EMD, Lobben og et par spark til Reikerås og Fardal

Dette er en artikkel vi har fått inn fra en gjesteskribent, som har dette feltet som fagområde.

---

Norge tapte saken Strand Lobben m.fl. vs Norge, i storkammeret i EMD.

Saken får nå stor oppmerksomhet i pressen, og i antibarnevernmiljøet. Det er naturlig, og saken vil nok bli husket sammen med andre banebrytende saker fra EMD, så som Adele Johansen-saken i sin tid. Men man bør ikke høre på det Reikerås og Fardal har å si. Man bør lese dommen.

Det skjer også noe annet i kjølvannet av denne saken: Trude Lobben sine støttespillere har begynt å ta til orde for at gutten skal tilbakeføres til sin biologiske mor og at adopsjonen skal omgjøres/er ugyldig (stryk det som ikke passer).

Dette synet anføres særlig av den avskiltede advokaten Marius Reikerås og den straffedømte bedrageren Rune Fardal.

De kunne ikke tatt mer feil.

Reikerås og Fardal har forhåpentligvis ikke gitt Trude Lobben inntrykk av at tilbakeføring er mulig. For har de det, så har de bommet grovt på det juridiske (hva er nytt?) og på det menneskelige. For Trude Lobben er denne saken en tragedie, som Reikerås og Fardal ser sitt snitt til å tjene penger og prestisje på, uten hensyn til mennesket bak. Det er nå min påstand i hvert fall.
I dommen kan en lese selve domsslutningen like nedenfor premiss nr 253:

1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

4. Holds, by thirteen votes to four,

   1. that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
      1. EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;
      2. EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;
   2. that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;

5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

Jeg skal gå gjennom hva dette faktisk betyr, slik at Reikerås og Fardal blir litt bedre opplyst.

Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

Dette betyr at Norge tapte saken. Enkelt og greit.

Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

 

Dette betyr at Lobben og hennes biologiske sønn (begge var anerkjent som parter for domstolen) vant frem ved at det ble konstatert brudd på EMK art. 8.

Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

Dette er interessant: Her sier dommerne at når EMD har konstatert brudd på EMK art 8, så anses dette i seg selv som god nok reparasjon for sønnen (som var «second applicant»): Det er altså ikke påkrevd å tilkjenne sønnen noen erstatning eller å tilkjenne han annen form for rett til reparasjon.  Heller ikke pålegges han å måtte tilbakeføres til sin biologiske mor.

Krenkelsen av EMK art 8 i forhold til sønnen er altså per definisjon reparert ved avsigelsen av dommens punkt 3.

Hva så med Trude Lobben? Jo, det kommer i punkt 4, bokstav a):

Holds, by thirteen votes to four,

• that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:
  • EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

Her får Lobben tilkjent en erstatning på EURO 25 000,- for «non-pecuniary damage». Hva betyr non-pecuniary? Jo, det betyr ikke-økonomisk. Altså har Lobben fått tilkjent EURO 25 000 som en form for oppreisningserstatning. Så er spørsmålet, hvor i dommen står det noe om at sønnen skal tilbakeføres? Svaret er ingen steder.

Dommen konstaterer brudd på EMK art 8, og tilkjenner en erstatning for dette. Annet sies ikke. Hvorfor sies ingenting om tilbakeføring i dommen? Jo, dette fremgår av EMK art. 41, som ser slik ut:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Altså: Hvis reparasjon ved tilbakeføring ikke kan gjennomføres eller bare delvis kan gjennomføres, så skal retten tilkjenne en erstatning som kommer i plassen for reparasjonen. I norsk rett tillates i en sak som dette kun erstatning, ikke omgjøring av adopsjonsvedtaket og tilbakeføring. Dermed kommer art. 41 til anvendelse, ved at intern rett kun tillater delvis reparasjon, gjennom erstatning.

Det er på mange måter en subsidiær reparasjonsplikt som fremkommer her. Altså vil ikke Lobben kunne kreve tilbakeføring. Reikerås og Fardal vil naturligvis ikke la seg stoppe i sitt hylekor om tilbakeføring, men det er et par-tre punkter som det øvrige publikum bør gjøres oppmerksom på når disse to kompanjongene hyler som verst:

Gutten har bodd hele sitt liv i hjemmet som nå er hans adoptivhjem: Det ville være et eklatant brudd på hans menneskeretter å omgjøre adopsjonen. For ikke å snakke om et overgrep både mot sønnen  (som ikke kjenner noe annet hjem) og adoptivforeldrene (som er hans foreldre, juridisk og de facto). Dette bryr ikke Reikerås og Fardal seg om, for de tar ikke hensyn til andre menneskers følelser og rettigheter, kun sine egne interesser. Den norske adopsjonsloven er til direkte hinder for omgjøring: Det er gått alt for lang tid, og adopsjonen ble lovlig gjennomført. Leseren bør merke seg at EMD ikke har satt den norske adopsjonsloven til side.

EMD har heller ikke sagt at adopsjonen som sådan er materialet ulovlig – EMD har i hovedsak pekt på prosessuelle feil. Men selve adopsjonen vil stå seg som et gyldig vedtak. Det er dette som er årsaken til at Trude Lobben kun kan tilkjennes delvis reparasjon gjennom erstatning. Full reparasjon ville betydd tilbakeføring og erstatning. Dette tillater ikke intern norsk lovgivning, og dette er grunnen til at EMD henviser til art 41 og kun tilkjenner en erstatning, altså delvis reparasjon.

Dette poenget er antagelig for finjuridisk til at Reikerås og Fardal forstår det. Dommen i EMD medfører ikke at tidligere avgjørelser er ugyldige og kan settes til side, slik som Reikerås og Fardal nå skriker om. Dette hadde i så fall kommet til uttrykk i dommen og i EMK. Men EMD er ikke en ankedomstol, slik som Reikerås og Fardal ser ut til å tro: En får ikke omgjort tidligere rettsavgjørelser ved å gå til EMD. Det EMD gjør er å konstatere brudd/ike brudd på EMK. Og det er staten som dømmes, ikke statens domstoler eller forvaltningsorganer. Rettsvirkningen inntrer kun overfor staten som sådan.

Reikerås skal ha honnør for å ha fått saken inn for EMD. Men det stopper der: Lobben får aldri sin sønn tilbake, og noen burde fortelle henne det slik at hun og sønnen blir spart for den lidelsen som kommer dersom Reikerås får fortsette sitt korstog.

Og til slutt må det nevnes at Fardal selvsagt ikke skal ha noen ære i denne saken: Det eneste han har bidratt med er karbonavtrykket ved å fly frem og tilbake til Strasbourg for å sole seg i glansen av andres arbeid.

Reikerås, de lyver!

De som har fulgt Marius Reikerås har kanskje lagt merke til omtale av en barnevernssak i Fjell kommune. I forbindelse med at Marius Reikerås har klaget kommuneadvokat Dag Heine Bjørndal inn for tilsynsrådet, har kommuneadvokaten sine synspunkt på denne saken nå kommet frem, i tilsvaret. Tilsvaret ligger selvsagt i postjournalen til kommunen.

Det slår ikke spesielt positivt ut for Reikerås’ sin del å ta skittentøysvasken offentlig.

I grove trekk har Reikerås hevdet at han har blitt motarbeidet av Fjell kommune, og at han ble utestengt av Fjell Kommune. Det er blank løgn, og det er godt dokumentert at det er blank løgn – takket være Dag-Heine Bjørndal.

Leser man tilsvaret ser mang følgende:

1. Reikerås er ikke advokat, og har følgelig ikke rett til å føre saker, uten etter særskilt samtykke. Fylkesnemda indikerte i denne saken at et slikt særskilt samtykke ikke var aktuelt.
2. Reikerås får gjentatte oppfordringer om å svare, fremvise fullmakt, og om å sette seg inn i saken. Reikerås ignorerer dette, og svarer i beste fall mangelfullt, selv etter gjentatte purringer.
3. Reikerås feilinformerer sine «klienter» ved å gi disse inntrykk av at han kan representere dem i Fylkesnemda – noe han åpenbart ikke kan.

Dette er grovt. Hvilken konkret skade som har skjedd i denne saken vet jeg ikke, men vi får inderlig håpe at det ikke er uoprrettelig.

Alle sitater er fra Dag-Heine Bjørndal sitt svar, om annet ikke er oppgitt.

Bakgrunnen for min henvendelse til Reikerås var som sagt at jeg hadde fått melding fra de private parter i saken at de ønsket å benytte seg av Reikerås som sin representant. Siden Reikerås ikke er advokat eller rettshjelper, så må han fremlegge skriftlig fullmakt etter fvl. §12, 4. ledd.

Jeg gjorde flere ting i denne telefonsamtalen med Reikerås:

Først og fremst spurte jeg han om han representerte de private parter. Det bekreftet han. Dernest påpekte jeg at han ikke er advokat, og at han ikke kan opptre i en barnevernssak (jfr bvl. §7-8, 1. ledd). Dette var ikke Reikerås enig i. Jeg bad han da produsere en skriftlig fullmakt etter fvl. §12, 4. ledd, slik at jeg kunne forholde meg til han som fullmektig. Dette var Reikerås vanskelig å få med på.

Til det første avsnittet. Uansett om det var et berettiget krav om fullmakt eller ikke, så er dette en formalitet. Det å krangle om slikt er potensielt å ødelegge klienten sin sak. Hva skulle en oppnå med dette? Det er dessuten, som Bjørndal skriver, et lovkrav. Andre personer sin sak er ikke stedet å hevde personlig ego, Marius!

Videre er dette datert 13.07.2016. Reikerås hadde allerede en uke før dette fått henvendelse om å sende inn fullmakt. Denne besvarte ikke Reikerås.

Etter denne telefonsamtalen ble det 18.07 sendt enda en e-post. Ingen svar.

20.07. Ny e-post, ingen svar. Jeg siterer:

Nå ser jeg at saken nærmer seg nemndsbehandling. Reikerås responderer ikke på epost, han inngir ikke fullmakt, men hans klienter opplyser til barnevernet at han representerer han.Tilsvarsfristen til nemndssaken var på dette tidspunktet kun 10 dager unna, og jeg hadde ingen mulighet til å sende dokumenter til Reikerås, fordi han ennå ikke hadde produsert nødvendig fullmakt etter fvl. §12, 4. ledd.

Vi ble nødt til å få utsatt tilsvarsfristen, med det resultatet at saken ble forsinket.

Saken ble utsatt fordi Reikerås ikke svarte!

Dette har vist seg å være svært vanlig for Reikerås. Han ignorerer alle frister, til det punktet at han har tapt saker på grunn av fristoversittelser:

Dette er grovt – spesielt når det ser ut til å være et mønster som går over mange saker. Kanskje like greit at Reikerås ble fratatt bevillingen i 2009 – for jeg mistenker at han ikke hadde beholdt den etter så tilsynelatende systematiske fristoversittelser.

Det går slag i slag med e-poster fra Bjørndal, og unntaksvis svar fra Reikerås. Svarene fra Reikerås er korte og svarer i liten grad på spørsmålene. Som representant for en part har du plikt til å fremføre den parten sine synspunkter, Marius. En barnevernssak er ikke rett instans for å komme trekkende med allverdens brev du har sendt til departementet for å klage din nød!

Etter et møte med Barnevernet, foreldrene (merk: det er uklart ut fra det jeg har sett om det var foreldrene i fellesskap, eller kun en av dem som var representert av Marius Reikerås. Jeg skriver i flertall), kommuneadvokaten og Marius Reikerås skriver Bjørndal følgende, noe lakoniske oppsummering:

Opppsummeringen av møtet og Reikerås sin fremferd i saken så langt går frem av brevet. Jeg ber om at disiplinærmyndigheten legger merke til at Reikerås i møtet nektet å ta i mot saksdokumenter, at han ikke hadde sendt inn tilsvar i saken, og at han ikke en gang hadde informert sine klienter om hva saken dreide seg om.

Dersom Reikerås var advokat, så ville dette uten tvil være grove brudd på advokatetiske retningslinjer.

Mors oppnevnte advokat greide, pga Reikerås sin opptreden i saken, ikke å komme i posisjon til å hjelpe sin klient.Dette går frem av prosesskriv fra mors oppnevnte advokat.

Brevet er i sin helhet tatt inn i tilsvaret.

Videre, etter all denne kommunikasjonen, hevder Reikerås i sin klage følgende – sitat Reikerås’ klage:

For å sitere Bjørndal: Dette står ikke til troende. Reikerås mottok flere purringer, inkludert eksplisitte oppfordringer om å gi beskjed om at du ikke representerte foreldrene. Har Reikerås i hele tatt lest det han selv skriver? Det fremgår jo av selve klagen at han klager fordi han ble nektet å representere foreldrene! Man kan være fristet til å sitere Einar Førdes munnhell om at «Thorbjørn Berntsen er ein av dei få personar eg kjenner som har skrive fleire bøker enn han har lese.«. I Reikerås tilfelle er han øyensynlig den eneste som ikke har lest det han selv skriver…

Jeg har helt ærlig ikke ord for oppførselen din, Marius. En ting er at du svindler oppegående, voksne personer. Det er ikke greit, men samtidig har voksne folk et ansvar for egne handlinger. Om de etter advarsel på advarsel følger dine råd… vel, synd for dem.

Her, i denne saken, har du latt det gå utover et totalt uskyldig barn! Det er faen ikke akseptabelt, og det blir åpenbart hyklersk av din gode støtte Rune Fardal å vase om barnas beste – med tanke på din oppførsel. En sak der utgangspunktet var frivillig avtale, kom inn for fylkesnemd, på grunn av din oppførsel! Det er en gedigen belastning for alle parter.

For la oss foreta et tankeekspriment. Sett at barnevernets inngripen her var gal. Ville da saken være tjent med at du ignorerte all kommunikasjon i saken, eller at du gjorde ditt ytterste for å påpeke feil? Den som tok ansvar i saken var derimot barnevernets advokat – Dag-Heine Bjørndal – som gjentatte ganger purret på deg, etterspurte din oppfølging, og ønsket at du skulle sette deg inn i saken, Marius!

Hele tilsvaret er forsåvidt interessant lesing, men jeg har kun omtalt de groveste delene av det. Vedleggene er absolutt verdt å lese; de sier mye om Reikerås handlemåte og reaksjon på kritikk.

Det Reikerås driver med er intet mindre enn svindel. Ingenting ser ut til å omhandle klienten. Det er Marius’ ego som er i sentrum for saken, og det er hans kunnskaper om EMD som er det viktige. Ikke saken.

Tilsvaret er forøvrig også publisert i Fjell kommunes postliste, hvor jeg har funnet det. Der finner man selvsagt også det tidligere omtalte tilsvaret til Sagvolden sin klage.

Reikerås og tvangssalg – del III.

Reikerås skriver brev til departementet igjen. Det kommer ikke så mye bra utav det, Reikerås. Brevet kan du lese her.

Innledende er brevet generelt om EMD, som forsåvidt er uinteressant. Det er ikke nødvendig å dra inn EMD i en dom dersom norsk lov er i tråd med EMD, og det gjelder i svært mange tilfeller. Sagvolden-saken er et klart eksempel på at statens oppførsel i tvangssalgssaker er i tråd med EMD.

Så går Reikerås løs på de han misliker, dvs. de som har dømt imot han. Jeg siterer:

Reikerås hevder altså at han ikke har fått innkallingen. Politiet sier de har sendt den, på vanlig vis. Hvilken interesse skulle politiet ha av å underslå den? Reikerås sannsynliggjør ikke på noen måte at det ikke er forkynt for han.

Videre prøvde Reikerås seg med et forsvar på facebook etter dommen. Det var imidlertid rimelig tafatt. Som svar til at han skal ha mottatt betaling for rettshjelp så la han ut kvittering på at han har overført penger til DA for rettsgebyr. Beklager Reikerås, men du kan da ikke anta at vi er så nedsnødde? Det relevante er ikke hvor mye du betalte i rettsgebyr, men hvor mye du fikk inn på konto. Om du fikk inn 50000,- og betalte ut 20460,- så vil du fortsatt ha et pent overskudd.

Bilde nr 2, viser altså at de «50 000» som var referert til av denne beryktede og uetterrettelig journalisten i BA, Olav Sundvor, altså ikke var noe annet enn et rettsgebyr på kr 20 640 kroner som jeg hadde betalt for politiets mann.

Dette er ikke overbevisende Marius. Det er patetisk. Du som jurist burde vite at dette på ingen måte beviser noen verdens ting.

Du kan lese resten av innlegget her, eller i original på facebook. I etterkant gikk han også kjepphøyt ut og opplyste om at han hadde søkt asyl i utlandet. Meg bekjent bor han fortsatt i Norge…

Vel, nok om det.

Han raljerer videre om Sangholt sin tvangssalgskjennelse:

For det første så var du åpenbart klar over tvangssalgssaken, ettersom din kone varslet innsigelser på dette i juni 2016, og du leverte habilitetsklage rimelig kjapt etterpå.

Så du, som jurist, hadde mulighet til å imøtegå motpartens argumentasjon. Det var mange tiltak du kunne iverksatt frivillig i forkant av tvangssalget. For eksempel viser grunnboken at du antakelig ikke har boliglån, ivhertfall ikke sikret med pant i boligen. Så da kunne du jo lånt penger med sikkerhet i boligen. Eller du kunne kontaktet kreditor, og bedt om en avtale. Men det er ingenting som tyder på at du prøvde noen av de tingene.

Gjelden din var samlet bortimot en million kroner, med en snau halvmillion til hver av advokat Danielsen og kemneren. Når de kravene har gått til tvangsinndrivelse er de ikke av nyere dato. Du har hatt de i noen år, og du som jurist burde vite at en mulig kosekvens er tvangssalg i en slik situasjon.

Ingenting tyder på at Reikerås faktisk kan sine menneskeretter, selv om han påstår det i brevet. Tvert imot har EMD gjentatte ganger sagt at kreditorvern er en del av balansegangen EMD må tråkke opp, og at muntlige forhandlinger ikke er en absolutt, ufravikelig rett.

Jeg velger her å sitere EMD, i Sagvolden-saken. Vi får anta at Reikerås har lest den, ettersom han påstår alle andre misforstår den:

123. Against this background, the Court does not find on the evidence before it that the applicant’s claim was capable of giving rise to any issue of fact or of law which was of such a nature as to require an oral hearing for the determination of the case and which could not be adequately dealt with on the basis of the written case file. It sees no reason to call into question the national courts’ having opted for the more expeditious written procedure (compare Madaus v. Germany, no. 44164/14, § 27, 9 June 2016) and is satisfied in view of the limited nature of the issues to be determined in the case that there were such exceptional circumstances as could dispense them from the obligation to hold an oral hearing.
124. Accordingly, the absence of an oral hearing did not render the proceedings unfair for the purposes of Article 6 § 1 of the Convention, which provision has not been violated in the instant case.

Jeg antar menneskerettseksperten Marius Reikerås kjenner til de dommene EMD henviser til her. EMD godkjenner skriftlig behandling av prosessøkonomiske hensyn der det er forsvarlig!

Og Reikerås er altså utdannet jurist, og har praktisert som advokat. Han er i utgangspunktet usedvanlig godt skikket til å lese, forstå og tolke rettsdokumenter, og har en kunnskap om lovverket og domstolene som er langt over det en alminnelig person har. Så han er bedre rustet i skriftlige forhandlinger enn de aller fleste av oss.

Kort sagt Reikerås. Dette er patetisk. Det er veldig patetisk. Jeg skulle imidlertid likt å vite hvor du fikk penger til å betale regningen til kemneren i fra, for det kravet er borte fra grunnboken på eiendommen din. Og det er neppe fordi kemneren har ettergitt kravet…

Marius Reikerås og tvangssalg – del II.

Marius Reikerås har, som tidligere omtalt, sendt brev til en rekke instanser for å klage over Berit Sangholt. Disse brevene er sendt i 2017.

Det Marius ikke skriver, er at habilitetsinnsigelsene hans fikk svært grundig behandling av Gulating Lagmannsrett, i sak 16-136244ASK.

Lagmannsretten avviser Reikerås sine innvendinger om habilitet over syv sider. Det er verdt å lese, for det gir ikke akkurat et positivt inntrykk av Reikerås’ jusskunnskaper at han blir så til de grader avkledd.

Men det verste? Det er at Reikerås har fortsatt hetsen sin mot Sangholt, lenge etter at kjennelsen fra Gulating kom. Det underbygger inntrykket av at når du ikke vinner fram i sak, så går du på person, med ufine karateristikker og rene personangrep, uten forsøk på argumentasjon.

I et brev til Sangholt går Reikerås langt i å kalle Bergen Tingrett inkompetente, og han utdyper karakteristikkene i et vedlegg. Det gjør han altså nesten et halvt år etter at Gulating Lagmannsrett har vurdert habiliteten, og komt til at Tingretten ikke er inhabile. Merk også at han ikke har anført grunner til at de er inhabile, utover en langvarig konflikt han hevder å ha hatt med retten.

Men forespørselen om å flytte saken på grunn av påstått problematisk forhold til retten kan ikke leses på annen måte enn en anklage om inhabilitet. Og det har Gulating Lagmannsrett fastslått at ikke er tilfelle.

Det grunnleggende problemet til Marius Reikerås er etterhvert at han ikke har troverdighet. Han taper for mange saker, og det som er gjennomgangstemaet er at argumentasjonen slaktes fullstendig – eller ignorans for frister og formkrav.

Ellers vil jeg jo gjette at Oslo Tingrett gjerne er inhabile, ettersom de har dømt i din disfavør? Vi kan jo erindre dine angrep mot Kim Heger…

Når det gjelder ønsket ditt om å velge bort Bergen Tingrett, så sa altså lagmannsretten at de ikke var inhabile – for godt over et halvår siden. Den avgjørelsen er rettskraftig. Og den bygger på rimelig greie rettskilder.

Det er tragisk fra en som hevder han kan jus.

Marius Reikerås, har du gangsyn?

Erna ville ikke prate menneskeretter med Kina.
Kanskje ikke så rart, siden Kina vet at 9 barnevernssaker har sluppet gjennom det svært trange nåløyet til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Har du gangsyn, Marius? Kina, et land som offentlig sensurerer Internet. De henretter flere enn resten av verden til sammen. De har omfattende tvangsforflyttelser på grunn av byggeprosjekter.

Dette er toppen av isfjell av menneskerettsbrudd. Også er du så jævla tett at du antar at ni saker i EMD er verdt å reagere på? Det foreligger ikke engang fellende dom i sakene, og skulle man begynt å gå Kina etter i sømmene, finner man garantert langt grovere, og langt større antall saker – selv kontrollert for folketall.

Dette er patetisk, Reikerås. Det er ingenting annet enn patetetisk.