikke et særskilt grunnlag for å blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender. Dersom konsulen ønsket å opptre som fullmektig for foreldrene, så må han følge de vanlige regler i fvl. §12. Forvaltningsloven §12 gjelder i barnevernsaker. Den lyder slik:
En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.
Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av. Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218. Tjenestemann tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan ikke opptre som fullmektig.
Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet. Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også underrettes direkte. Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.
Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.
Dersom konsulen legger frem skriftlig fullmakt, og dersom han opptrer som foreldrenes representant, så kan han bistå foreldrene. Ut fra det som er opplyst i media, så har konsulen ikke fulgt denne fremgangsmåten. Han har istedet søkt å benytte seg av sin stilling som konsul til å påvirke barneverntjenestens arbeid. Det ser ut som han har oppsøkt barnevernets kontor, sammen med en psykolog, for å komme seg inn i et møte med barnevernet. Ikke for å representere foreldrene, men for å bruke sin konsulære status som pressmiddel. Dette er i strid med wienkonvensjonen og det er i strid med forvaltningsloven. Barnevernet kan selvsagt avvise dette.
I det andre omtalte tilfellet har han kommet hjem til en familie idet et vedtak om omsorsgovertakelse var under utføring. Da har vi en situasjon der det skal utøves sivil tvang som følge av et lovlig fattet enkeltvedtak. I slike tilfeller har politiet en plikt å gjennomføre omsorgsovertakelsen på en så skånsom måte som mulig. Politiet kan fritt bortvise personer som ikke har noe på stede å gjøre, og de kan ellers innenfor alminnelig politimyndighet hindre utenforstående adgang til stedet der tvangsvedtaket blir gjennomført. En omsorgsovertakelse med politimakt er en inngripende handling, og kan virke brutalt. Særlig brutalt kan det virke at politiet bortviser de som kommer til for å hjelpe familien. Men det å være konsul gir ikke noen særrettigheter i så måte. Konsulen kan ikke arresteres eller fengsles under utøvelse av konsulære funksjoner, se art 40 og 41. Men bortvisning er ikke arrestasjon eller fengsling, og konsulen kan derfor fjernes med makt om nødvendig.
UD har mottatt gjentatte klager på konsulens oppførsel fra barnevern og andre offentlige etater i flere distrikter.
– Klagene går blant annet ut på truende og til dels voldelig oppførsel mot offentlige tjenestemenn, og at han har hindret dem i deres arbeid. Han har også nektet å etterkomme pålegg fra politiet, sier UDs pressetalsperson, Ane Haavardsdatter Lunde.
En slik oppførsel ville ikke kunne passere, verken under fvl. §12 eller etter wienkonvensjonen. Fvl. §12 gir ikke noen rett til å hindre offentlige tjenestemenn i å utføre deres arbeid. Og selvsagt gir den ikke rett til å være truende, eller å etterkomme politiets pålegg. WIenkonvensjonen sier dette uttrykkelig i art 55, der det går frem at konsulen skal følge mottakerlandets lover og regler, og at konsulen (i rollen som konsul) ikke skal blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender.
At konsulen blir bedt om å dra hjem, er ikke overraskende. Det er ikke uventet. Det er helt fortjent. Han får lære seg å ikke blande sammen konsulære oppgaver og eget korstog.
Vi har fått inn en sak fra en gjesteskribent, som skriver anonymt på grunn av den risikoen det innebærer å kritisere Fardal offentlig.
De siste dagene har både Rune Fardal og Jostein Wetteland engasjert seg for en viss Dennis Bowen. Marius Reikerås er villig mikrofonstativ og låner ut sin facebookside slik at Bowen får boltre seg fritt.
Det hevdes at myndighetene ødelegger familien hans. Han har selv ment at han kommet i søkelyset til politiet fordi han var varsler og at dette også førte til at barnevernet engasjerte seg og fratok han barna. Det fremstilles som en ren hevnaksjon fra det offentlige sin side.
Rune Fardal har til og med laget en video om dette, som han har lagt ut på sin facebookside (den såkalte familiekanalen), der Dennis Bowen fritt og uten filter får fremstille sin sak. Rune Fardal har som vanlig null evne til kildekritikk, og sluker det Bowen sier rått. Det hele pakkes inn i det vanlige mønsteret der fokuset er foreldrenes rettigheter. Ingen nevner barnas rettigheter.
Rune Fardal er med på notene og hevder at «offentlige maktmennesker trakkasserer familier på det groveste». Bowen-saken er et eksempel på dette, mener Fardal. Jostein Wetteland i Landsorganisasjonen for barn og barnevern» er også et nyttig mikrofonstativ og har bistått Bowen med å fremstille saken fra sin side. Hvis Rune Fardal hadde giddet å gjøre litt forarbeid, så hadde han funnet frem til dommen mot Dennis Bowen fra Larvik tingrett. Den finnes tilgjengelig på referansen TLARV-2018-73987. Her ligger det mye informasjon om hva Bowen har gjort seg skyldig i, og hvorfor barnevern og politi har engasjert seg.
I dommen kan en lese at Bowen har:
Utøvd grov vold mot sin datter, ved flere anledninger og over flere år.
Utøvd grov trakassering og psykisk mishandling mot sin datter, ved flere anledninger og over flere år.
Fremsatt drapstrusler mot offentlige ansatte, ved flere anledninger.
Kjørt motorvogn i beruset tilstand.
Oppbevart og brukt narkotika, hasj og amfetamin, ved flere anledninger.
I dommens innledning er to av voldsepisodene konkretisert:
«ved en anledning slo [han] henne gjentatte ganger med knyttet og/eller flat hånd mot ansiktet og/eller kroppen slik at hun begynte å blø fra nesen, dyttet henne inn i en kjøkkenbenk, tok tak i håret hennes og dro henne etter håret gjennom flere rom i boligen, spyttet henne flere ganger i ansiktet og dyttet henne inn i et skap og satte seg deretter oppå henne og uttalte ‘skal jeg slå deg med knyttet neve i ansiktet’ og/eller ‘skal jeg dunke hodet ditt ned i gulvet’ eller lignende og presset og/eller dunket hodet og/eller ansiktet hennes flere ganger ned mot gulvet
ved en anledning slo henne i ansiktet og dro og/eller rev av henne en kjole, strømpebukse
og truse slik at disse revnet og sa til henne ‘når jeg får sjansen skal jeg banke deg verre enn jeg banket mamma’ eller lignende»
Retten skriver også noe om hvordan den psykiske mishandlingen artet seg:
«Etter bevisførselen finner retten det også bevist at tiltalte gjentatte ganger har omtalt B på negative og nedlatende måter, og opptrådt svært kontrollerende overfor henne i perioden det her er snakk om. B har forklart at faren kunne kalle henne «fitte», «hore», «taper», gi uttrykk for at han skulle ønske hun ikke var født, og på andre måter gi uttrykk for at hun ikke var verdt noe, og at alle i huset måtte følge farens regler til punkt og prikke»
Og som om dette ikke var nok: Dommen viser også at Bowen røyker hasj jevnlig, trakasserer og truer sine barn jevnlig, kjører bil i ruspåvirket tilstand, oppbevarer og bruker trolig amfetamin og drapstruer offentlige ansatte. Dette er en svært grov sak, og det er ingen tvil om at Bowen ikke er skikket til å ha sine barn hos seg.
Leseren bes legge merke til at dommen sier at det er bevist at mishandlingen (psykisk og fysisk) i hvert fall har foregått over periode på nesten to år.
Så da er spørsmålet til Rune Fardal:
Mener du at barna har det best ved å bli boende hos Dennis Bowen?
Hvis svaret på det er ja, synes du det er greit at barn blir slått og mishandlet?
Fardal må svare på dette!
Han hevder han «specialise in psychology» og at han forsvarer menneskeretter. Hvis Fardal virkelig «specialise in psycology», så kan han sikkert si noe om hva slik mishandling fra omsorgspersoner påfører barn av traumer og smerte. Og så kan han sikkert si noe om hvorfor dette tydeligvis er bedre enn at barna blir plassert utenfor hjemmet.
Og så kan han til slutt svare på hvorfor han mener det ikke er i strid med menneskerettene at barn blir slått og mishandlet av sine foreldre.
Ad hominem? 