Marsjordre fra CoE

Marius Reikerås skriver til CoE. Det han skriver er ikke alltid sammenhengende eller relevant. En oversikt over det mest relevante finnes her, på CoE sin oversiktsside for Lobben-saken.

CoE, Council Of Europe eller Europarådet på norsk, har som rolle å følge opp dommer fra EMD. Den konkrete oppfølgingen skjer av ministerkomiteen, som er sammensatt av utenriksministrene i medlemslandene. Det er byråkratiet som støtter denne kommisjonen som nå ber Reikerås slutte å plage dem.

Under Group Documents ser vi et lite utvalg av det han skriver. Følger man ham på Facebook, vil man se flere innlegg der han hevder å ha skrevet til CoE i sakens anledning.

Men som med så mange andre, så gidder ikke CoE lese gjennom alt mulig. I mai 2020 ga de beskjed om at han ikke kunne påregne svar, eller at urelaterte dokumenter blir publisert eller kommunisert til Norge.

I klartekst: det han skriver blir oppfattet som så urimelig og på siden av saken at CoE ikke ønsker å publisere det på sine nettsider.

De understreker også at CoE ikke har vor vane å inngå polemikker om EMD.

Dette minner veldig om det Reikerås har fått til svar fra omtrent alle andre offentlige etater han har vært i kontakt med – og det han har fått kritikk for fra utallige dommere. Han bommer på saken, og trekker inn irrelevant svada. Det fører ofte til rettstap for klientene.

Her hjemme har Justisdepartementet for lengst sluttet å svare Marius Reikerås. Klienter har opplevd å få søksmål avvist fordi Marius Reikerås ikke forholder seg til frister.

Og nå viser det seg, selvsagt, at CoE ikke lytter spesielt til Reikerås, men gjør seg opp en selvstendig mening. Sannsynligvis gjør staten en bedre jobb for å opplyse saken – også for Lobben sin del – enn det Marius Reikerås greier.

Marius Reikerås er en vandrende katastrofe, og er en fare for rettssikkerheten til de som engasjerer ham. Gå gjerne til sak mot Norge, men benytt advokater som er skikket til oppgaven, ikke vinkelskrivere.

Lobben vant ikke frem i EMD på grunn av Reikerås, men på tross av Reikerås. Og resultatet er ikke det hun ble forespeilet; at hun får omsorgen tilbake. Resultatet er at hun fikk en økonomisk kompensasjon, og innrømmelsen av at det var galt av staten.

J’Accuse…!

Det er mange i kretsen rundt Marius Reikerås og Rune Fardal som har egne erfaringer med barnevern og offentlige myndigheter. Jeg har tatt en nærmere kikk på en av dem.

Mannen det er snakk om har 10 barn, med sin nå forhenværende kone. Han er dømt for drapstrusler m.m. mot henne, og dette har pågått mens de bodde sammen. Han har tvunget henne til å skrive under på partsinnlegg til retten, som han har forfattet – og er dømt for dette. Straffen ble 8 måneders fengsel.

Domsslutningen

Retten bemerker at personen det her er snakk om har styrt familien på brutalt vis. Han har utestengt egne barn fra deres felles hjem. Han forbydde resten av familien å ha kontakt. Han overvåket det som skjedde i hjemmet.

Fra dommen

Ifølge to uavhengige vitner nekter vedkommende sine egne barn betaling for jobb de gjorde for andre. Det førte til at andre, anstendige, mennesker valgte å ikke ha de i arbeid. Dette gjaldt selv myndige barn:

Fra vitneavhør

Det hele kuliminerte med en barnefordelingssak, der personen prøvde å få omsorg over barna. Som følge av dette, kom vedkommende med et forslag til forliksavtale, som med all tydelighet illustrerer at han ikke var i stand til å se annet enn egne behov:

Forslag til forlik i barnefordelingssaken, forfattet av vedkommende som er omtalt her.

Dette er en svært ensidig avtale, som ikke akkurat legger til rette for et godt samarbeidsklima foreldrene imellom. Spesielt ikke når man tar med trusselnivået fra vedkommande, mot sin ekskone:

Fra avhør med eks-konen

Fra dommen mot vedkommende.

Barnevernet var også inne i sakskomplekset – på grunn av vedkommende. Etter at eks-konen flyttet ut fikk hun beholde omsorgen for barna – fordi de var utenfor vedkommendes innflytelse. Det var altså han – egenhendig – som var skyld i barnevernets involvering, med sin oppførsel og sitt handlemønster.

Det tegner et bilde av en manipulerende, kynisk, person som ikke evner å se annet enn egne behov og egne meninger. I slike tilfeller har de rundt krav på beskyttelse fra vedkommende!

Vedkommende har også hatt andre feider med det offentlige, bl.a. en sak om brudd på hundeloven, hvor han klaget til EMD over at han ikke fikk være fysisk til stede i rettssaken – til tross for at han ble avhentet til den.

Dette fremstår ikke som en person som kjemper for sine menneskeretter. Det fremstår som en person som fratar sine barn og tidligere ektefeller deres menneskeretter. Om staten ikke grep inn, ville staten vært skyldig i brudd på menneskerettene: det å beskytte den personlige friheten til ekskone og barn.

Rune Fardal hevder å ‘specialize in psychology’. Til tross for dette greier han altså ikke å oppdage åpenbare overgrep i egen følgerskare. Om Rune Fardal mente alvor med sitt engasjement mot psykopater og psykisk vold, burde han først rydde i egne rekker!

En kort kommentar om Lobben v. Norway i storkammeret

Forfatteren er advokat med mangeårig erfaring fra barnevernsaker, som også er tilknyttet universitetesmiljøene som sensor i bl.a. barnerett

Dette er et kort notat om hva saken dreier seg om, hva den innebærer og hva den definitivt ikke innebærer.

Saken handler om flere forhold, men i hovedsak er spørsmålet om en omsorgsovertakelse og senere adopsjon krenket menneskerettighetene til mor i saken (Trude Lobben) og hennes barn.

I dommens premiss 146 i.f. kommer dette frem:

146. In their request for referral to the Grand Chamber, the applicants sought to expand their complaints to encompass also the above proceedings from 2008 to 2010. These grievances did not, however, form part of their application as it was declared admissible by the Chamber. They were in any event filed for the first time before the Grand Chamber more than six months after the last domestic decisions taken in the proceedings in question and, as mentioned above (see paragraph 145), without domestic remedies having been exhausted in the most recent of these.

147. Consequently, the Court does not have jurisdiction to review the compatibility with Article 8 of the Convention of the proceedings, including those relating to the restrictions on contact rights, that predated or ended with the High Court’s judgment of 22 April 2010 (see paragraph 76 above).

Dette betyr at EMD ikke behandler spørsmålet om plasseringen i fosterhjem var i strid med med EMK. Derimot sier EMD at disse forholdene til en viss grad kan og skal tas hensyn til i spørsmålet om adopsjonen innebar et brudd på menneskerettighetene, dvs at hendelsene frem til omsorgsovertakelsen teller som kontekst, men behandles ikke som eget rettslig spørsmål.

Spørsmålet som som domstolen tok stilling til var hvorvidt adopsjonsvedtaket var et brudd på EMK, og om staten har gjort nok for å forsøke tilbakeføring av barnet til mor før beslutning om adopsjon ble tatt.

Domstolen har lagt vekt på flere forhold. I hovedsak vektlegges at omsorgsovertakelser og andre inngripende tiltak skal ses på som midlertidige. Domstolen kommer med kritikk mot Norge for å ikke i tilstrekkelig grad legge til rette for kontakt mellom mor og barn, slik at tilknytningen blir svekket. Og dermed legges grunnen for et senere adopsjonsvedtak, som muligens ellers ikke ville blitt gjennomført. Kritikken kommer tydelig frem i premiss 221:

The High Court stated that contact sessions could thus serve as a means of maintaining contact between the mother and son, so that he would be familiar with his roots. The purpose was not to establish a relationship with a view to the child’s future return to the care of his biological mother (ibid.). As regards the implementation of the contact arrangements, the Court also notes that these had not been particularly conducive to letting the first applicant freely bond with X, for example with regard to where the sessions had been held and who had been present. Although the contact sessions had often not worked well, it appears that little was done to try out alternative arrangements for implementing contact. In short, the Court considers that the sparse contact that had taken place between the applicants since X was taken into foster care had provided limited evidence from which to draw clear conclusions with respect to the first applicant’s caring skills.

Konklusjonen kommer i premiss 225-226:

Against this background, taking particular account of the limited evidence that could be drawn from the contact sessions that had been implemented (see paragraph 221 above), in conjunction with the failure – notwithstanding the first applicant’s new family situation – to order a fresh expert examination into her capacity to provide proper care and the central importance of this factor in the City Court’s assessment (see paragraphs 222-3 above) and also of the lack of reasoning with regard to X’s continued vulnerability (see paragraph 224 above), the Court does not consider that the decision-making process leading to the impugned decision of 22 February 2012 was conducted so as to ensure that all views and interests of the applicants were duly taken into account. It is thus not satisfied that the said procedure was accompanied by safeguards that were commensurate with the gravity of the interference and the seriousness of the interests at stake.
226. In the light of the above factors, the Court concludes that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants.

Altså: Adopsjon i seg selv er ikke sagt å være konvensjonsstridig. Det som sies er at de nasjonale domstoler og beslutningsorganer ikke i tilstrekkelig grad har jobbet aktivt for å se om en tilbakeføring var mulig. Dermed er grunnlaget for adopsjonen for dårlig – adopsjon er et permanent tiltak og det må derfor være en betryggende prosess i forkant med tanke på at adopsjon er riktig tiltak.

I denne saken var prosessen ikke tilfredsstillende.

Dommen er altså klar på at barneverntjenesten skal, hvor mulig, aktivt arbeide for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, i lys av at tiltak etter barnevernlovgivningen i hovedsak skal være midlertidige.

Så er spørsmålet hva dommen utover dette innebærer. I en del miljøer hevdes det at dommen betyr at adopsjonen er ugyldig, at barnet nå skal tilbakeføres, o.s.v.

Dette er ikke riktig.

For det første er EMD ikke en ankedomstol. Det betyr at en avgjørelse i EMD ikke omgjør tidligere rettsavgjørelser. Dette følger direkte av statuttene til domstolen. Altså vil tidligere nasjonale rettsavgjørelser bli stående, selv om EMD kommer frem til at EMK er brutt.

EMD sin kompetanse er å konstatere konvensjonsbrudd. Det er nasjonalstaten selv om må avgjøre hva slags virkning dommen skal ha i forhold til tidligere rettsavgjørelser i nasjonalt rettsapparat. Dette er et poeng som en del miljøer synes å overse.

I avgjørelsen fra EMD går det også frem hva dommen går ut på. Det siteres fra domsslutningen, etter premiss 235 (med mine kommentarer til hvert punkt):

1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;»

Norge fikk ikke medhold i at det ikke var brudd på EMK.

2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

Domstolen konstaterer brudd på EMK art 8, retten til familieliv. Dette betyr imidlertid ikke at adopsjonen kan eller skal omgjøres, kun at det er konstatert et brudd på EMK art 8.

3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Domstolen sier at konstateringen av brudd på EMK art 8 er tilstrekkelig reparasjon for «the second applicant» som er sønnen. Dermed skal ikke mer foretas i forhold til barnet. Dette er et viktig punkt, fordi det betyr at barnet i saken har fått sin reparasjon ved konstateringen av brudd på EMK. En omgjøring av adopsjonssaken er altså ikke nevnt i det hele tatt. EMD tar i det hele tatt ikke stilling til om adopsjonen kan eller skal omgjøres, noe som selvsagt følger av at EMD ikke er en ankedomstol med myndighet til å sette til side nasjonale domstoler.

4. Holds, by thirteen votes to four,
(a) that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
(i) EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
(ii) EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
(b) that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;

Dette er avgjørelsen som sier at Trude Lobben skal ha en erstatning for bruddene på EMK art 8. EMD har en visse myndighet til å pålegge nasjonalstaten et erstatningsansvar. Dette følger av statuttene. Dette er noe annet enn overprøving av nasjonale domstoler. Poenget her er at erstatningen er utmålt ut fra et konstatert brudd på EMK art 8. Det gis ingen rettigheter ut over kravet på erstatning.

5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Øvrige krav som ble fremsatt av Trude Lobben ble med dette avvist. Det er verdt å merke seg at kravene fra Trude Lobben (premiss 142-143 og 161-168) ikke inneholder et krav om omgjøring av adopsjonsvedtaket, kun krav om å få konstatert brudd på EMK. Påstandene fra diverse miljøer om at barnet kan kreves tilbakeført på grunnlag av dommen I EMD er også på denne bakgrunn fullstendig grunnløse.

Det må føyes til at å oppheve adopsjonen krever et nasjonalt vedtak. EMD har ikke slik myndighet. I så fall må sak om gjenåpning av adopsjonsvedtaket initieres i norsk rettsvesen. En slik sak har neppe mulighet for å vinne frem: Barnet har bodd så og si hele sitt liv (over ti år) hos fosterforeldrene, som senere ble adopsjonsforeldrene. Å omgjøre adopsjonen nå vil innebære et klart brudd på EMK i forhold til barnet. Konvensjonene som styrer dette, EMK og BK, er til hinder for dette. En kan ikke sette «the best interests of the child» til side for å tilbakeføre barnet til mor, selv om EMD har konstatert et brudd på EMK art 8 i forbindelse med adopsjonssaken. En kan altså ikke reparere ett brudd på EMK med et nytt brudd.

De som forfekter at EMD sin avgjørelse fører til at barnet nå skal tilbakeføres har misforstått EMD sin myndighet, hva dommen går ut på, og hva som er barnets beste i menneskerettskonvensjonene.

Det dommen i EMD sier er at de nasjonale tjenestene må tilrettelegge for tilstrekkelig kontakt mellom foreldre og barn, med tanke på at omsorgsovertakelse i hovedsak skal være midlertidig. Dommen gir ikke grunnlag for noe mer mtp å endre på eller omgjøre adospjonssaken.

Barnet i saken må forbli hos sine (adoptiv)foreldre!

Dobbeltmoral. Dobbelt så bra?

Rune Fardal har lenge tatt til orde for at barn må ha partsrettigheter, og at barn må bli hørt. Han har tatt til orde for at barnevernet må legge mer vekt på barns mening. Og han har tatt til orde for ytringsfrihet.

Det er verdt å sitere formålsparagrafen i Familiekanalen, foreningen han er leder for:

Foreningen har til formål å informere og øke forståelsen for menneskeretter i vår region. Region er definert som Vestlandet.

Ytringsfrihet er en del av menneskerettene, både i FN og EMKs utgave.

Men enkelte grupper skal ikke ha ytringsfrihet, ifølge Rune Fardal. Spesielt ikke de som er uenige med han.

Fra facebooksiden til Rune Fardal.

Greta Thunberg er en slik person. Hun skal latterliggjøres for sine ytringer, og trues med at barnevernet burde gripe inn.

Det å bruke psykiatri og barnevern mot dissidenter er noe vi forbinder med Soviet, og andre totalitære regimer. Det er ikke en tradisjon vi bør importere.

At Rune Fardal ikke greier å komme med saklig argumentasjon, men gang på gang ender opp med grove personangrep, og attpåtil roper på barnevernsetaten bør være en vekker. Rune Fardal jobber ikke for menneskerettigheter. Rune Fardal jobber for sitt ego.

Rune Fardal kaster stein i glasshus.

Rune Fardal kritiserer Aftenpostens artikkel om Ken Joar Olsen.

Kritikken fra Fardal er som vanlig hul og personfokusert. Han skriver:

Aftenposten kommer til å vokne opp til blåmandag når de forstår at de har latt seg bruke til å fremstille et så falskt bilde av dette #nettrollet. Ekstremt dårlig resesrch. Men i tråd med hvordan aftenposten brukes for å beskytte barnevernet. #trollet har en funksjon og det er å så splid. Men de aller fleste tar avstand fra hans angrep på barn og familier.

Dette er intet mindre enn et personangrep fra Fardal, uten substans. Legg merke til at Rune Fardal ikke skriver hva som er galt, eller hvorfor han kommer med kritikken. Bare at Aftenposten har gjort dårlig research.

Leser man artikkelen fremstår ikke dette som troverdig. Aftenposten tar for seg forhistorien til Olsen, og de ser ut til å ha satt seg relativt grundig inn i saken – og også lest sakens dokumenter.

Videre fremstår Ken Joar Olsen også som reflektert i saken, og om hvorfor de fortsetter saken i EMD, etter å ha fått barnet tilbake sier Olsen følgende:

– For oss er det utrolig viktig at det blir plassert et ansvar for hva som gikk galt i saken, også av preventive hensyn, sier Ken Olsen.

– Vi vil at denne saken skal være med på å forandre barnevernet. Det ville gi vår smerte en form for verdi og mening.

Olsen ser altså en verdi, i at saken kan få nytte for andre. Det er i motsetning til de uttalelsene f.eks. Lobben kom med i etterkant av sin sak; hun og Reikerås fokuserte kun på Lobben, og ikke endringene i rettsvesenet. Lobben hadde fokus på å få sønnen hjem, noe Reikerås er omtrent alene om å mene at er en naturlig følge av dommen.

Jeg heier på Ken Joar her. Han fremstår som reflektert og analytisk i sitt forhold til BV, og er åpen på at han har gjort feil. Det er sterkt, og det er modig.

Fardal levner jeg derimot ingen respekt i denne saken. Det er også verdt å minne om at Rune Fardal støtter Dennis Bowen, tilsynelatende fullstendig ukritisk. Bowen er dømt for vold mot sine egne barn.

Fardals status på Facebook

EMD, Lobben og et par spark til Reikerås og Fardal

Dette er en artikkel vi har fått inn fra en gjesteskribent, som har dette feltet som fagområde.

---

Norge tapte saken Strand Lobben m.fl. vs Norge, i storkammeret i EMD.

Saken får nå stor oppmerksomhet i pressen, og i antibarnevernmiljøet. Det er naturlig, og saken vil nok bli husket sammen med andre banebrytende saker fra EMD, så som Adele Johansen-saken i sin tid. Men man bør ikke høre på det Reikerås og Fardal har å si. Man bør lese dommen.

Det skjer også noe annet i kjølvannet av denne saken: Trude Lobben sine støttespillere har begynt å ta til orde for at gutten skal tilbakeføres til sin biologiske mor og at adopsjonen skal omgjøres/er ugyldig (stryk det som ikke passer).

Dette synet anføres særlig av den avskiltede advokaten Marius Reikerås og den straffedømte bedrageren Rune Fardal.

De kunne ikke tatt mer feil.

Reikerås og Fardal har forhåpentligvis ikke gitt Trude Lobben inntrykk av at tilbakeføring er mulig. For har de det, så har de bommet grovt på det juridiske (hva er nytt?) og på det menneskelige. For Trude Lobben er denne saken en tragedie, som Reikerås og Fardal ser sitt snitt til å tjene penger og prestisje på, uten hensyn til mennesket bak. Det er nå min påstand i hvert fall.
I dommen kan en lese selve domsslutningen like nedenfor premiss nr 253:

1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

4. Holds, by thirteen votes to four,

   1. that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
      1. EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
      2. EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
   2. that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;

5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Jeg skal gå gjennom hva dette faktisk betyr, slik at Reikerås og Fardal blir litt bedre opplyst.

Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

Dette betyr at Norge tapte saken. Enkelt og greit.

Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

 

Dette betyr at Lobben og hennes biologiske sønn (begge var anerkjent som parter for domstolen) vant frem ved at det ble konstatert brudd på EMK art. 8.

Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Dette er interessant: Her sier dommerne at når EMD har konstatert brudd på EMK art 8, så anses dette i seg selv som god nok reparasjon for sønnen (som var «second applicant»): Det er altså ikke påkrevd å tilkjenne sønnen noen erstatning eller å tilkjenne han annen form for rett til reparasjon.  Heller ikke pålegges han å måtte tilbakeføres til sin biologiske mor.

Krenkelsen av EMK art 8 i forhold til sønnen er altså per definisjon reparert ved avsigelsen av dommens punkt 3.

Hva så med Trude Lobben? Jo, det kommer i punkt 4, bokstav a):

Holds, by thirteen votes to four,

• that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
  • EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

Her får Lobben tilkjent en erstatning på EURO 25 000,- for «non-pecuniary damage». Hva betyr non-pecuniary? Jo, det betyr ikke-økonomisk. Altså har Lobben fått tilkjent EURO 25 000 som en form for oppreisningserstatning. Så er spørsmålet, hvor i dommen står det noe om at sønnen skal tilbakeføres? Svaret er ingen steder.

Dommen konstaterer brudd på EMK art 8, og tilkjenner en erstatning for dette. Annet sies ikke. Hvorfor sies ingenting om tilbakeføring i dommen? Jo, dette fremgår av EMK art. 41, som ser slik ut:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Altså: Hvis reparasjon ved tilbakeføring ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres, så skal retten tilkjenne en erstatning som kommer i plassen for reparasjonen. I norsk rett tillates i en sak som dette kun erstatning, ikke omgjøring av adopsjonsvedtaket og tilbakeføring. Dermed kommer art. 41 til anvendelse, ved at intern rett kun tillater delvis reparasjon, gjennom erstatning.

Det er på mange måter en subsidiær reparasjonsplikt som fremkommer her. Altså vil ikke Lobben kunne kreve tilbakeføring. Reikerås og Fardal vil naturligvis ikke la seg stoppe i sitt hylekor om tilbakeføring, men det er et par-tre punkter som det øvrige publikum bør gjøres oppmerksom på når disse to kompanjongene hyler som verst:

Gutten har bodd hele sitt liv i hjemmet som nå er hans adoptivhjem: Det ville være et eklatant brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. For ikke å snakke om et overgrep både mot sønnen  (som ikke kjenner noe annet hjem) og adoptivforeldrene (som er hans foreldre, juridisk og de facto). Dette bryr ikke Reikerås og Fardal seg om, for de tar ikke hensyn til andre menneskers følelser og rettigheter, kun sine egne interesser. Den norske adopsjonsloven er til direkte hinder for omgjøring: Det er gått alt for lang tid, og adopsjonen ble lovlig gjennomført. Leseren bør merke seg at EMD ikke har satt den norske adopsjonsloven til side.

EMD har heller ikke sagt at adopsjonen som sådan er materialet ulovlig – EMD har i hovedsak pekt på prosessuelle feil. Men selve adopsjonen vil stå seg som et gyldig vedtak. Det er dette som er årsaken til at Trude Lobben kun kan tilkjennes delvis reparasjon gjennom erstatning. Full reparasjon ville betydd tilbakeføring og erstatning. Dette tillater ikke intern norsk lovgivning, og dette er grunnen til at EMD henviser til art 41 og kun tilkjenner en erstatning, altså delvis reparasjon.

Dette poenget er antagelig for finjuridisk til at Reikerås og Fardal forstår det. Dommen i EMD medfører ikke at tidligere avgjørelser er ugyldige og kan settes til side, slik som Reikerås og Fardal nå skriker om. Dette hadde i så fall kommet til uttrykk i dommen og i EMK. Men EMD er ikke en ankedomstol, slik som Reikerås og Fardal ser ut til å tro: En får ikke omgjort tidligere rettsavgjørelser ved å gå til EMD. Det EMD gjør er å konstatere brudd/ike brudd på EMK. Og det er staten som dømmes, ikke statens domstoler eller forvaltningsorganer. Rettsvirkningen inntrer kun overfor staten som sådan.

Reikerås skal ha honnør for å ha fått saken inn for EMD. Men det stopper der: Lobben får aldri sin sønn tilbake, og noen burde fortelle henne det slik at hun og sønnen blir spart for den lidelsen som kommer dersom Reikerås får fortsette sitt korstog.

Og til slutt må det nevnes at Fardal selvsagt ikke skal ha noen ære i denne saken: Det eneste han har bidratt med er karbonavtrykket ved å fly frem og tilbake til Strasbourg for å sole seg i glansen av andres arbeid.

Reikerås lyg om munnlege opplesinger i EMD.

I ein serie facebookinnlegg (1, 2) hevdar Reikerås at den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ikkje avheld munnlege høyringer.

Det er sjølvsagt ikkje sant. I den siste facebookstatusen viser Reikerås til ei konkret sak, Mihalache v. Romania. Opplesinga kan ein sjå her.

EMD har til og med ei eiga side dedikert til filmar av opplesingene.

Det ser ikkje ut til at absolutt alle storkammersaker får munnleg opplesing av dommen, men mange nok til at Marius Reikerås neppe kan ha sjekka veldig grundig, når han konstanterer at den munnlege opplesinga seier noko om kor alvorleg EMD tek saka. Når han seier det ikkje fann stad munnleg opplesing i Mihalache v. Romania lyg han.

Marius Reikerås har tidlegare proklamert seg som ekspert på menneskerettar, og viser stadig vekk til lausrevne sitat frå dommar EMD har avsagt. Då er det på grensa til påfallande at han ikkje kjenner til at dei vert lest opp relativt ofte.

Eg er freista til å tru at Marius Reikerås lyg. For det var ikkje vanskeleg å finne opptaka på nettsida til EMD.

Reikerås våser om EMK.

Marius Reikerås skriver om reperasjonsplikten og personlig ansvar. Desverre bommer han på fundamental juss, og avslører at han ikke har lest og forstått det han henviser til.

Dersom Norge og Webster blir dømt i en eller begge sakene i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tillegg til den allerede konstaterte domfellelsen i Jansen-saken:

Hvilken konsekvenser vil det da få for henne personlig?

Reparasjonsregelen i EMK (Artikkel 41) er klokkeklar på at det medfører et personlig ansvar, for de som medvirker til brudd på menneskerettene.

For det første er, som Reikerås tidligere (korrekt) har påpekt staten ett rettssubjekt. Dvs. at det er staten som er motpart i EMD, ikke dommer Webster eller andre i domstolen. Så det vil ikke få noen konsekvenser, ettersom Webster ikke blir dømt i EMD. Staten kan selvsagt konkludere med at den aktuelle dommeren har brutt andre rettsregler, og velge å ta det opp, men EMD vil ikke forvente en reaksjon.

De kan selvsagt ha brutt norsk lov i behandling av saken, men det er staten som blir vurdert opp mot EMK, ikke Webster. Derfor kan også staten felles om en dommer ikke har gjort noe objektivt sett galt, men prosessen har vært mangelfull av andre årsaker.

Artikkel 41 i den europeiske menneskerettserklæringen er veldig klar og konsis. Men den nevner ikke personlig ansvar:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Artikkel 41 handler om skadebot i de tilfeller der full reprasjon er forhindret av nasjonalt lovverk eller andre årsaker. Som eksempel kan det nevnes adopsjon, som etter norsk lov ikke kan omstøtes etter en viss tid. Reperasjon vil da være umuliggjort.

Men det står altså ikke et ord om personlig ansvar. Hvor Reikerås’ har fått den forestillingen ifra vites ikke, men det står hverken i EMK, ei heller praktiseres det slik av EMD. EMD tilkjenner regelmessig erstatning og krav om reperasjon, men jeg har til gode å se at de påstår et personlig ansvar.

Jeg konkluderer med at Reikerås enten lyver bevist eller tar feil om EMD og EMK i dette tilfellet. Han hevder selv å være menneskerettsekspert. Det er han ikke, når han ikke har kontroll på så elementær juss. Hvordan skal noen som bommer så grunnleggende kunne representere andre?

Om Reikerås mener jeg tar feil, må han gjerne komme med henvisninger til hvordan EMD har praktisert det personlige ansvaret som hevdes å utgå fra EMK.

Om besteforeldres rett til samvær

Rune Fardal er ute med en kommentar angående besteforeldres retter, som følge av en dom i EMD.

Rune Fardal burde nok lest pressemeldingen fra EMD før han publiserte dette. For det Rune Fardal skriver er i beste fall unyansert.

I pressemeldingen leser man følgende:

It found that Mr Bogonosov had had family ties with his granddaughter within the meaning of Article 8 as, in particular, he had looked after her from May 2008 to July 2013, when she had moved in with the Z. family.

Bestefaren hadde altså hatt omsorgen for datteren i litt over fem år. Dette førte til at det var familiebånd mellom dem, som hadde krav på beskyttelse etter EMD.

Det er også verdt å merke seg at EMD artikkel 8 på ingen måte er absolutt, slik Rune Fardal og Marius Reikerås liker å hevde. Som overalt ellers kan stater vedta lover som tilsidesetter dette i gitte situasjoner. Eller som retten skriver i dommen:

86. The Court reiterates that an interference breaches Article 8 unless it is “in accordance with the law”, pursues one or more of the legitimate aims referred to in paragraph 2 and is, in addition, “necessary in a democratic society” to achieve those aims. The Court will therefore proceed with examining whether the interference in question was carried out in accordance with the law.

Inngrep fra barnevernet er in accordance with the law, og har et klart og legitimt formål – beskytte barnets beste. Dette overser Marius Reikerås og Rune Fardal når de reduserer dommen til en eneste setning, som uten forbehold slår fast at

Å nekte besteforeldre kontakt med adopterte barn er brudd på Menneskerettene art 8.

Dommen fra EMD kan på ingen måte tas til inntekt for dette synet. Det dommen sier er at det i en del tilfeller kan være brudd på artikkel 8, og at den nevnte saken er et slikt tilfelle. Det er ikke gitt ut fra denne dommen at Ruth Ensby har krav på kontakt med sitt barnebarn.

Reikerås blander seg inn i Lobbensaken.

Så har Reikerås sendt brev til EMD, der han ber om at EMD vurderer en påstått ærekrenkelse over Lobben.

Vi skal la ligge hvorvidt Reikerås har lov til å opptre som prosessfullmektig for Lobben – ting kan tyde på at han ikke kan det, gitt at han ble byttet ut med en fransk advokat for storkammeret. Det ser ikke ut til at Reikerås lar seg affiser

Reikerås skriver dette:

Regjeringsadvokat,Fredrik Sejersted, ærekrenket Trudy Lobben og hennes familie på det sterkeste, da han, den 17 oktober i fjor, sto foran 20 dommere i storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, og løy om at sønnen hennes var i livsfare.

Det er overhodet ikke greit at Regjerinsgadvokaten, på vegne av regjeringen, lyver til Europas øverst domstol, og det for åpen scene.

Og verre blir det selvsagt, når løgnen krenker familien Lobben på det aller groveste.

I dag har jeg tilskrevet Den Europeiske Menneskerettsdomstolen om nettopp dette, og bedt EMD se på muligheten for å utvide påstanden om krenkelser av EMK Artikkel 8, også til å gjelde ærekrenkelser mot Trude og hennes familie.

Jeg vet ikke om det lar seg gjøre, men det frembringer i alle fall et svar fra EMD også på dette spørsmålet.

En helt annen ting, er om dagens regjering kan leve med en regjeringsadvokat som krenker norske borgere på den måten han gjorde overfor storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Reikerås hevder altså at regjeringsadvokaten løy når han påstod at sønnen til Lobben var i livsfare. La oss se litt nærmere på dette….

I vedtaket i fylkesnemnda fra 2009 (oversatt versjon) står det beskrevet sønnens tilstand når omsorgen ble overtatt:

The boy arrived at the emergency foster home on 17 october with little arm and leg movement and not making many sounds. He could not open his eyes beacuase they were red, swollen and full of pus. He was malnourished, pale and listless.

I avgjørelsen er Lobben sitt syn presentert. Hun bestrider ikke med ett ord guttens tilstand slik den var beskrevet!

Fylkesnemnda konkluderer slik:

When the child was taken into care, his development was significantly delayed and he was assessed as having been at great risk. […] The board thus agrees with the district court that the boy showed clear signs of mental and physical neglect

I lagmannsrettens dom fra 2010 er det sitert en uttalelse fra sykehuset Buskerud, som sier dette:

I rapport av 5. desember 2008 fra Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Buskerud er konklusjonen slik: B var et barn med en betydelig forsinket utvikling da han ble henvist til oss for vurdering og observasjon. I dag fungerer han som en vanlig 2 måneders gammel baby, og har i utgangspunktet muligheter for en god normal utvikling. Han har, ut i fra det ut. kan observere, vært et barn i stor risiko.

Retten siterer videre den sakkyndige sine uttalelser:

Jeg vurderer at det er grunnlag for å hevde at det var alvorlige mangler ved den omsorg barnet fikk hos mor, og også alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trengte etter sin alder og utvikling. As kognitive svikt, personlighetsmessige fungering og manglende mentaliseringsevne umuliggjør en normal samtale med henne om små barns fysiske og psykiske behov.

Det har vært rettslige prosesser der Lobben har vært bistått av advokat, det har vært ført titalls vitner og ulike rapporter. Det er ingen grunn til å betvile det som kommer frem i avgjørelsen. Og igjen: Lobben har ikke benektet beskrivelsen av barnet når det ble plassert i beredskapshjemme. Beskrivelsen er klar, barnet var i stor fare.

Når regjeringsadvokaten viser til dette, så er ikke det ærekrenkelser. Det er henvisning til det som ble bevist i rettsforhandlingene. Det kan altså regnes som sannhet: Det er i dette innlegget vist til vitneobservasjoner, uttale fra et sykheus og uttale fra et sakkyndig vitne. Det er mengder med bevis i sakene som ikke er sitert. Avgjørelsene er solide, og det er ikke tvil om barnets tilstand ved plasseringen i beredskapshjemmet. Ikke en gang Lobben selv har bestridt dette.

Videre er det verdt å legge merke til følgende, fra dommen:

I denne artikkelen og flere kommentarer ut over høsten 2011 fremsatte mor grove beskyldninger mot barnevernet og fosterforeldrene som hun i rette vedgår er usannheter. Mor vurderer ikke at offentlig eksponering og gjentatte rettsprosesser på sikt kan være belastende for [barnet].

Det eneste Reikerås oppnår med å skrive til EMD, er å minne EMD på grunnlaget for omsorgsovertakelsen – og dette grunnlaget er solid: Barnet var i stor fare, underernært, kunne ikke åpne øynene, o.s.v. Sånn sett ødelegger han saken for Lobben. For EMD tar ikke inn nye påstander i en sak på dette stadiet. Det ville være mildt sagt useriøst.

Det kan også reises mistanke om Reikerås i det hele tatt bryr seg om hva barnet ble utsatt for, på lik linje med Fardal sitt forsvar for Bowen…