Marius Reikerås har for kort tid siden kommentert en sak fra NRK.
Reikerås sin kommentar er som følger:
Det er nesten så det er komisk å se hvordan norske domstoler, som furtne barn, trosser de dommer de får mot seg i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.
Som mange av dere husker, så ble Norge dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i nordsjødykkersaken,for brudd på EMK Artikkel 8.
Skal man følge reparasjonsregelen i Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (Artikkel 41) ,og det er Norge selvsagt forpliktet til å gjøre ,så skal de nasjonale rettsavgjørelser settes til side der Norge er funnet skyldig i å ha brutt menneskerettene.
Men,neida.
I saken som her omtales, er det nettopp Høyesterett sin avgjørelse i nordsjødykkersaken fra 2009, som brukes i premissene og som legges til grunn for å nekte denne kvinnen erstatning.
At den senere ble underkjent som konvesjonskrenkende i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, bryr Høysterett seg null og niks om.
Høyesterett nevner ikke med ett-1- eneste ord i dommen, at Norge faktisk ble dømt.
Som vanlig har ikke Reikerås forstått noe som helst.
Vi starter med den siste dommen, den som gjelder saken som er omtalt av NRK. Vi kaller den for Spinningdommen, for pedagogikken sin skyld. Lovdata oppsummerer spinningdommen slik:
En kvinne pådro seg skade ved fall fra en spinningsykkel på et treningssenter. Skaden skyldtes at setebolten på sykkelen brakk. Høyesterett kom til at treningssenteret ikke var ansvarlig for skaden etter det ulovfestede objektive ansvaret. Sannsynligheten for skade ved bruk av spinningsykkel måtte anses som lav. Risikoen som var knyttet til bruken av slik sykkel var ikke større enn den risiko man ellers møter i dagliglivet, blant annet ved fritids- og treningsaktiviteter. Det var da ikke grunnlag for objektivt ansvar. Treningssenteret ble frifunnet.
For de interesserte er selvsagt hele dommen tilgjengelig.
Spørsmålet er altså om et treningssenter er ansvarlig for en skade påført en kvinne under trening på en spinningsykkel. Avgjørende for om treningssenteret er ansvarlig, er om det er skapt en risiko som er høyere enn den risikoen enhver person er utsatt for. Sagt enkelt: Uhell kan skje, og det er ikke alltid noen andre er ansvarlig for uhellet. Hvis uhellet kommer som en følge av risiko som er skapt av en annen (for eksempel et treningssenter), så kan skaden dekkes av den som har skapt risikoen. I den saken det er tale om, så kom Høyesterett fram til at treningssenteret ikke hadde bidratt til en høyere risiko enn det som ellers er vanlig innenfor sport og idrett. Da er det utøveren selv om må ta risikoen og eventuell skade. Høyesterett i spinningdommen viste til nordsjødykkersaken når det gjaldt erstatningsansvaret, altså ansvarsgrunnlaget.
Marius Reikerås forstår ikke dommen. Han sier at det er brudd på reparasjonsregelen i EMK art 41 at det ikke betales erstatning. Og så påstår han at den sk Nordsjødykkeraken i norsk Høyesterett er underkjent som konvensjonsstridig, og at dommen i saken med den skadede kvinnen derfor ikke er riktig.
Vi skal følge resonnementet. Her er hva Høyesterett sier i spinningdommen fra 2019, med henvisning til den sk. nordsjødykkersaken:
Saken for Høyesterett gjelder bare spørsmålet om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar er oppfylt. A har frafalt anførselen om uaktsomhetsansvar, og forhandlingene i saken er delt, slik at årsakssammenheng og økonomisk tap først skal behandles hvis det fastslås at det foreligger grunnlag for ansvar.
(33)
Spørsmålet er derfor om Spenst Alta AS er ansvarlig på objektivt grunnlag for den skaden A ble påført da setebolten på spinningsykkelen brakk.
(34)
Jeg sier først noe generelt om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar og tar utgangspunkt i Rt-2009-1237 avsnitt 62(Nordsjødykker):
«Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690 avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, …»
(35)
Det må altså foreligge en risiko med visse særtrekk. Som det fremgår av sitatet, har det i rettspraksis vært lagt vekt på om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær. Disse faktorene vil i praksis lett gli over i hverandre. I nyere høyesterettspraksis har særlig spørsmålet om risikoen er ekstraordinær, stått sentralt. Man spør om risikoen ved den skadevoldende virksomhet eller innretning er vesentlig større enn den man generelt møter i samfunnet – det man gjerne kaller dagliglivets risiko, jf. Rt-1991-1303 (gulvluke).
Altså: Det Høyesterett drøfter er om vilkårene for ansvar foreligger. Dersom vilkårene for ansvar foreligger, så skal erstatning utmåles. Det viser helt generelt til de rettsbetraktninger som ble gjort i nordsjødykkersaken. De viser altså til et regelsett. Reikerås mener tydeligvis at Høyesteretts forståelse av regelverket i nordsjødykkersaken ble underkjent av EMD. Det stemmer ikke, som dere snart skal se.
Det samme spørsmålet var oppe i nordsjødykkersaken, altså hva grensen er for at noen blir ansvarlig på objektivt grunnlag for risiko som slår ut i skade. Selvsagt er også denne dommen tilgjengelig i sin helhet
Spørsmålet var blant annet om vilkårene for erstatningsansvar for staten var til stede. På lovdata er saken sammenfattet slik:
Saken gjaldt fire dykkeres krav mot staten om erstatning for skade ved dykking i Nordsjøen i den såkalte pionertiden i petroleumsvirksomheten. Høyesterett kom til at de forhold dykkerne hadde anført, hverken enkeltvis eller samlet skapte en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kunne ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Tilsynsmyndighetenes praksis kunne ikke karakteriseres som uaktsom. Virksomheten var heller ikke i strid med flere påberopte menneskerettkonvensjoner
Høyesterett formulerer det i dommen slik:
Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39 og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 255 og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (2009) side 293
Det springende punkt ved vurderingen av om det er grunnlag for objektivt ansvar i denne sak, er hvorvidt det foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet. Utgangspunktet i norsk rett er at bare eier eller innehaver av virksomheten kan bli ansvarlig, men tilknytning på annet grunnlag kan etter omstendighetene være tilstrekkelig, jf. Nils Nygaard, Skade og ansvar (2007) side 258-260 og Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar (1987) side 211-214. I denne sak er staten ikke eier eller innehaver av dykkevirksomheten, slik at det blir avgjørende om det foreligger tilstrekkelig annen tilknytning
Høyesterett foretar så en lang og grundig drøfting av dette spørsmålet (du kan lese selv, det er litt for mye å sitere her), og konkluderer slik:
Min konklusjon blir etter dette at de forhold dykkerne har anført, hverken enkeltvis eller samlet skaper en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kan ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Det er nok så at staten har engasjert seg sterkt i petroleumsvirksomheten. Men det innebærer ingen prinsipiell forskjell sammenlignet med en rekke andre samfunnsområder. Hva særlig gjelder dykkevirksomheten, er statens engasjementet begrenset til tilsyn og kontroll. Dette er ikke i seg selv noen nær tilknytning, og skiller seg ikke fra annen statlig tilsyns- og kontrollvirksomhet.
Oppsummert: Henvisningen til nordsjødykkersaken er altså en henvisning til de vanlige vilkårene for erstatningsansvar på objektivt grunnlag. I nordsjødykkersaken kom Høyesterett til at det ikke forelå slikt objektivt ansvar.
Så nærmer vi oss kjernen: Nordsjødykkersaken ble brakt inn for EMD. Det falt dom i saken. Hva mente EMD om dette? Kom EMD fram til at Høyesterett sin vurdering av ansvarsspørsmålet var feil og/eller konvensjonsstridig?
I dommen i EMD så ble samtlige påstander om krenkelse av EMK avvist, med ett eneste unntak: Det ble funnet krenkelse av EMK art. 8. Domstolen sier dette (hentet fra norsk sammendrag):
Basert på en helhetsvurdering av en rekke forhold, og da særlig myndighetenes rolle med å godkjenne dykkeoperasjonene og ivareta sikkerhetsaspektet ved slike operasjoner, så vel som mangelen på vitenskapelig konsensus på den aktuelle tiden om senvirkningene av dykkersyke og usikkerheten om disse forhold som eksisterte på den tiden, var en særlig varsom tilnærming påkrevet for å minimere faren for skader. Etter Domstolens syn ville det derfor ha vært rimelig om myndighetene hadde tatt forholdsregler for å sikre at selskapene sørget for full åpenhet om dykketabellene. Klagerne og øvrige dykkere skulle ha mottatt informasjon om forskjellene mellom tabellene, så vel som om myndighetenes bekymringer for deres sikkerhet og helse. Dette var ifølge Domstolen avgjørende informasjon som de trengte for å være i stand til å vurdere risikoen for deres helse og for å gi informert samtykke til den aktuelle risiko. Myndighetene kunne ifølge Domstolen ha sørget for slik informasjon, for eksempel i forbindelse med godkjenning av dykkeoperasjonene og i forbindelse med inspeksjoner. Dette kunne ifølge Domstolen ha bidratt til, på et tidligere tidspunkt, å avskaffe bruken av raske tabeller som et middel for bedrifter til å fremme sine egne kommersielle interesser, og ved å potensielt øke risikoen for dykkernes helse og sikkerhet. Ved å unnlate å gjøre dette hadde den innklagede stat ikke oppfylt sine forpliktelser til å sikre klagernes rett til respekt for sitt privatliv, i strid med artikkel 8.
Domstolen konkluderte med at det forelå en krenkelse av artikkel 8 ved at staten ikke hadde sørget for at klagerne mottok grunnleggende informasjon vedrørende dekompresjonstabeller som ville gjort dem i stand til å vurdere risikoen arbeidet innebar for deres helse og sikkerhet.
Hvordan påvirket dette dykkernes krav om erstatning?
Domstolen sier også noe om dette. Det siteres, denne gang fra originalspråket.
Først Norge sine anførsler:
The Government maintained that the applicants had not furnished the Court with requisite evidence that there was indeed a causal link between the financial loss for which compensation was now being sought and the alleged breaches by the Norwegian authorities. Their health problems might be the result of their diving activities carried out on the Norwegian Shelf not involving rapid tables, or of activities as divers outside the jurisdiction of the Norwegian authorities, or they could be the result of the applicants’ taking risks which Norwegian authorities could not sensibly have been able to forestall.
Så domstolens vurdering av erstatningskravet:
The Court reiterates that the well-established principle underlying the provision of just satisfaction is that the applicant should, as far as possible, be put in the position he or she would have enjoyed had the violation of the Convention not occurred (see, mutatis mutandis, Kingsley v. the United Kingdom [GC], no. 35605/97, § 40, ECHR 2002-IV, and Muñoz Díaz v. Spain, no. 49151/07, § 85, ECHR 2009). Furthermore, the indispensable condition for making an award in respect of pecuniary damage is the existence of a causal link between the damage alleged and the violation found (see Nikolova v. Bulgaria [GC], no. 31195/96, § 73, ECHR 1999-II, and Muñoz Díaz, cited above). 270. However, bearing in mind its findings above, regarding notably the prevailing perceptions and lack of precise knowledge at the material time VILNES AND OTHERS v. NORWAY JUDGMENT 73 about the possible long-term effects of decompression sickness, the Court is not able to speculate on what the applicants’ position would have been had the violation found of Article 8 of the Convention not occurred. The evidence before it does not show a sufficient causal link between the respondent State’s failings as described in paragraph 244 above and the applicants’ losses in past and future earnings. In any event, even assuming that parts of the losses claimed are attributable to decompression sickness, the state of the evidence is not such as would enable the Court to make an equitable award under the Convention that exceeds the amounts that they have already received under the various national compensation schemes and which would have to be deducted from any such award. It therefore rejects the applicants’ claims under this heading.
Altså: EMD konkluderer med at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap for dykkerne. Domstolen sier i klartekst: «The evidence before it does not show a sufficient causal link between the respondent State’s failings as described in paragraph 244 above and the applicants’ losses in past and future earnings.» Oversatt: EMD finner ikke bevist at det er sammenheng mellom statens brudd på EMK og dykkernes økonomiske tap. Dermed konkluderte domstolen med at dykkerne ikke hadde krav på erstatning. Dette er i tråd med Høyesterett sin avgjørelse i den sk nordsjødykkersaken. Staten fikk altså medhold i dette, både i Høyesterett og i EMD. Dermed er Høyesterett sin vurdering av erstatningsrettslige regler og bevisvurderingen av dykkernes krav helt innenfor det som EMD kom frem til.
Det er altså positivt feil at Høyesterett sin vurdering av erstatningsspørsmålet ble underkjent i EMD.
Noen lesere vil riktignok vise til at dykkerne fikk tilkjent er erstatning for ikke-økonomisk skade på tilsammen 8000 euro til hver av dykkerne. Men denne erstatningen er ikke knyttet opp til ansvar for staten på erstatningsrettslig grunnlag etter norsk erstatningsrett. Denne erstatningen tilkjennes alene ut fra at dykkerne fikk medhold i at staten ikke hadde overholdt informasjonsplikten mht dykketabellene. En slik erstatning er ikke betinget av at staten har opptrådt i strid med norske erstatningsrettslige regler. Denne erstatningen er en erstatning som utmåles på et eget grunnlav, av EMD. Så at EMD utmåler slik erstatning kan ikke brukes som argument for at staten har opptrådt erstatningsbetingende ift norske erstatningsregler.
Kravet fra dykkerne om at statens brudd (på EMK art 8) var grunnlag for et ordinært erstatningskrav for økonomisk tap ble altså avvist.
Oppsummert
Nordsjødykkerne fikk ikke medhold i sitt krav om erstatning for økonomisk tap. Dykkerne fikk ikke medhold i at statens manglende informasjon om dykketabeller var grunnlag for erstatning for økonomisk tap – ikke i Høyesterett og heller ikke i EMD. Dermed er Høyesteretts standpunkt i nordsjødykkersaken ang erstatningsgrunnlaget korrekt. Ikke bare det, standpunktet er faktisk sanksjonert av EMD. Dette er stikk motsatt av det Marius Reikerås hevder. Men så viser Reikerås også at han overhodet ikke er i stand til å lese og forstå en dom fra EMD.
Og da er også henvisningen til denne dommen i saken med kvinnen på treningsstudioet korrekt.
Marius Reikerås forstår ikke nordsjødykkersaken overhodet. Han forstår heller ikke avgjørelsen fra EMD, noe som er svært underlig all den tid han stadig markedsfører seg om ekspert på menneskerettighetsspørsmål. Dersom Reikerås sin analyse hadde vært levert som en eksamensbesvarelse, så hadde han ikke bestått eksamen.
Ad hominem? 