Kategoriarkiv: EMD

J’Accuse…!

Det er mange i kretsen rundt Marius Reikerås og Rune Fardal som har egne erfaringer med barnevern og offentlige myndigheter. Jeg har tatt en nærmere kikk på en av dem.

Mannen det er snakk om har 10 barn, med sin nå forhenværende kone. Han er dømt for drapstrusler m.m. mot henne, og dette har pågått mens de bodde sammen. Han har tvunget henne til å skrive under på partsinnlegg til retten, som han har forfattet – og er dømt for dette. Straffen ble 8 måneders fengsel.

Domsslutningen
Domsslutningen

Retten bemerker at personen det her er snakk om har styrt familien på brutalt vis. Han har utestengt egne barn fra deres felles hjem. Han forbydde resten av familien å ha kontakt. Han overvåket det som skjedde i hjemmet.

Fra dommen

Ifølge to uavhengige vitner nekter vedkommende sine egne barn betaling for jobb de gjorde for andre. Det førte til at andre, anstendige, mennesker valgte å ikke ha de i arbeid. Dette gjaldt selv myndige barn:

Fra vitneavhør

Det hele kuliminerte med en barnefordelingssak, der personen prøvde å få omsorg over barna. Som følge av dette, kom vedkommende med et forslag til forliksavtale, som med all tydelighet illustrerer at han ikke var i stand til å se annet enn egne behov:

Domsslutningen
Forslag til forlik i barnefordelingssaken, forfattet av vedkommende som er omtalt her.

Dette er en svært ensidig avtale, som ikke akkurat legger til rette for et godt samarbeidsklima foreldrene imellom. Spesielt ikke når man tar med trusselnivået fra vedkommande, mot sin ekskone:

Fra avhør med eks-konen
Fra dommen mot vedkommende.

Barnevernet var også inne i sakskomplekset – på grunn av vedkommende. Etter at eks-konen flyttet ut fikk hun beholde omsorgen for barna – fordi de var utenfor vedkommendes innflytelse. Det var altså han – egenhendig – som var skyld i barnevernets involvering, med sin oppførsel og sitt handlemønster.

Det tegner et bilde av en manipulerende, kynisk, person som ikke evner å se annet enn egne behov og egne meninger. I slike tilfeller har de rundt krav på beskyttelse fra vedkommende!

Vedkommende har også hatt andre feider med det offentlige, bl.a. en sak om brudd på hundeloven, hvor han klaget til EMD over at han ikke fikk være fysisk til stede i rettssaken – til tross for at han ble avhentet til den.

Dette fremstår ikke som en person som kjemper for sine menneskeretter. Det fremstår som en person som fratar sine barn og tidligere ektefeller deres menneskeretter. Om staten ikke grep inn, ville staten vært skyldig i brudd på menneskerettene: det å beskytte den personlige friheten til ekskone og barn.

Rune Fardal hevder å ‘specialize in psychology’. Til tross for dette greier han altså ikke å oppdage åpenbare overgrep i egen følgerskare. Om Rune Fardal mente alvor med sitt engasjement mot psykopater og psykisk vold, burde han først rydde i egne rekker!

En kort kommentar om Lobben v. Norway i storkammeret

Forfatteren er advokat med mangeårig erfaring fra barnevernsaker, som også er tilknyttet universitetesmiljøene som sensor i bl.a. barnerett

Dette er et kort notat om hva saken dreier seg om, hva den innebærer og hva den definitivt ikke innebærer.

Saken handler om flere forhold, men i hovedsak er spørsmålet om en omsorgsovertakelse og senere adopsjon krenket menneskerettighetene til mor i saken (Trude Lobben) og hennes barn.

I dommens premiss 146 i.f. kommer dette frem:

146. In their request for referral to the Grand Chamber, the applicants sought to expand their complaints to encompass also the above proceedings from 2008 to 2010. These grievances did not, however, form part of their application as it was declared admissible by the Chamber. They were in any event filed for the first time before the Grand Chamber more than six months after the last domestic decisions taken in the proceedings in question and, as mentioned above (see paragraph 145), without domestic remedies having been exhausted in the most recent of these.

147. Consequently, the Court does not have jurisdiction to review the compatibility with Article 8 of the Convention of the proceedings, including those relating to the restrictions on contact rights, that predated or ended with the High Court’s judgment of 22 April 2010 (see paragraph 76 above).

Dette betyr at EMD ikke behandler spørsmålet om plasseringen i fosterhjem var i strid med med EMK. Derimot sier EMD at disse forholdene til en viss grad kan og skal tas hensyn til i spørsmålet om adopsjonen innebar et brudd på menneskerettighetene, dvs at hendelsene frem til omsorgsovertakelsen teller som kontekst, men behandles ikke som eget rettslig spørsmål.

Spørsmålet som som domstolen tok stilling til var hvorvidt adopsjonsvedtaket var et brudd på EMK, og om staten har gjort nok for å forsøke tilbakeføring av barnet til mor før beslutning om adopsjon ble tatt.

Domstolen har lagt vekt på flere forhold. I hovedsak vektlegges at omsorgsovertakelser og andre inngripende tiltak skal ses på som midlertidige. Domstolen kommer med kritikk mot Norge for å ikke i tilstrekkelig grad legge til rette for kontakt mellom mor og barn, slik at tilknytningen blir svekket. Og dermed legges grunnen for et senere adopsjonsvedtak, som muligens ellers ikke ville blitt gjennomført. Kritikken kommer tydelig frem i premiss 221:

The High Court stated that contact sessions could thus serve as a means of maintaining contact between the mother and son, so that he would be familiar with his roots. The purpose was not to establish a relationship with a view to the child’s future return to the care of his biological mother (ibid.). As regards the implementation of the contact arrangements, the Court also notes that these had not been particularly conducive to letting the first applicant freely bond with X, for example with regard to where the sessions had been held and who had been present. Although the contact sessions had often not worked well, it appears that little was done to try out alternative arrangements for implementing contact. In short, the Court considers that the sparse contact that had taken place between the applicants since X was taken into foster care had provided limited evidence from which to draw clear conclusions with respect to the first applicant’s caring skills.

Konklusjonen kommer i premiss 225-226:

Against this background, taking particular account of the limited evidence that could be drawn from the contact sessions that had been implemented (see paragraph 221 above), in conjunction with the failure – notwithstanding the first applicant’s new family situation – to order a fresh expert examination into her capacity to provide proper care and the central importance of this factor in the City Court’s assessment (see paragraphs 222-3 above) and also of the lack of reasoning with regard to X’s continued vulnerability (see paragraph 224 above), the Court does not consider that the decision-making process leading to the impugned decision of 22 February 2012 was conducted so as to ensure that all views and interests of the applicants were duly taken into account. It is thus not satisfied that the said procedure was accompanied by safeguards that were commensurate with the gravity of the interference and the seriousness of the interests at stake.
226. In the light of the above factors, the Court concludes that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants.

Altså: Adopsjon i seg selv er ikke sagt å være konvensjonsstridig. Det som sies er at de nasjonale domstoler og beslutningsorganer ikke i tilstrekkelig grad har jobbet aktivt for å se om en tilbakeføring var mulig. Dermed er grunnlaget for adopsjonen for dårlig – adopsjon er et permanent tiltak og det må derfor være en betryggende prosess i forkant med tanke på at adopsjon er riktig tiltak.

I denne saken var prosessen ikke tilfredsstillende.

Dommen er altså klar på at barneverntjenesten skal, hvor mulig, aktivt arbeide for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, i lys av at tiltak etter barnevernlovgivningen i hovedsak skal være midlertidige.

Så er spørsmålet hva dommen utover dette innebærer. I en del miljøer hevdes det at dommen betyr at adopsjonen er ugyldig, at barnet nå skal tilbakeføres, o.s.v.

Dette er ikke riktig.

For det første er EMD ikke en ankedomstol. Det betyr at en avgjørelse i EMD ikke omgjør tidligere rettsavgjørelser. Dette følger direkte av statuttene til domstolen. Altså vil tidligere nasjonale rettsavgjørelser bli stående, selv om EMD kommer frem til at EMK er brutt.

EMD sin kompetanse er å konstatere konvensjonsbrudd. Det er nasjonalstaten selv om må avgjøre hva slags virkning dommen skal ha i forhold til tidligere rettsavgjørelser i nasjonalt rettsapparat. Dette er et poeng som en del miljøer synes å overse.

I avgjørelsen fra EMD går det også frem hva dommen går ut på. Det siteres fra domsslutningen, etter premiss 235 (med mine kommentarer til hvert punkt):

1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;»

Norge fikk ikke medhold i at det ikke var brudd på EMK.

2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

Domstolen konstaterer brudd på EMK art 8, retten til familieliv. Dette betyr imidlertid ikke at adopsjonen kan eller skal omgjøres, kun at det er konstatert et brudd på EMK art 8.

3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Domstolen sier at konstateringen av brudd på EMK art 8 er tilstrekkelig reparasjon for «the second applicant» som er sønnen. Dermed skal ikke mer foretas i forhold til barnet. Dette er et viktig punkt, fordi det betyr at barnet i saken har fått sin reparasjon ved konstateringen av brudd på EMK. En omgjøring av adopsjonssaken er altså ikke nevnt i det hele tatt. EMD tar i det hele tatt ikke stilling til om adopsjonen kan eller skal omgjøres, noe som selvsagt følger av at EMD ikke er en ankedomstol med myndighet til å sette til side nasjonale domstoler.

4. Holds, by thirteen votes to four,
(a) that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
(i) EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
(ii) EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
(b) that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;

Dette er avgjørelsen som sier at Trude Lobben skal ha en erstatning for bruddene på EMK art 8. EMD har en visse myndighet til å pålegge nasjonalstaten et erstatningsansvar. Dette følger av statuttene. Dette er noe annet enn overprøving av nasjonale domstoler. Poenget her er at erstatningen er utmålt ut fra et konstatert brudd på EMK art 8. Det gis ingen rettigheter ut over kravet på erstatning.

5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Øvrige krav som ble fremsatt av Trude Lobben ble med dette avvist. Det er verdt å merke seg at kravene fra Trude Lobben (premiss 142-143 og 161-168) ikke inneholder et krav om omgjøring av adopsjonsvedtaket, kun krav om å få konstatert brudd på EMK. Påstandene fra diverse miljøer om at barnet kan kreves tilbakeført på grunnlag av dommen I EMD er også på denne bakgrunn fullstendig grunnløse.

Det må føyes til at å oppheve adopsjonen krever et nasjonalt vedtak. EMD har ikke slik myndighet. I så fall må sak om gjenåpning av adopsjonsvedtaket initieres i norsk rettsvesen. En slik sak har neppe mulighet for å vinne frem: Barnet har bodd så og si hele sitt liv (over ti år) hos fosterforeldrene, som senere ble adopsjonsforeldrene. Å omgjøre adopsjonen nå vil innebære et klart brudd på EMK i forhold til barnet. Konvensjonene som styrer dette, EMK og BK, er til hinder for dette. En kan ikke sette «the best interests of the child» til side for å tilbakeføre barnet til mor, selv om EMD har konstatert et brudd på EMK art 8 i forbindelse med adopsjonssaken. En kan altså ikke reparere ett brudd på EMK med et nytt brudd.

De som forfekter at EMD sin avgjørelse fører til at barnet nå skal tilbakeføres har misforstått EMD sin myndighet, hva dommen går ut på, og hva som er barnets beste i menneskerettskonvensjonene.

Det dommen i EMD sier er at de nasjonale tjenestene må tilrettelegge for tilstrekkelig kontakt mellom foreldre og barn, med tanke på at omsorgsovertakelse i hovedsak skal være midlertidig. Dommen gir ikke grunnlag for noe mer mtp å endre på eller omgjøre adospjonssaken.

Barnet i saken må forbli hos sine (adoptiv)foreldre!

Dobbeltmoral. Dobbelt så bra?

Rune Fardal har lenge tatt til orde for at barn må ha partsrettigheter, og at barn må bli hørt. Han har tatt til orde for at barnevernet må legge mer vekt på barns mening. Og han har tatt til orde for ytringsfrihet.

Det er verdt å sitere formålsparagrafen i Familiekanalen, foreningen han er leder for:

Foreningen har til formål å informere og øke forståelsen for menneskeretter i vår region. Region er definert som Vestlandet.

Ytringsfrihet er en del av menneskerettene, både i FN og EMKs utgave.

Men enkelte grupper skal ikke ha ytringsfrihet, ifølge Rune Fardal. Spesielt ikke de som er uenige med han.

Fra facebooksiden til Rune Fardal.

Greta Thunberg er en slik person. Hun skal latterliggjøres for sine ytringer, og trues med at barnevernet burde gripe inn.

Det å bruke psykiatri og barnevern mot dissidenter er noe vi forbinder med Soviet, og andre totalitære regimer. Det er ikke en tradisjon vi bør importere.

At Rune Fardal ikke greier å komme med saklig argumentasjon, men gang på gang ender opp med grove personangrep, og attpåtil roper på barnevernsetaten bør være en vekker. Rune Fardal jobber ikke for menneskerettigheter. Rune Fardal jobber for sitt ego.

Rune Fardal kaster stein i glasshus.

Rune Fardal kritiserer Aftenpostens artikkel om Ken Joar Olsen.

Kritikken fra Fardal er som vanlig hul og personfokusert. Han skriver:

Aftenposten kommer til å vokne opp til blåmandag når de forstår at de har latt seg bruke til å fremstille et så falskt bilde av dette #nettrollet. Ekstremt dårlig resesrch. Men i tråd med hvordan aftenposten brukes for å beskytte barnevernet. #trollet har en funksjon og det er å så splid. Men de aller fleste tar avstand fra hans angrep på barn og familier.

Dette er intet mindre enn et personangrep fra Fardal, uten substans. Legg merke til at Rune Fardal ikke skriver hva som er galt, eller hvorfor han kommer med kritikken. Bare at Aftenposten har gjort dårlig research.

Leser man artikkelen fremstår ikke dette som troverdig. Aftenposten tar for seg forhistorien til Olsen, og de ser ut til å ha satt seg relativt grundig inn i saken – og også lest sakens dokumenter.

Videre fremstår Ken Joar Olsen også som reflektert i saken, og om hvorfor de fortsetter saken i EMD, etter å ha fått barnet tilbake sier Olsen følgende:

– For oss er det utrolig viktig at det blir plassert et ansvar for hva som gikk galt i saken, også av preventive hensyn, sier Ken Olsen.

– Vi vil at denne saken skal være med på å forandre barnevernet. Det ville gi vår smerte en form for verdi og mening.

Olsen ser altså en verdi, i at saken kan få nytte for andre. Det er i motsetning til de uttalelsene f.eks. Lobben kom med i etterkant av sin sak; hun og Reikerås fokuserte kun på Lobben, og ikke endringene i rettsvesenet. Lobben hadde fokus på å få sønnen hjem, noe Reikerås er omtrent alene om å mene at er en naturlig følge av dommen.

Jeg heier på Ken Joar her. Han fremstår som reflektert og analytisk i sitt forhold til BV, og er åpen på at han har gjort feil. Det er sterkt, og det er modig.

Fardal levner jeg derimot ingen respekt i denne saken. Det er også verdt å minne om at Rune Fardal støtter Dennis Bowen, tilsynelatende fullstendig ukritisk. Bowen er dømt for vold mot sine egne barn.

Fardals status på Facebook

EMD, Lobben og et par spark til Reikerås og Fardal

Dette er en artikkel vi har fått inn fra en gjesteskribent, som har dette feltet som fagområde.


Norge tapte saken Strand Lobben m.fl. vs Norge, i storkammeret i EMD.

Saken får nå stor oppmerksomhet i pressen, og i antibarnevernmiljøet. Det er naturlig, og saken vil nok bli husket sammen med andre banebrytende saker fra EMD, så som Adele Johansen-saken i sin tid. Men man bør ikke høre på det Reikerås og Fardal har å si. Man bør lese dommen.

Det skjer også noe annet i kjølvannet av denne saken: Trude Lobben sine støttespillere har begynt å ta til orde for at gutten skal tilbakeføres til sin biologiske mor og at adopsjonen skal omgjøres/er ugyldig (stryk det som ikke passer).

Dette synet anføres særlig av den avskiltede advokaten Marius Reikerås og den straffedømte bedrageren Rune Fardal.

De kunne ikke tatt mer feil.

Reikerås og Fardal har forhåpentligvis ikke gitt Trude Lobben inntrykk av at tilbakeføring er mulig. For har de det, så har de bommet grovt på det juridiske (hva er nytt?) og på det menneskelige. For Trude Lobben er denne saken en tragedie, som Reikerås og Fardal ser sitt snitt til å tjene penger og prestisje på, uten hensyn til mennesket bak. Det er nå min påstand i hvert fall.
I dommen kan en lese selve domsslutningen like nedenfor premiss nr 253:

  1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

  2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

  3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

  4. Holds, by thirteen votes to four,

    1. that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
      1. EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
      2. EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
    2. that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;
  5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Jeg skal gå gjennom hva dette faktisk betyr, slik at Reikerås og Fardal blir litt bedre opplyst.

Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

Dette betyr at Norge tapte saken. Enkelt og greit.

Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

 

Dette betyr at Lobben og hennes biologiske sønn (begge var anerkjent som parter for domstolen) vant frem ved at det ble konstatert brudd på EMK art. 8.

Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Dette er interessant: Her sier dommerne at når EMD har konstatert brudd på EMK art 8, så anses dette i seg selv som god nok reparasjon for sønnen (som var «second applicant»): Det er altså ikke påkrevd å tilkjenne sønnen noen erstatning eller å tilkjenne han annen form for rett til reparasjon.  Heller ikke pålegges han å måtte tilbakeføres til sin biologiske mor.

Krenkelsen av EMK art 8 i forhold til sønnen er altså per definisjon reparert ved avsigelsen av dommens punkt 3.

Hva så med Trude Lobben? Jo, det kommer i punkt 4, bokstav a):

Holds, by thirteen votes to four,

  • that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
    • EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

Her får Lobben tilkjent en erstatning på EURO 25 000,- for «non-pecuniary damage». Hva betyr non-pecuniary? Jo, det betyr ikke-økonomisk. Altså har Lobben fått tilkjent EURO 25 000 som en form for oppreisningserstatning. Så er spørsmålet, hvor i dommen står det noe om at sønnen skal tilbakeføres? Svaret er ingen steder.

Dommen konstaterer brudd på EMK art 8, og tilkjenner en erstatning for dette. Annet sies ikke. Hvorfor sies ingenting om tilbakeføring i dommen? Jo, dette fremgår av EMK art. 41, som ser slik ut:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Altså: Hvis reparasjon ved tilbakeføring ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres, så skal retten tilkjenne en erstatning som kommer i plassen for reparasjonen. I norsk rett tillates i en sak som dette kun erstatning, ikke omgjøring av adopsjonsvedtaket og tilbakeføring. Dermed kommer art. 41 til anvendelse, ved at intern rett kun tillater delvis reparasjon, gjennom erstatning.

Det er på mange måter en subsidiær reparasjonsplikt som fremkommer her. Altså vil ikke Lobben kunne kreve tilbakeføring. Reikerås og Fardal vil naturligvis ikke la seg stoppe i sitt hylekor om tilbakeføring, men det er et par-tre punkter som det øvrige publikum bør gjøres oppmerksom på når disse to kompanjongene hyler som verst:

Gutten har bodd hele sitt liv i hjemmet som nå er hans adoptivhjem: Det ville være et eklatant brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. For ikke å snakke om et overgrep både mot sønnen  (som ikke kjenner noe annet hjem) og adoptivforeldrene (som er hans foreldre, juridisk og de facto). Dette bryr ikke Reikerås og Fardal seg om, for de tar ikke hensyn til andre menneskers følelser og rettigheter, kun sine egne interesser. Den norske adopsjonsloven er til direkte hinder for omgjøring: Det er gått alt for lang tid, og adopsjonen ble lovlig gjennomført. Leseren bør merke seg at EMD ikke har satt den norske adopsjonsloven til side.

EMD har heller ikke sagt at adopsjonen som sådan er materialet ulovlig – EMD har i hovedsak pekt på prosessuelle feil. Men selve adopsjonen vil stå seg som et gyldig vedtak. Det er dette som er årsaken til at Trude Lobben kun kan tilkjennes delvis reparasjon gjennom erstatning. Full reparasjon ville betydd tilbakeføring og erstatning. Dette tillater ikke intern norsk lovgivning, og dette er grunnen til at EMD henviser til art 41 og kun tilkjenner en erstatning, altså delvis reparasjon.

Dette poenget er antagelig for finjuridisk til at Reikerås og Fardal forstår det. Dommen i EMD medfører ikke at tidligere avgjørelser er ugyldige og kan settes til side, slik som Reikerås og Fardal nå skriker om. Dette hadde i så fall kommet til uttrykk i dommen og i EMK. Men EMD er ikke en ankedomstol, slik som Reikerås og Fardal ser ut til å tro: En får ikke omgjort tidligere rettsavgjørelser ved å gå til EMD. Det EMD gjør er å konstatere brudd/ike brudd på EMK. Og det er staten som dømmes, ikke statens domstoler eller forvaltningsorganer. Rettsvirkningen inntrer kun overfor staten som sådan.

Reikerås skal ha honnør for å ha fått saken inn for EMD. Men det stopper der: Lobben får aldri sin sønn tilbake, og noen burde fortelle henne det slik at hun og sønnen blir spart for den lidelsen som kommer dersom Reikerås får fortsette sitt korstog.

Og til slutt må det nevnes at Fardal selvsagt ikke skal ha noen ære i denne saken: Det eneste han har bidratt med er karbonavtrykket ved å fly frem og tilbake til Strasbourg for å sole seg i glansen av andres arbeid.

Reikerås lyg om munnlege opplesinger i EMD.

I ein serie facebookinnlegg (1, 2) hevdar Reikerås at den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ikkje avheld munnlege høyringer.

Det er sjølvsagt ikkje sant. I den siste facebookstatusen viser Reikerås til ei konkret sak, Mihalache v. Romania. Opplesinga kan ein sjå her.

EMD har til og med ei eiga side dedikert til filmar av opplesingene.

Det ser ikkje ut til at absolutt alle storkammersaker får munnleg opplesing av dommen, men mange nok til at Marius Reikerås neppe kan ha sjekka veldig grundig, når han konstanterer at den munnlege opplesinga seier noko om kor alvorleg EMD tek saka. Når han seier det ikkje fann stad munnleg opplesing i Mihalache v. Romania lyg han.

Marius Reikerås har tidlegare proklamert seg som ekspert på menneskerettar, og viser stadig vekk til lausrevne sitat frå dommar EMD har avsagt. Då er det på grensa til påfallande at han ikkje kjenner til at dei vert lest opp relativt ofte.

Eg er freista til å tru at Marius Reikerås lyg. For det var ikkje vanskeleg å finne opptaka på nettsida til EMD.

Reikerås våser om EMK.

Marius Reikerås skriver om reperasjonsplikten og personlig ansvar. Desverre bommer han på fundamental juss, og avslører at han ikke har lest og forstått det han henviser til.

Dersom Norge og Webster blir dømt i en eller begge sakene i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tillegg til den allerede konstaterte domfellelsen i Jansen-saken:

Hvilken konsekvenser vil det da få for henne personlig?

Reparasjonsregelen i EMK (Artikkel 41) er klokkeklar på at det medfører et personlig ansvar, for de som medvirker til brudd på menneskerettene.

For det første er, som Reikerås tidligere (korrekt) har påpekt staten ett rettssubjekt. Dvs. at det er staten som er motpart i EMD, ikke dommer Webster eller andre i domstolen. Så det vil ikke få noen konsekvenser, ettersom Webster ikke blir dømt i EMD. Staten kan selvsagt konkludere med at den aktuelle dommeren har brutt andre rettsregler, og velge å ta det opp, men EMD vil ikke forvente en reaksjon.

De kan selvsagt ha brutt norsk lov i behandling av saken, men det er staten som blir vurdert opp mot EMK, ikke Webster. Derfor kan også staten felles om en dommer ikke har gjort noe objektivt sett galt, men prosessen har vært mangelfull av andre årsaker.

Artikkel 41 i den europeiske menneskerettserklæringen er veldig klar og konsis. Men den nevner ikke personlig ansvar:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Artikkel 41 handler om skadebot i de tilfeller der full reprasjon er forhindret av nasjonalt lovverk eller andre årsaker. Som eksempel kan det nevnes adopsjon, som etter norsk lov ikke kan omstøtes etter en viss tid. Reperasjon vil da være umuliggjort.

Men det står altså ikke et ord om personlig ansvar. Hvor Reikerås’ har fått den forestillingen ifra vites ikke, men det står hverken i EMK, ei heller praktiseres det slik av EMD. EMD tilkjenner regelmessig erstatning og krav om reperasjon, men jeg har til gode å se at de påstår et personlig ansvar.

Jeg konkluderer med at Reikerås enten lyver bevist eller tar feil om EMD og EMK i dette tilfellet. Han hevder selv å være menneskerettsekspert. Det er han ikke, når han ikke har kontroll på så elementær juss. Hvordan skal noen som bommer så grunnleggende kunne representere andre?

Om Reikerås mener jeg tar feil, må han gjerne komme med henvisninger til hvordan EMD har praktisert det personlige ansvaret som hevdes å utgå fra EMK.

Om besteforeldres rett til samvær

Rune Fardal er ute med en kommentar angående besteforeldres retter, som følge av en dom i EMD.

Rune Fardal burde nok lest pressemeldingen fra EMD før han publiserte dette. For det Rune Fardal skriver er i beste fall unyansert.

I pressemeldingen leser man følgende:

It found that Mr Bogonosov had had family ties with his granddaughter within the meaning of Article 8 as, in particular, he had looked after her from May 2008 to July 2013, when she had moved in with the Z. family.

Bestefaren hadde altså hatt omsorgen for datteren i litt over fem år. Dette førte til at det var familiebånd mellom dem, som hadde krav på beskyttelse etter EMD.

Det er også verdt å merke seg at EMD artikkel 8 på ingen måte er absolutt, slik Rune Fardal og Marius Reikerås liker å hevde. Som overalt ellers kan stater vedta lover som tilsidesetter dette i gitte situasjoner. Eller som retten skriver i dommen:

86. The Court reiterates that an interference breaches Article 8 unless it is “in accordance with the law”, pursues one or more of the legitimate aims referred to in paragraph 2 and is, in addition, “necessary in a democratic society” to achieve those aims. The Court will therefore proceed with examining whether the interference in question was carried out in accordance with the law.

Inngrep fra barnevernet er in accordance with the law, og har et klart og legitimt formål – beskytte barnets beste. Dette overser Marius Reikerås og Rune Fardal når de reduserer dommen til en eneste setning, som uten forbehold slår fast at

Å nekte besteforeldre kontakt med adopterte barn er brudd på Menneskerettene art 8.

Dommen fra EMD kan på ingen måte tas til inntekt for dette synet. Det dommen sier er at det i en del tilfeller kan være brudd på artikkel 8, og at den nevnte saken er et slikt tilfelle. Det er ikke gitt ut fra denne dommen at Ruth Ensby har krav på kontakt med sitt barnebarn.

Reikerås blander seg inn i Lobbensaken.

Så har Reikerås sendt brev til EMD, der han ber om at EMD vurderer en påstått ærekrenkelse over Lobben.

Vi skal la ligge hvorvidt Reikerås har lov til å opptre som prosessfullmektig for Lobben – ting kan tyde på at han ikke kan det, gitt at han ble byttet ut med en fransk advokat for storkammeret. Det ser ikke ut til at Reikerås lar seg affiser

Reikerås skriver dette:

Regjeringsadvokat,Fredrik Sejersted, ærekrenket Trudy Lobben og hennes familie på det sterkeste, da han, den 17 oktober i fjor, sto foran 20 dommere i storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, og løy om at sønnen hennes var i livsfare.

Det er overhodet ikke greit at Regjerinsgadvokaten, på vegne av regjeringen, lyver til Europas øverst domstol, og det for åpen scene.

Og verre blir det selvsagt, når løgnen krenker familien Lobben på det aller groveste.

I dag har jeg tilskrevet Den Europeiske Menneskerettsdomstolen om nettopp dette, og bedt EMD se på muligheten for å utvide påstanden om krenkelser av EMK Artikkel 8, også til å gjelde ærekrenkelser mot Trude og hennes familie.

Jeg vet ikke om det lar seg gjøre, men det frembringer i alle fall et svar fra EMD også på dette spørsmålet.

En helt annen ting, er om dagens regjering kan leve med en regjeringsadvokat som krenker norske borgere på den måten han gjorde overfor storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Reikerås hevder altså at regjeringsadvokaten løy når han påstod at sønnen til Lobben var i livsfare. La oss se litt nærmere på dette….

I vedtaket i fylkesnemnda fra 2009 (oversatt versjon) står det beskrevet sønnens tilstand når omsorgen ble overtatt:

The boy arrived at the emergency foster home on 17 october with little arm and leg movement and not making many sounds. He could not open his eyes beacuase they were red, swollen and full of pus. He was malnourished, pale and listless.

I avgjørelsen er Lobben sitt syn presentert. Hun bestrider ikke med ett ord guttens tilstand slik den var beskrevet!

Fylkesnemnda konkluderer slik:

When the child was taken into care, his development was significantly delayed and he was assessed as having been at great risk. […] The board thus agrees with the district court that the boy showed clear signs of mental and physical neglect

I lagmannsrettens dom fra 2010 er det sitert en uttalelse fra sykehuset Buskerud, som sier dette:

I rapport av 5. desember 2008 fra Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Buskerud er konklusjonen slik: B var et barn med en betydelig forsinket utvikling da han ble henvist til oss for vurdering og observasjon. I dag fungerer han som en vanlig 2 måneders gammel baby, og har i utgangspunktet muligheter for en god normal utvikling. Han har, ut i fra det ut. kan observere, vært et barn i stor risiko.

Retten siterer videre den sakkyndige sine uttalelser:

Jeg vurderer at det er grunnlag for å hevde at det var alvorlige mangler ved den omsorg barnet fikk hos mor, og også alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trengte etter sin alder og utvikling. As kognitive svikt, personlighetsmessige fungering og manglende mentaliseringsevne umuliggjør en normal samtale med henne om små barns fysiske og psykiske behov.

Det har vært rettslige prosesser der Lobben har vært bistått av advokat, det har vært ført titalls vitner og ulike rapporter. Det er ingen grunn til å betvile det som kommer frem i avgjørelsen. Og igjen: Lobben har ikke benektet beskrivelsen av barnet når det ble plassert i beredskapshjemme. Beskrivelsen er klar, barnet var i stor fare.

Når regjeringsadvokaten viser til dette, så er ikke det ærekrenkelser. Det er henvisning til det som ble bevist i rettsforhandlingene. Det kan altså regnes som sannhet: Det er i dette innlegget vist til vitneobservasjoner, uttale fra et sykheus og uttale fra et sakkyndig vitne. Det er mengder med bevis i sakene som ikke er sitert. Avgjørelsene er solide, og det er ikke tvil om barnets tilstand ved plasseringen i beredskapshjemmet. Ikke en gang Lobben selv har bestridt dette.

Videre er det verdt å legge merke til følgende, fra dommen:

I denne artikkelen og flere kommentarer ut over høsten 2011 fremsatte mor grove beskyldninger mot barnevernet og fosterforeldrene som hun i rette vedgår er usannheter. Mor vurderer ikke at offentlig eksponering og gjentatte rettsprosesser på sikt kan være belastende for [barnet].

Det eneste Reikerås oppnår med å skrive til EMD, er å minne EMD på grunnlaget for omsorgsovertakelsen – og dette grunnlaget er solid: Barnet var i stor fare, underernært, kunne ikke åpne øynene, o.s.v. Sånn sett ødelegger han saken for Lobben. For EMD tar ikke inn nye påstander i en sak på dette stadiet. Det ville være mildt sagt useriøst.

Det kan også reises mistanke om Reikerås i det hele tatt bryr seg om hva barnet ble utsatt for, på lik linje med Fardal sitt forsvar for Bowen…

 

Reikerås bommer på jussen.

Marius Reikerås har for kort tid siden kommentert en sak fra NRK.

Reikerås sin kommentar er som følger:

Det er nesten så det er komisk å se hvordan norske domstoler, som furtne barn, trosser de dommer de får mot seg i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Som mange av dere husker, så ble Norge dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i nordsjødykkersaken,for brudd på EMK Artikkel 8.

Skal man følge reparasjonsregelen i Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (Artikkel 41) ,og det er Norge selvsagt forpliktet til å gjøre ,så skal de nasjonale rettsavgjørelser settes til side der Norge er funnet skyldig i å ha brutt menneskerettene.

Men,neida.

I saken som her omtales, er det nettopp Høyesterett sin avgjørelse i nordsjødykkersaken fra 2009, som brukes i premissene og som legges til grunn for å nekte denne kvinnen erstatning.

At den senere ble underkjent som konvesjonskrenkende i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, bryr Høysterett seg null og niks om.

Høyesterett nevner ikke med ett-1- eneste ord i dommen, at Norge faktisk ble dømt.

 

Som vanlig har ikke Reikerås forstått noe som helst.

Vi starter med den siste dommen, den som gjelder saken som er omtalt av NRK. Vi kaller den for Spinningdommen, for pedagogikken sin skyld. Lovdata oppsummerer spinningdommen slik:

En kvinne pådro seg skade ved fall fra en spinningsykkel på et treningssenter. Skaden skyldtes at setebolten på sykkelen brakk. Høyesterett kom til at treningssenteret ikke var ansvarlig for skaden etter det ulovfestede objektive ansvaret. Sannsynligheten for skade ved bruk av spinningsykkel måtte anses som lav. Risikoen som var knyttet til bruken av slik sykkel var ikke større enn den risiko man ellers møter i dagliglivet, blant annet ved fritids- og treningsaktiviteter. Det var da ikke grunnlag for objektivt ansvar. Treningssenteret ble frifunnet.

For de interesserte er selvsagt hele dommen tilgjengelig.

Spørsmålet er altså om et treningssenter er ansvarlig for en skade påført en kvinne under trening på en spinningsykkel. Avgjørende for om treningssenteret er ansvarlig, er om det er skapt en risiko som er høyere enn den risikoen enhver person er utsatt for. Sagt enkelt: Uhell kan skje, og det er ikke alltid noen andre er ansvarlig for uhellet. Hvis uhellet kommer som en følge av risiko som er skapt av en annen (for eksempel et treningssenter), så kan skaden dekkes av den som har skapt risikoen. I den saken det er tale om, så kom Høyesterett fram til at treningssenteret ikke hadde bidratt til en høyere risiko enn det som ellers er vanlig innenfor sport og idrett. Da er det utøveren selv om må ta risikoen og eventuell skade. Høyesterett i spinningdommen viste til nordsjødykkersaken når det gjaldt erstatningsansvaret, altså ansvarsgrunnlaget.

Marius Reikerås forstår ikke dommen. Han sier at det er brudd på reparasjonsregelen i EMK art 41 at det ikke betales erstatning. Og så påstår han at den sk Nordsjødykkeraken i norsk Høyesterett er underkjent som konvensjonsstridig, og at dommen i saken med den skadede kvinnen derfor ikke er riktig.

Vi skal følge resonnementet. Her er hva Høyesterett sier i spinningdommen fra 2019, med henvisning til den sk. nordsjødykkersaken:

Saken for Høyesterett gjelder bare spørsmålet om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar er oppfylt. A har frafalt anførselen om uaktsomhetsansvar, og forhandlingene i saken er delt, slik at årsakssammenheng og økonomisk tap først skal behandles hvis det fastslås at det foreligger grunnlag for ansvar.
(33)
Spørsmålet er derfor om Spenst Alta AS er ansvarlig på objektivt grunnlag for den skaden A ble påført da setebolten på spinningsykkelen brakk.
(34)
Jeg sier først noe generelt om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar og tar utgangspunkt i Rt-2009-1237 avsnitt 62(Nordsjødykker):
«Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690 avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, …»

(35)
Det må altså foreligge en risiko med visse særtrekk. Som det fremgår av sitatet, har det i rettspraksis vært lagt vekt på om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. Disse faktorene vil i praksis lett gli over i hverandre. I nyere høyesterettspraksis har særlig spørsmålet om risikoen er ekstraordinær, stått sentralt. Man spør om risikoen ved den skadevoldende virksomhet eller innretning er vesentlig større enn den man generelt møter i samfunnet – det man gjerne kaller dagliglivets risiko, jf. Rt-1991-1303 (gulvluke).

Altså: Det Høyesterett drøfter er om vilkårene for ansvar foreligger. Dersom vilkårene for ansvar foreligger, så skal erstatning utmåles. Det viser helt generelt til de rettsbetraktninger som ble gjort i nordsjødykkersaken. De viser altså til et regelsett. Reikerås mener tydeligvis at Høyesteretts forståelse av regelverket i nordsjødykkersaken ble underkjent av EMD. Det stemmer ikke, som dere snart skal se.

Det samme spørsmålet var oppe i nordsjødykkersaken, altså hva grensen er for at noen blir ansvarlig på objektivt grunnlag for risiko som slår ut i skade. Selvsagt er også denne dommen tilgjengelig i sin helhet

Spørsmålet var blant annet om vilkårene for erstatningsansvar for staten var til stede. På lovdata er saken sammenfattet slik:

Saken gjaldt fire dykkeres krav mot staten om erstatning for skade ved dykking i Nordsjøen i den såkalte pionertiden i petroleumsvirksomheten. Høyesterett kom til at de forhold dykkerne hadde anført, hverken enkeltvis eller samlet skapte en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kunne ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Tilsynsmyndighetenes praksis kunne ikke karakteriseres som uaktsom. Virksomheten var heller ikke i strid med flere påberopte menneskerettkonvensjoner

Høyesterett formulerer det i dommen slik:

Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39 og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 255 og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (2009) side 293

Det springende punkt ved vurderingen av om det er grunnlag for objektivt ansvar i denne sak, er hvorvidt det foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet. Utgangspunktet i norsk rett er at bare eier eller innehaver av virksomheten kan bli ansvarlig, men tilknytning på annet grunnlag kan etter omstendighetene være tilstrekkelig, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 258-260 og Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar (1987) side 211-214. I denne sak er staten ikke eier eller innehaver av dykkevirksomheten, slik at det blir avgjørende om det foreligger tilstrekkelig annen tilknytning

Høyesterett foretar så en lang og grundig drøfting av dette spørsmålet (du kan lese selv, det er litt for mye å sitere her), og konkluderer slik:

Min konklusjon blir etter dette at de forhold dykkerne har anført, hverken enkeltvis eller samlet skaper en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kan ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Det er nok så at staten har engasjert seg sterkt i petroleumsvirksomheten. Men det innebærer ingen prinsipiell forskjell sammenlignet med en rekke andre samfunnsområder. Hva særlig gjelder dykkevirksomheten, er statens engasjementet begrenset til tilsyn og kontroll. Dette er ikke i seg selv noen nær tilknytning, og skiller seg ikke fra annen statlig tilsyns- og kontrollvirksomhet.

Oppsummert: Henvisningen til nordsjødykkersaken er altså en henvisning til de vanlige vilkårene for erstatningsansvar på objektivt grunnlag. I nordsjødykkersaken kom Høyesterett til at det ikke forelå slikt objektivt ansvar.

Så nærmer vi oss kjernen: Nordsjødykkersaken ble brakt inn for EMD. Det falt dom i saken. Hva mente EMD om dette? Kom EMD fram til at Høyesterett sin vurdering av ansvarsspørsmålet var feil og/eller konvensjonsstridig?

I dommen i EMD så ble samtlige påstander om krenkelse av EMK avvist, med ett eneste unntak: Det ble funnet krenkelse av EMK art. 8. Domstolen sier dette (hentet fra norsk sammendrag):

Basert på en helhetsvurdering av en rekke forhold, og da særlig myndighetenes rolle med å godkjenne dykkeoperasjonene og ivareta sikkerhetsaspektet ved slike operasjoner, så vel som mangelen på vitenskapelig konsensus på den aktuelle tiden om senvirkningene av dykkersyke og usikkerheten om disse forhold som eksisterte på den tiden, var en særlig varsom tilnærming påkrevet for å minimere faren for skader. Etter Domstolens syn ville det derfor ha vært rimelig om myndighetene hadde tatt forholdsregler for å sikre at selskapene sørget for full åpenhet om dykketabellene. Klagerne og øvrige dykkere skulle ha mottatt informasjon om forskjellene mellom tabellene, så vel som om myndighetenes bekymringer for deres sikkerhet og helse. Dette var ifølge Domstolen avgjørende informasjon som de trengte for å være i stand til å vurdere risikoen for deres helse og for å gi informert samtykke til den aktuelle risiko. Myndighetene kunne ifølge Domstolen ha sørget for slik informasjon, for eksempel i forbindelse med godkjenning av dykkeoperasjonene og i forbindelse med inspeksjoner. Dette kunne ifølge Domstolen ha bidratt til, på et tidligere tidspunkt, å avskaffe bruken av raske tabeller som et middel for bedrifter til å fremme sine egne kommersielle interesser, og ved å potensielt øke risikoen for dykkernes helse og sikkerhet. Ved å unnlate å gjøre dette hadde den innklagede stat ikke oppfylt sine forpliktelser til å sikre klagernes rett til respekt for sitt privatliv, i strid med artikkel 8.

Domstolen konkluderte med at det forelå en krenkelse av artikkel 8 ved at staten ikke hadde sørget for at klagerne mottok grunnleggende informasjon vedrørende dekompresjonstabeller som ville gjort dem i stand til å vurdere risikoen arbeidet innebar for deres helse og sikkerhet.

Hvordan påvirket dette dykkernes krav om erstatning?

Domstolen sier også noe om dette. Det siteres, denne gang fra originalspråket.

Først Norge sine anførsler:

The Government maintained that the applicants had not furnished the Court with requisite evidence that there was indeed a causal link between the financial loss for which compensation was now being sought and the alleged breaches by the Norwegian authorities. Their health problems might be the result of their diving activities carried out on the Norwegian Shelf not involving rapid tables, or of activities as divers outside the jurisdiction of the Norwegian authorities, or they could be the result of the applicants’ taking risks which Norwegian authorities could not sensibly have been able to forestall.

Så domstolens vurdering av erstatningskravet:

The Court reiterates that the well-established principle underlying the provision of just satisfaction is that the applicant should, as far as possible, be put in the position he or she would have enjoyed had the violation of the Convention not occurred (see, mutatis mutandis, Kingsley v. the United Kingdom [GC], no. 35605/97, § 40, ECHR 2002-IV, and Muñoz Díaz v. Spain, no. 49151/07, § 85, ECHR 2009). Furthermore, the indispensable condition for making an award in respect of pecuniary damage is the existence of a causal link between the damage alleged and the violation found (see Nikolova v. Bulgaria [GC], no. 31195/96, § 73, ECHR 1999-II, and Muñoz Díaz, cited above). 270. However, bearing in mind its findings above, regarding notably the prevailing perceptions and lack of precise knowledge at the material time VILNES AND OTHERS v. NORWAY JUDGMENT 73 about the possible long-term effects of decompression sickness, the Court is not able to speculate on what the applicants’ position would have been had the violation found of Article 8 of the Convention not occurred. The evidence before it does not show a sufficient causal link between the respondent State’s failings as described in paragraph 244 above and the applicants’ losses in past and future earnings. In any event, even assuming that parts of the losses claimed are attributable to decompression sickness, the state of the evidence is not such as would enable the Court to make an equitable award under the Convention that exceeds the amounts that they have already received under the various national compensation schemes and which would have to be deducted from any such award. It therefore rejects the applicants’ claims under this heading.

Altså: EMD konkluderer med at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap for dykkerne. Domstolen sier i klartekst: «The evidence before it does not show a sufficient causal link between the respondent State’s failings as described in paragraph 244 above and the applicants’ losses in past and future earnings.» Oversatt: EMD finner ikke bevist at det er sammenheng mellom statens brudd på EMK og dykkernes økonomiske tap. Dermed konkluderte domstolen med at dykkerne ikke hadde krav på erstatning. Dette er i tråd med Høyesterett sin avgjørelse i den sk nordsjødykkersaken. Staten fikk altså medhold i dette, både i Høyesterett og i EMD. Dermed er Høyesterett sin vurdering av erstatningsrettslige regler og bevisvurderingen av dykkernes krav helt innenfor det som EMD kom frem til.

Det er altså positivt feil at Høyesterett sin vurdering av erstatningsspørsmålet ble underkjent i EMD.

Noen lesere vil riktignok vise til at dykkerne fikk tilkjent er erstatning for ikke-økonomisk skade på tilsammen 8000 euro til hver av dykkerne. Men denne erstatningen er ikke knyttet opp til ansvar for staten på erstatningsrettslig grunnlag etter norsk erstatningsrett. Denne erstatningen tilkjennes alene ut fra at dykkerne fikk medhold i at staten ikke hadde overholdt informasjonsplikten mht dykketabellene. En slik erstatning er ikke betinget av at staten har opptrådt i strid med norske erstatningsrettslige regler. Denne erstatningen er en erstatning som utmåles på et eget grunnlav, av EMD. Så at EMD utmåler slik erstatning kan ikke brukes som argument for at staten har opptrådt erstatningsbetingende ift norske erstatningsregler.

Kravet fra dykkerne om at statens brudd (på EMK art 8) var grunnlag for et ordinært erstatningskrav for økonomisk tap ble altså avvist.

Oppsummert

Nordsjødykkerne fikk ikke medhold i sitt krav om erstatning for økonomisk tap. Dykkerne fikk ikke medhold i at statens manglende informasjon om dykketabeller var grunnlag for erstatning for økonomisk tap – ikke i Høyesterett og heller ikke i EMD. Dermed er Høyesteretts standpunkt i nordsjødykkersaken ang erstatningsgrunnlaget korrekt. Ikke bare det, standpunktet er faktisk sanksjonert av EMD. Dette er stikk motsatt av det Marius Reikerås hevder. Men så viser Reikerås også at han overhodet ikke er i stand til å lese og forstå en dom fra EMD.

Og da er også henvisningen til denne dommen i saken med kvinnen på treningsstudioet korrekt.

Marius Reikerås forstår ikke nordsjødykkersaken overhodet. Han forstår heller ikke avgjørelsen fra EMD, noe som er svært underlig all den tid han stadig markedsfører seg om ekspert på menneskerettighetsspørsmål. Dersom Reikerås sin analyse hadde vært levert som en eksamensbesvarelse, så hadde han ikke bestått eksamen.