Kategoriarkiv: Uncategorized

Avslag — som forventet.

Vi har tidligere omtalt Rune Fardal og Familiekanalens forsøk på grasrotandel. Det var tålelig åpenbart at de ikke oppfyllte vilkårene, ved å ikke ha utelukkende regional eller lokal aktivitet.

Nå har svaret på klagen fra Fardal kommet.

Aktiviteten var spredt over hele landet – og dermed har ikke Familiekanalen krav på støtte. Underveis i klageprosessen greide Rune Fardal å dokumentere at en rekke andre problematiske forhold også eksisterte – for eksempel sammenblanding med privatøkonomi.

Temaet er regulert i forskrift om grasrotandel, som stiller en del krav til mottager. Bl.a. skal virksomheten være regional eller lokal, og det skal ikke understøtte nærings- eller privatøkonomiske interesser. Etter §9 i denne forskriften er det enheten som har dokumentasjonsplikt for at de oppfyller krav.

Det greide ikke Familiekanalen å dokumentere.

Det er en mye penger det er snakk om. Over 200 000,- faktisk. Disse midlene vil nå inngå i Norsk Tippings alminnelige overskudd, og bli fordelt til aktverdige formål utenom grasrotandelen. For de fleste av oss er 200 000,- i året en betydelig sum. Kanskje han skal være glad for at det ble stoppet før det ble utbetalt? For ellers hadde han fått tilbakebetalingskrav.

Angående vedtektsendringer og navneendringer skriver Lotterinemda følgende:

Lotterinemnda legger i denne saken ikke avgjørende vekt på at det etter endringen av vedtektene nå står at formålet er å informere og øke forståelsen for menneskerettigheter i regionen Vestland. Endringen har skjedd etter tilsynets varsel og fremstår som en tilpasning. Utover endringen i vedtektene og av navnet på Facebook-siden, er det ikke opplyst om forhold som viser at det samtidig har skjedd endringer i formålet eller aktiviteten til klager.

Kort sagt – nemda tror ikke på Rune Fardal og Familiekanalen. De sier dette er ren proforma-tilpasning, og ingen reell endring i aktiviteten. Det ser vi også i familiekanalens aktivitet; de engasjerer seg stadig i f.eks. Lobben-saken, som ikke tilhører Bergens-området, som Fardal selv hevder er lokalområdet i vedtektene. Publiseringen skjer på en facebookside som er tilgjengelig for hele landet.

Videre reagerer tilsynet på sammenblandingen med privatøkonomien. Det er i så måte verdt å minne om at Rune Fardal er dømt for økonomisk kriminalitet tidligere. Også den gang var uheldige sammenblandinger et tema.

Konklusjonen fra nemda er uunngåelig:

Nemnda legger etter dette til grunn at klagers virksomhet ikke er lokalt eller regionalt avgrenset. Klager er ikke grasrotberettiget, og nemnda er enig med tilsynet i at klager skal slettes som grasrotmottaker, jf. forskrift om grasrotandel §3 tredje ledd, bokstav f, jf. fjerde ledd

Så hva har Fardal gjort? Han har startet foreningen Familiekanalens venner, og meldt den inn i ordningen.

Vi spår at det ikke blir noen større suksess. Om du har denne som grasrotandel, anbefaler vi deg å velge en annen, verdig mottager. For ellers går fort grasrotandelen til det alminnelige overskuddet i Norsk Tipping.

Marius Reikerås ofrer familien.

Bergen Tingrett har nylig avsagt to kjennelser om tvangssalg av Marius Reikerås’ eiendommer. Bakgrunnen er at han skylder kreti og pleti penger, men hovedproblemet er nok en snau million advokat Danielsen har til gode etter to rettssaker Reikerås gikk tapende ut av.

(CC BY-SA 3.0, David40226543)

Det mest oppsiktsvekkende er at Marius Reikerås og hans kone har tatt ut separasjon, og i den anledning skulle ekskonen kjøpe ut Marius Reikerås for 3.1 millioner. Det er signert kjøpekontrakt, men overtakelsen ble ikke gjennomført, ettersom Marius Reikerås bestred utleggene som heftet på Reikerås halvdel av eiendommen.

Hadde Marius Reikerås godtatt det salget, og betalt kreditorene med det han fikk for huset, hadde hele tvangssalgssituasjonen vært ungått – til beste for alle parter. Men Marius Reikerås insisterer på tvangssalg…

Det Marius Reikerås her gjør er å sette sitt eget ego foran kone og barn. For det er åpenbart at dommene er rettskraftige; de er flere år gamle, og saken har vært gjennom tingrett og lagmannsrett, før den til slutt ble avvist av Høyesteretts ankeutvalg. Det mest påfallende var den særdeles krasse kritikken Borgarting lagmannsrett kom med av Marius Reikerås.

Det er ingenting som tyder på at behandlingen av denne saken har vært problematisk. Marius Reikerås har tvert imot fått flere sjanser – og alt han har bevist er at han ikke forstår norske rettsregler. For dommene er rettskraftige, og eventuell gjenåpning eller klage til EMD vedkommer ikke rettskraften.

Som sidenote kan det nevnes at saker må klages inn for EMD innen 6 måneder, så om det ikke alt er gjort, er det toget gått for Reikerås’ del. Jeg stiller meg svært tvilende til at han vil få gjenåpning også.

Videre har Reikerås kommet med de vanlige innvendingene han har mot tvangssalg. Det begynner å bli litt ensformig:

  • Tvangssalg uten muntlige forhandlinger strider mot EMK art. 6.
  • Tvangssalg strider mot EMK art. 8.
  • Bergen Tingrett er inhabile.

Til det kan det vel sies at Marius Reikerås burde lese dommen fra EMD i den sk. Sagvolden-saken, som tok for seg dette. Der kom som kjent EMD til at tvangssalg var lovlig, forholdsmessig i den aktuelle saken, og at muntlige forhandlinger ikke var påkrevd. Reikerås ble da heller ikke hørt med disse argumentene. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §4-2. Kort sagt er eneste gyldige innsigelse mot et slikt tvangsgrunnlag at domstolen ikke har vært legitim for saken, eller har vært feil sammensatt. Det er ikke tilfelle i noen av de to sakene, til tross for at Reikerås liker å hevde det.

I den første saken kom det i etterkant frem at dommeren hadde alzheimers. Selv om dette er kritikkverdig, er dommen i saken mellom Danielsen og Reikerås svært pedagogisk utformet, og forklarer i detalj hvorfor Marius Reikerås ikke vant frem med kravene sine.

Dette ble videre bekreftet av lagmannsretten, siden Marius Reikerås anket. I Borgarting lagmannsrett nøyde retten seg med å høre Marius Reikerås åpning, før de konkluderte med at saken åpenbart ikke kunne føre frem, og avbrøt resten av hovedforhandlingen, for å skrive dommen. Når det gjelder Borgarting lagmannsrett har Marius Reikerås hengt seg opp i en enkelt dommer, som vistnok satt for lenge som midlertidig dommer – og Reikerås påstår i tillegg at han var over aldersgrensen. Begge påstandene er gale. Dommen ble avsagt et par uker før han nådde aldersgrensen, og midlertidig utnevning kan fornyes. Videre er det åpenbart at det er en samstemt rett som har tatt beslutningen – og den midlertidige dommeren var ikke (og kunne ikke være) rettens formann.

Innsigelsene fremstår dermed som grunnløse – og kan heller ikke tas til følge av domstolen.

Det Marius Reikerås i realiteten gjør er å sette konen og barna i en vanskelig situasjon. De er uskyldige oppi dette, men Marius Reikerås skubber kone og barn foran seg i denne situasjonen – som han selv har satt seg i, gjennom dårlig funderte rettssaker.

I tillegg kaster Marius Reikerås bort noen hundre tusener i sakskostnader, ved å tvinge frem tvangssalg. I en sak han kunne løst i minnelighet, mot å godta at konen betalte ut pantene. Flere av kravene i eiendommen er kurante krav, som f.eks. 10000,- til et hotell på Karl Johan, 6000,- til en internettlevrandør, og 120000 til et trykkeri som trykket sakspapirene til nordsjødykkersaken Reikerås førte mot staten.

Jeg velger også å minne om at Marius Reikerås er mannen som tok absolutt alle – selv kurante krav – til retten ifm. konkursen for noen år tilbake. Selv strømregningen ble dradd inn for Gulating lagmannsrett.

Så Marius Reikerås velger å risikere tvangssalg, slik at konen og barna må flytte får stå på Marius’ kappe. Han kunne valgt å gjøre det lempelig og enkelt, men velger altså å ikke gripe sjansen til det.

Det er det utelukkende Marius med familie som taper på.

Atter en gang…

…kommenterer Marius Reikerås den etter hvert velkjente BBC-dokumentaren.

Kanskje burde Marius Reikerås lese det han lenker til. For det er neppe det Marius Reikerås tror det er.

Tvert imot forklarer kronikken kulturforskjellen mellom de skandinaviske landene, som setter barns rettssikkerhet svært høyt, og f.eks. Storbrittania, der oppdragervold er lovlig. Kronikkforfatterne viser til barnekonvensjonen, og implementasjonen av den i norsk lov. Det er et tema jeg har til gode å se Marius Reikerås henge seg opp i. Han fokuserer ensidig på EMK, som altså ikke er den eneste konvensjonen som berører temaet.

Det er et avsnitt i kronikken jeg ønsker å sitere:

Denne forskjellen i barns oppvekstsvilkår og den strenge lovgivningen når det gjelder bruk av vold mot barn, gir seg også utslag i statistikk som viser at forekomsten av vold mot barn, og barnedødelighet som følge av vold, er langt høyere i Storbritannia enn i Norge og Skandinavia.

Håndhevingen av totalforbudet mot vold mot barn er altså viktig. Marius Reikerås bør kanskje sette seg inn i barnekonvensjonen, og vurdere sakene han engasjerer seg i opp mot både EMK og barnekonvensjonen? Så langt har Marius Reikerås i forbausende stor grad fokusert utelukkende på foreldrenes rettigheter.

Barns synspunkt er i svært stor grad fraværende i BBC-dokumentaren, slik kronikkforfatterne påpeker. Vi får høre foreldrenes historie. Vi får ikke høre barnevernet eller barnas versjon av den historien.

Og om du ikke har lest den, så anbefales det virkelig å lese kronikken. Den er svært god, og vel verdt ti minutter!

Femundsendens historiefortelling, del 2.

Som en fortsettelse på forrige innlegg tar jeg for meg litt mer av Kirsten Leikny Femundsendens omtrentlige omgang med sin egen sak. Sitatene fra Femundsenden er hentet fra dette innlegget på facebook, om ikke annet er opgitt.

«INNBRUDD AV POLITIET I ORKANGER
Det gjør meg derfor både fortvilet og rasende, når den norske stat, tillater at Nav kan holde på slik, mens jeg mottar brev fra politiet og det norske rettsvesen om at jeg skal fravike eiendommer. Jeg mottok et brev fra politiet i Orkanger om at de har vært å brutt seg inn i et hus jeg har, skiftet lås og spikret igjen dører. Så fort jeg får anledning skal jeg dit å dokumentere innbruddene med bilder. Det viste seg at namsfullmektigene i Orkanger, hadde sendt meg to brev, som jeg altså ikke fikk før etter at de hadde brutt seg inn. Jeg minner om at jeg bor isolert på en hytte og får hentet post maksimum en gang pr måned! Jeg har i brev av 25.07.2013 inngående informert om min situasjon.

For det første er det rent faktisk ikke innbrudd når politiet tar seg inn som følge av kjennelse om tvangsfravikelse. Det er et lovlig inngrep, som EMD tillater. EMD tillater nemlig inngripen i privatlivet som følge av lov og dom.

Hadde ikke politiet hatt lov og dom er det rett at det hadde vært rettsstridig. Men her skriver Femundsenden selv at de hadde kjennelse om tvangsfravikelse. At hun ikke henter posten er hennes risiko. En tvangssalgssak kommer ikke som lyn fra blå himmel; før saken går til tvangssalg har man mottatt en del brev om at det er et aktuelt virkemiddel – og før man går til tvangsfravikelse, vil nødvendigvis kreditor ha forsøkt å komme i kontakt med den det gjelder.

Så det er ikke snakk om at Femundsenden ikke har lest posten på en måned. Det er snakk om at hun over tid ikke har vist vilje til å snakke med kreditorer! Det får konsekvenser, for uansett hva Femundsenden later til å tro har også kreditorer et vern, selv under EMK!

MØTE I RETTEN FØR DOM OM FRAVIKELSE
Det neste er at jeg er blitt informert om at det er slik at jeg som huseier, skulle vært innkalt til retten for et møte, slik at jeg kunne få uttalt meg FØR dom skulle avsies. Det er altså gjort en saksbehandlingsfeil både i Sør-Trøndelag, Kongsberg, og Hedmark. Dette burde for det første retten vite, og for det andre, de advokatene jeg har hatt kontakt med. Dette betyr at jeg også er ført bak lyset av advokater, norske domstoler og politiet!

Dette er standardfrasen til Marius Reikerås: Man har rett på muntlige forhandlinger. Til det er svaret at, nei, det har man ikke krav på. Det fremkommer blant annet av Sagvolden v. Norway, der EMD sier at en skriftlig tvangssalgsprosess kan være legitimt. Videre er det ikke tvangssalget som skal bestrides – det er kravet som fører til tvangssalg. Ser man kreditorer i de ulike sakene, er det kemneren, Ørland sparebank, og kredittkortselskap.

Jeg har ikke sett Femundsenden bestride disse kravene. Det er kanskje fordi hun faktisk lånte penger hos banken for å kjøpe eiendommene, og tok opp kredittkortlån for å finansiere eget forbruk? Kort sagt er jo konsekvensen av å ikke betale gjeld nettopp muligheten for tvangssalg, spesielt for lån opptatt med pant i fast eiendom!

KRENKELSER
Nevner også kort at det er mye å ta tak i vedrørende min yrkesskadesak. Det er den ene krenkelsen av menneskerettigheter etter den andre. Minner om at jeg ikke har hatt noen penger å leve for i 9 måneder, – altså drapsforsøk fra Nav!

Nå begynner det å bli interessant, Femundsenden! For Femundsenden saksøkte NAV og KLP for manglende erstatning etter en yrkesskade som skal ha skjedd i 2006, i 2010. Denne saken tapte Femundsenden, i alle instanser. Enkelte av beregningene hun har gjort er også feilaktige. F.eks. overser Femundsenden at det finnes beløpsgrenser for hva som skal regnes med som grunnlag. Hun summerer kreti og pleti, uten å ta hensyn til avkortninger ved flere typer stønad. Slik er ikke regelverket utformet, og summen hun kommer opp med er derfor et fantasitall uten rot i virkeligheten.

Hun hadde også en runde i trygderetten med saken sin, og fra behandlingen der kan man lese følgende:

Klageinstansen har i oversendinga særleg grunngjeve avslag med at vilkåra i folketrygdlova § 12-5 ikkje er oppfylt. Det vert vist til at Ap nektar å underkaste seg nyare medisinsk undersøking (på St. Olavs hospital), og at dette samt at Ap nektar å delta i arbeidsretta tiltak gjer at det ikkje er grunnlag for å konkludere med at det ikkje er «åpenbare grunner [som] tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige», i tråd med lovkravet.

Utifra det jeg kan finne er det rimemlig å anta at Ap er Femundsenden. Det stemmer med det hun selv har skrevet tidvis: hun har ikke forsøkt å samarbeide med NAV. Hun har motsatt seg undersøkelser og tiltak. Da er det ikke veldig rart at man ikke får noe tilbake fra NAV. Det sagt: er man i en nødsituasjon kan man be om sosialhjelp. Jeg har ikke registrert at Femundsenden har opplyst noe i den retning. Om hun ikke gjorde det, og befant seg i den situasjonen hun hevder, så har hun åpenbart ikke forsøkt å samarbeide med NAV!

Sakskomplekset rundt yrkesskaden har forøvrig vært behandlet i Høyesteretts ankeutvalg (HR-2012-1401-U), der anken ble avvist.

Forøvrig er det verdt å merke seg at et krav mot en tredjepart ikke fritar en selv for andre krav, og i den situasjonen Femundsenden var, med manglende inntekt, ville et ikke unaturlig tiltak være en viss dialog med kreditorer, med tanke på å få til en avtale. Å ta opp kredittkort og forbruksgjeld, slik grunnboksutskriten antyder at Femundsenden nok må ha gjort, fremstår ikke som spesielt klokt.

Strømmen ble stengt hjemme i mars 2011 og jeg måtte derfor flytte fra hjemmet mitt til en hytte. Her har jeg vært isolert fra omverdenen og innesnødd i ukesvis, vannet var frosset i lange perioder sist vinter, nå stenges snart strømmen også her, da jeg ikke har tilstrekkelig med penger. Alderspensjonen jeg nå fikk innvilget viser seg å bli så mye belastet med tvangstrekk, at jeg fortsatt ikke har til de daglige utgiftene. Men jeg slipper heldigvis å sulte mer, – håper jeg da. Alle sier at jeg ikke skal trekkes mer enn at jeg har å leve for, men da har ikke disse menneskene vært uten penger i hele ni måneder på forhånd!

Jeg er fullstendig enig i at staten bør tilby ordninger som sikrer livsopphold. Men Femundsenden var faktisk i den situasjonen at hun har flere eiendommer, herunder fritidseiendommer, med høy gjeld. Er det statens ansvar å sørge for at hun kan beholde samtlige eiendommer? Jeg syns ikke det. Jeg innser jo for all del at det fort kan være vanskelig å kvitte seg med eiendommer, men samtidig har man jo alltids litt ansvar for sitt eget liv…? Det fremstår som Femundsenden har inntatt en uforsonlig holdning om at NAV og KLP tar feil – og hun har rett. Selv i møte med flere rettsinstanser tviholder hun på dette dogmatiske synet.

Merk at den samme Femundsenden er opptatt av å sparke nedover, mot dem som er svakere enn henne – samtidig som hun mener staten skal finansiere fritidseiendommer for henne. Det er usmaklig for å si det pent!

Dette er rasistisk grums, Femundsenden. Uten det hadde du fremstått ganske så mye mer sympatisk, i det minste. For det Femundsenden forventer i sine egne saker er at andre skal betale hennes forbruk og gjeld!

ER DETTE RETT OG RIMELIG I VELFERDSSTATEN?
Staten svindler meg for stønader og setter så i gang tvangstrekk når jeg ikke har midler til å gjøre opp for meg. Er det bare jeg som synes dette er uakseptabelt grovt?

Kjære Kirsten. Det foreligger minst fem dommer på at du ikke har krav på det du hevder å ha krav på. Flere av utregningene du har presentert tar ikke høyde for maksimalbeløp som er nedskrevet i lover og forskrifter. Så det er du som tar feil, ikke staten.

For å sitere en vurdering gjort av en overlege:

Attføring er ikke forsøkt, og det foreligger etter mitt skjønn i denne saken intet grunnlag for å fravike kravet til attføring, så som søkeren er en meget vel utdannet og kvalifisert person med tanke på utnyttelse av arbeidsevne i ulike situasjoner, som også fremgår av vedlagte arbeidsevnevurdering.

Hentet fra Frostating lagmannsretts dom, lenket til under.

Og flertallet av dommere i samme sak skriver følgende i dommen:

For å vurdere om attføring er mulig vil det vanligvis være påkrevet med en arbeidsevnevurdering i samråd med NAV. Alle som har fått sin inntektsevne redusert har plikt til å medvirke til en slik vurdering. Det er således ikke opp til hver enkelt arbeidstaker å ta standpunkt til hva som kan være aktuelle attføringstiltak.

Og leser man trygderettens dom, også lenket til under, ser man at allerede her har Femundsenden begynt med sine underlige krav. De dveler rett nok ikke nærmere ved kravene hun fremsetter, men nevner de i forbifarten:

Det er frå Aps/Bs side mellom mykje anna lagt fram ei rekke skriv med omfattande vedlegg og utrekningar vedrørande erstatningsansvar for ei rekke myndigheitspersonar og institusjonar i Noreg (mellom anna NAV). Retten kan ikkje slik saka er lagt fram sjå at det er grunnlag for nokon av desse krava, men dette er uansett utanføre Trygderettens kompetanse å vurdere. Eit slikt søksmål om erstatning må ordinært fremjast for tingretten i separat sak. Trygderetten kommenterer difor ikkje dette nærare.

I klartekst: kravene har ikke rot i virkeligheten, og trygderetten er uansett feil instans for å vurdere kravene.

Videre kommer det frem at hun var sykemeldt for lumbago et par år i forveien, med et lignende smertebilde som det hun oppgir som grunn for yrkesskadeerstatningen.

Kort sagt har Femundsenden tapt disse sakene også.

Jeg siterer følgende fra en kjent advokat:

«Det er på det rene at Norge etter at krenkelse er konstatert, ikke bare plikter å avslutte en vedvarende menneskerettskrenkelse, men også å reparere følgene av krenkelsen så langt som mulig, jf. Rt. 2010 side 396 avsnitt 25 med ytterligere henvisninger.»

Sitatet kommer ikke fra en kjent advokat. Det kommer fra en lettere obskur eks-advokat, nemlig Marius Reikerås. Det er forsåvidt irrelevant, for det er i det vesentlige korrekt. Nå begrenser jo EMD seg stortsett til å fastsette en erstatning, og forventer at staten legger om kursen der den har blitt dømt.

Men i saken til Femundsenden er det ikke konstantert noe slikt brudd på EMK. Tvert imot har saken vært gjennom omfattende behandling i mange rettsinstanser, opptil flere ganger. Dommene er ofte grundige, og avviser stortsett argumentasjonen til Femundsenden. Dersom hun lurer på hvorfor hun ikke har fått det hun mener å ha krav på, bør hun muligens lese gjennom dommene en gang til – for det står forklart i detalj der.

Om du er uenig i realitetene, så bør du påpeke hvilke realiter du er uenig i. Det går an å diskutere på konstruktivt vis. Men at du konstanterer at dommere er korrupt er på ingen måte spesielt konstruktivt, all den tid det for oss som gidder lese fremstår som mer eller mindre åpenbart at alt er selvpåført.

AVSLUTTNING
Jeg ber nå om at samtlige dommer vedrørende kravene fra Ørland Sparebank og andre kreditorer annulleres og at alle krav stanses. Jeg har nemlig midler, rikelig også, til å gjøre opp for meg, den dagen Nav og Klp betaler meg det jeg rettmessig har krav på. Husk: Jeg har aldri bedt om mer enn det jeg skal ha, men heller ikke mindre!

Det foreligger utallige dommer på at du har fått det du har krav på. Så hvorfor skal kreditorene dine måtte lide for dine vrangforestillinger, Kirsten? Det foreligger rettskraftige dommer på at NAV og KLP har gitt deg det du har krav på! Du, som alle andre må forholde deg til at rettskraftige dommer er siste ord i en sak.

Om kreditorene dine skulle akseptere tapet, vil det si at banken må ta en høyere pris fra andre. Om kommunen skal akseptere at du ikke betaler avgiftene betyr det høyere avgifter for oss andre. Om strømlevrandøren skal akseptere at du ikke betaler betyr det høyere utgifter for oss andre. Kort sagt – du forventer at resten av samfunnet skal sette sin eiendomsrett til side, og la din snike i køen.

Slik fungerer det ikke. Når du låner penger inngår du en avtale om å betale det tilbake. Om du ikke greier det, må du ta kontakt med kreditor, og be om å få en ordning. Eller, i ytterste konsekvens, frivillig selge eiendom for å betale gjeld. Hadde Kirsten solgt en del av eiendommene hadde hun fått høyere pris for de, og det er ikke utenkelig at hun kunne beholdt en eller flere av de.

Men ved tvangssalgsprosessen, og å i tillegg skremme bort kjøpere, har Femundsenden sikret seg lavest mulig pris, slik at hun sitter igjen med restgjeld!

For de interesserte, så er her en liste over det jeg har lest gjennom:

Som man ser har sakene til Femundsenden hatt en omfattende behandling i rettsvesenet, i mange ulike instanser, både geografisk og hierarkisk. At hun fortsatt ikke vil akseptere at disse er rettskraftige endrer ikke det faktum at de er rettskraftige – og hun fikk ikke medhold.

Felles for disse er også at klageadgangen til EMD er stengt. Der kan man i alminnelighet klage inntil seks måneder etter behandlingen i det nasjonale rettsvesenets høyeste intstitusjon. Det er årevis siden den fristen gikk ut – uten at jeg har registrert at Femundsenden har fremmet slik klage. En slik klage er heller ikke en anke, slik enkelte ser ut til å mene. Det er en påstand om at staten har krenket menneskerettene – ikke en anke over selve saken. Det materielle i saken blir typisk ikke prøvd av EMD; kun prosessen.

Femundsendens selektive historiefortelling.

Kirsten Leikny Femundsenden har et lengre innlegg, der hun anklager politiet for relativt grove overgrep. Beklageligvis har hun en noe selektiv historiefortelling.

For det første påstår hun at politiet skjøt i stykker vinduet:

ET LIVSFORANDRENDE DØGN:
Datoen er: 16. DESEMBER 2014.
Klokken er: 22:30.
POLITIET STORMET HJEMMET VÅRT OG SKJØT I STYKKER/KNUSTE GLASSET I YTTERDØREN. (DET HØRTES UT SOM SKUDD. og glass sprutet over hundene og store deler av første etg.)

Nei, politiet skjøt nok ikke. De brukte nok batong eller noe lignende til å slå inn ruten. Men uansett. Det sentrale her er at Femundsenden utelater viktige detaljer.

Femundsenden oppgir at dette skjedde 16. desember 2014.

Halvannet år tidligere, 28.06.2013, hadde Ørland Sparebank, som kreditor, fått kjennelse om tvangsfravikelse. I den kjennelsen kan vi lese følgende:

Retten legger til grunn at saksøktes manglende vilje til å la medhjelperen få tilgang til salgsobjektet, vanskeliggjør salgsarbeidet i en slik grad at vilkåret for fravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-14 er til stede. Retten tar til følge saksøkers begjæring og saksøkte må fravike salgsobjektet.

Det var Femundsendens egen oppførsel som førte til at kreditor gikk til dette skrittet. At hun derfor ble fysisk fjernet før visning bør på ingen måte komme som en stor overraskelse. Domstolen sa hun måtte ut. Hun valgte å ikke etterkomme det. Det er heller ikke første gang hun ble kastet ut. Det skjedde i mars 2014 også.

Den situasjon Femundsenden satte seg selv i fikk konsekvenser. Når man velger å ikke etterkomme rettskraftige dommer, må man kunne regne med at det vil bli kunne gjennomført med tvang.

Videre påstår Femundsenden at politiet hadde skjult politimerkene på uniformene:

Politiet kjørte åpenbart 100-200 meter uten lys på bilen, for å komme opp i gårdsplassen hjemme, uten å bli oppdaget. Hensikten var tydelighis å skremme meg og Jarle. Heldigvis er verken Jarle eller jeg særlig lettskremte, men det var selvsagt ubehagelig, da det sto flere unge menn med mørke klær utenfor vinduet og ville inn. – De hadde mørke luer trukket ned til øynene, og ville snakke med meg.
Jeg sto ved vinduet og stekte karbonader. Jeg sa at de bare måtte snakke med meg gjennom vinduet, men at jeg ikke hadde noe å snakke med de om.
.
MERK!
Det var ingen tegn til at det skulle være POLITI. De hadde kamuflert ALLE POLITIMERKER, dersom det skulle være noe påluer eller gensre.

Når du ikke vil snakke med politiet tvinger du politiet til å eskalere sitausjonen. Hadde Femundsenden snakket med dem, hadde de neppe vurdert håndjern som nødvendig. Videre har Femundsenden publisert bilder av politiet. Jeg må si at jeg syns de ser rimelig uniformerte ut:

Uniformene fremstår som komplette, med alle merker og reflekser som er vanlig på en politiuniform. I tillegg mistenker jeg at politiet ga til kjenne at de var politi når de sto utenfor vinduet… og gjerne hvorfor de var der.

Men Femundsenden underslår alt som ikke passer hennes narrativ. Det er grovt uredelig, og i utgangspunktet kunne jeg kanskje hatt en viss sympati med situasjonen hun er i – men hun oppfører seg konsekvent som om hun aldri har gjort noe feil. Det har hun; hun har gjort mange feil. Men hun legger konsekvent skylden på alle andre – blant annet NAV.

Politiet kom ikke som lyn fra blå himmel. Det kom som følge av en tvangssalgsprosess som Femundsenden var klar over. Jeg har tidligere omtalt Kirsten Leikny Femundsendens noe underlige forhold til rettskraft, og dette fremstår som en fortsettelse av det.

Sagvoldens klage til advokatforeningen.

Bjørn Sagvolden har klaget kommuneadvokaten i Fjell inn for advokatforeningen, for brudd på god advokatskikk.

Klagen og tilsvaret er selvsagt publisert i kommunens postjournal.

Klagen er mildt sagt uorganisert. Det fremstår som et mer eller mindre tilfeldig utvalg av de e-postene Bjørn Sagvolden og Marius Reikerås har sendt Fjell kommune, i anledning «saken».

Det er veldig vanskelig å få et godt tak på akkurat hva Bjørn Sagvolden klager på, og det fremstår i hovedsak som et forsøk på å forhindre folk i å motsi Reikerås og Sagvolden.

Bjørn Sagvolden drar også inn helt urelaterte ting, som f.eks. en klage på advokat Per Danielsen. Hvilken relevans en bekreftelse fra disiplinærnemden på en sak om Danielsen skulle ha i en sak mot Bjørndal får en bare spekulere i.

Svaret fra Bjørndal er vel etter min mening det eneste som er lesverdig. Det starter på side 40 i PDFen. Det svaret er imidlertid på grensen til morsomt. Vi får, for Bjørndal sin del, håpe at saken blir avvist kjapt.

Følgende sitat fra svaret til Bjørndal oppsummerer saken greit:

Sagvolden viser til at jeg saksbehandler en sak i EMD. Dette er fullstendig meningsløst: Jeg arbeider ikke i EMD. Jeg representerer ingen som har en sak i EMD. Jeg har ikke tilgang til saksdokumenter i saken og jeg er ikke en offisiell aktør i noen saker i EMD i det hele tatt.

Saken er illustrerende for oppførselen til Marius Reikerås når noen går ham i mot: angrip med alle tenkelige usaklige midler, og sørg for at det koster å kritisere Marius Reikerås!

Dette er feig oppførsel, og Sagvolden og Reikerås har selv dradd Sagvolden-huset frem i lyset. Da må de tåle at folk kommer med kritikk av saken.