I nyhetene kommer det frem at en polsk konsul er uønsket i Norge.
I konspi-land så aser de seg opp over dette, og hevder at Norge bryter både menneskerettigheter, folkeretten og barnevernretten. Særlig hobby-juristen Elin Gregusson har laget lange utbroderinger om dette. Utbroderinger som egentlig kun bekrefter hva hun er: En avdanket lærer som neppe hadde fått jobb i skolevesenet i dag. Heller ikke i Polen.
La oss se litt på denne konsulen, hva han har gjort og hva han har rett til. Dersom vi skal stole på medieoppslagene fra TV2 og Dagbladet, så ønsker UD at han forlater landet pga at
«hans opptreden i en rekke konsulære saker, blant annet i sin oppførsel mot offentlige tjenestemenn, ikke er forenlig med hans rolle som diplomat»
Det gis to eksempler på hva dette består i (hentet fra TV2)
I august i fjor ble den polske diplomaten bedt om å bistå en polsk familie i Akershus som var i ferd med å miste omsorgen for sine fire barn. Men Kowalski ble fysisk hindret av barnevernet da han forsøkte å komme seg inn på møtet på barnevernkontoret, forteller Artur Kubik, som kjenner både familien og Kowalski. Kubik jobber i den polske fagforeningen Solidaritet i Norge. Han forteller at familien ringte Kowalski som kom sammen med en psykolog og ville delta på møtet.
– Dette har han i følge Wien-konvensjonen rett til. Barnevernkontoret i Akershus-kommunen hindret han i å komme inn på møtet, forteller Kubik.
Barnevernet ringte også politiet som kom og fjernet konsulen fra lokalene. Dette skal ikke være den eneste gangen konsul Kowalski har vært i klammeri med barnevernet og norsk politi. I følge nettsidene til Kristen Koalisjon Norge skal det også ha vært en episode i fjor der Kowalski ble bortvist fra hjemmet til en polsk familie av politiet i forbindelse med en omsorgs-overtakelse, også denne i en Akershus-kommune.
Disse to hendelsene består altså i
- At konsulen forsøker å komme seg inn på et møte på barnevernets kontorer, og
- At konsulen møtte opp i hjemmet til en familie i forbindelse med gjennomføringen av en omsorgsovertakelse.
De skrives at det også har vært andre hendelser, formodentlig av samme art. UD reagerer da med å be Polen om å kalle ham tilbake. I konspiland hyles det om at konsulen er utvist fra Norge. Dette stemmer ikke. UD kan riktignok benytte seg av art. 23 og utvise andre staters diplomater. Men det er ikke det UD har gjort. De har rettet en anmodning til Polen om å kalle konsulen hjem. Dette er en anmodning, ikke et utvisningsvedtak.
Litt terminologi: Konsul – en konsulær tjenestemann som opptrer på vegne av senderstaten. Senderstaten er staten som sender konsulen til mottakerstaten. Mottakerstaten er der konsulen er stasjoner. I vår sak er Polen senderstaten og Norge mottakerstaten.
Konspileirene skriver at konsulens rettigheter etter wienkonvensjonen er brutt. Det betviles at de vet hva som står i denne konvensjonen.
Det er viktig at det skilles mellom diplomatiske funksjoner og konsulære funksjoner. Det er to wienkonvensjoner om diplomati og konsulære saker, som lett kan forveksles av den uinvidde. Diplomatiets funksjoner reguleres av wienkonvensjonen av 1961. Denne regulerer diplomater og deres handlinger på vegne av sin stat, når de er utplassert i fremmed stat. Konsultjenestene reguleres i wienkonvensjonen av 1963.
En konsul utøver såkalte konsulære funksjoner. I store norske leksikon beskrives det slik:
Konsulen varetar de lokale gjøremål, særlig da i viktigere handels- og skipsfartsbyer, og bistår her borgerne fra det landet han representerer. Det skjelnes mellom utsendte konsuler og valgte eller honorære konsuler. De utsendte er fastlønnede tjenestemenn fra senderstaten. De honorære tas gjerne på stedet blant næringsdrivende eller andre som kan være skikket til vervet, og får som regel ikke lønn, men iblant et kontorbidrag og/eller sportler. Det skjelnes også mellom forskjellige grader: generalkonsul, konsul, visekonsul og konsularagent.
De forskjellige staters konsuler i et land danner det såkalte corps consulaire, hvis formann, doyen, er den eldste konsul (av høyeste grad). De konsulære tjenestemenn nyter ikke godt av eksterritorialrett i samme utstrekning som de diplomatiske. Men også konsuler har en rekke privilegier, som ukrenkelighet vedrørende kontor og arkiver, kommunikasjonsfrihet, frihet for visse skatter og avgifter osv. Konsulen har rett til å føre senderstatens våpen og flagg og er i sine embetsfunksjoner fritatt for innblanding av mottagerstatens myndigheter. En konsul må for øvrig rette seg etter loven i landet hvor han utøver sine funksjoner, og holde seg fra enhver innblanding i landets indre eller ytre politikk. Konsulens gjøremål bestemmes ved lovgivningen i landet han representerer.
Legg merke til at konsulen ikke har samme vern som en diplomat. Og legg merke til at konsulen må rette seg etter lovverket i det landet han oppholder seg i. Han kan heller ikke blande seg inn i indre politikk i landet han oppholder seg i, og hans gjøremål reguleres av oppholdslandets regler. Konsulen har ikke samme vernet som en diplomat, og må rette seg etter de regler som gjelder i Norge. De konsulære gjøremålene er regulert i konvensjonen art 5. Det er særlig to punkter som er viktig i vår sak:
- Art 5, bokstav e): å hjelpe og bistå senderstatens borgere, enkeltpersoner så vel som juridiske personer
- Art 6, bokstav h): å ivareta, med de begrensninger som følger av mottakerstatens lover og bestemmelser, interessene til mindreårige og andre personer uten full rettslig handleevne, som er borgere av senderstaten, særlig i tilfelle hvor noen form for vergemål eller formynderskap er påkrevet for slike personer
Dette er nok grunnlaget konsulen påberoper seg for å blande seg inn i barnevernsaker. Reglene gir konsulen mulighet til å bistå egne borgere i den fremmede stat. I tillegg sikres konsulen rett til kommunikasjon med disse personene, se art. 36. Retten til å bistå borgerne fra senderstaten (Polen) ligger altså i art 5, og retten til kommunikasjon ligger i art. 36. Men utøvelsen av disse rettighetene må følge mottakerstatens (Norge) sine regler. Dette går frem i art. 55:
Alle personer som nyter privilegier og immunitet plikter, uten at dette får betydning for privilegiene og immuniteten, å respektere mottakerstatens lover og bestemmelser. De plikter videre å avholde seg fra å blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender.
La oss ta de to hendelsene som er gjengitt i media. En konsul forsøker å komme seg inn på et møte på barnevernet sitt kontor. Dette er ikke vernet av art 5 eller art 36. Tvert i mot er dette underlagt art. 55. Det er ikke en rettighet å være til stede på et møte mellom barnevernet og foreldre. Det kan ikke henvises til stillingen som konsul som grunnlag – dette er ikke et særskilt grunnlag for å blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender. Dersom konsulen ønsket å opptre som fullmektig for foreldrene, så må han følge de vanlige regler i fvl. §12. Forvaltningsloven §12 gjelder i barnevernsaker. Den lyder slik:
En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.
Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av. Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218. Tjenestemann tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan ikke opptre som fullmektig.
Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet. Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også underrettes direkte. Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.
Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.
Dersom konsulen legger frem skriftlig fullmakt, og dersom han opptrer som foreldrenes representant, så kan han bistå foreldrene. Ut fra det som er opplyst i media, så har konsulen ikke fulgt denne fremgangsmåten. Han har istedet søkt å benytte seg av sin stilling som konsul til å påvirke barneverntjenestens arbeid. Det ser ut som han har oppsøkt barnevernets kontor, sammen med en psykolog, for å komme seg inn i et møte med barnevernet. Ikke for å representere foreldrene, men for å bruke sin konsulære status som pressmiddel. Dette er i strid med wienkonvensjonen og det er i strid med forvaltningsloven. Barnevernet kan selvsagt avvise dette.
I det andre omtalte tilfellet har han kommet hjem til en familie idet et vedtak om omsorsgovertakelse var under utføring. Da har vi en situasjon der det skal utøves sivil tvang som følge av et lovlig fattet enkeltvedtak. I slike tilfeller har politiet en plikt å gjennomføre omsorgsovertakelsen på en så skånsom måte som mulig. Politiet kan fritt bortvise personer som ikke har noe på stede å gjøre, og de kan ellers innenfor alminnelig politimyndighet hindre utenforstående adgang til stedet der tvangsvedtaket blir gjennomført. En omsorgsovertakelse med politimakt er en inngripende handling, og kan virke brutalt. Særlig brutalt kan det virke at politiet bortviser de som kommer til for å hjelpe familien. Men det å være konsul gir ikke noen særrettigheter i så måte. Konsulen kan ikke arresteres eller fengsles under utøvelse av konsulære funksjoner, se art 40 og 41. Men bortvisning er ikke arrestasjon eller fengsling, og konsulen kan derfor fjernes med makt om nødvendig.
I Aftenposten står dette om konsulens generelle oppførsel:
UD har mottatt gjentatte klager på konsulens oppførsel fra barnevern og andre offentlige etater i flere distrikter.
– Klagene går blant annet ut på truende og til dels voldelig oppførsel mot offentlige tjenestemenn, og at han har hindret dem i deres arbeid. Han har også nektet å etterkomme pålegg fra politiet, sier UDs pressetalsperson, Ane Haavardsdatter Lunde.
En slik oppførsel ville ikke kunne passere, verken under fvl. §12 eller etter wienkonvensjonen. Fvl. §12 gir ikke noen rett til å hindre offentlige tjenestemenn i å utføre deres arbeid. Og selvsagt gir den ikke rett til å være truende, eller å etterkomme politiets pålegg. WIenkonvensjonen sier dette uttrykkelig i art 55, der det går frem at konsulen skal følge mottakerlandets lover og regler, og at konsulen (i rollen som konsul) ikke skal blande seg inn i mottakerstatens indre anliggender.
At konsulen blir bedt om å dra hjem, er ikke overraskende. Det er ikke uventet. Det er helt fortjent. Han får lære seg å ikke blande sammen konsulære oppgaver og eget korstog.
Den oppmerksomme leser vil gjerne merke seg at det ikke står MVA bak organisasjonsnummeret. Et kjapt søk i 
Ad hominem? 