Marius Reikerås skriver til CoE. Det han skriver er ikke alltid sammenhengende eller relevant. En oversikt over det mest relevante finnes her, på CoE sin oversiktsside for Lobben-saken.
CoE, Council Of Europe eller Europarådet på norsk, har som rolle å følge opp dommer fra EMD. Den konkrete oppfølgingen skjer av ministerkomiteen, som er sammensatt av utenriksministrene i medlemslandene. Det er byråkratiet som støtter denne kommisjonen som nå ber Reikerås slutte å plage dem.
Under Group Documents ser vi et lite utvalg av det han skriver. Følger man ham på Facebook, vil man se flere innlegg der han hevder å ha skrevet til CoE i sakens anledning.
I klartekst: det han skriver blir oppfattet som så urimelig og på siden av saken at CoE ikke ønsker å publisere det på sine nettsider.
De understreker også at CoE ikke har vor vane å inngå polemikker om EMD.
Dette minner veldig om det Reikerås har fått til svar fra omtrent alle andre offentlige etater han har vært i kontakt med – og det han har fått kritikk for fra utallige dommere. Han bommer på saken, og trekker inn irrelevant svada. Det fører ofte til rettstap for klientene.
Her hjemme har Justisdepartementet for lengst sluttet å svare Marius Reikerås. Klienter har opplevd å få søksmål avvist fordi Marius Reikerås ikke forholder seg til frister.
Og nå viser det seg, selvsagt, at CoE ikke lytter spesielt til Reikerås, men gjør seg opp en selvstendig mening. Sannsynligvis gjør staten en bedre jobb for å opplyse saken – også for Lobben sin del – enn det Marius Reikerås greier.
Marius Reikerås er en vandrende katastrofe, og er en fare for rettssikkerheten til de som engasjerer ham. Gå gjerne til sak mot Norge, men benytt advokater som er skikket til oppgaven, ikke vinkelskrivere.
Lobben vant ikke frem i EMD på grunn av Reikerås, men på tross av Reikerås. Og resultatet er ikke det hun ble forespeilet; at hun får omsorgen tilbake. Resultatet er at hun fikk en økonomisk kompensasjon, og innrømmelsen av at det var galt av staten.
Marius Reikerås har i to posteringer på Facebook opplyst at han forbereder en sak for innsending til EMD (den Europeiske menneskerettighetsdomstolen) på vegne av en tidligere arbeider i oljebransen. Reikerås skriver selv om saken her.
I den siste posteringen sier han at saken skal klages inn for EMD, altså at den ennå ikke er sendt inn til domstolen. Saken han refererer til er Gulating lagmannsretts dom i sak 18-041834 ASD. Oljearbeideren tapte i Gulating lagmannsrett.
Saken ble anket til Høyesterett, som avviste saken fra behandling. Høyesteretts avgjørelse ble avsagt 11. Desember 2018.
I statuttene til EMD (reglene som regulerer hvordan domstolen skal fungere) står det at saker som skal behandles av EMD må sendes til domstolen innen 6 måneder etter at saken har fått sin endelige avgjørelse i nasjonalt rettssystem.
Det vil si at en evt klage til EMD i denne saken skulle vært sendt senest 11. Juni 2019. Sendes den inn senere enn det, så blir saken automatisk avvist.
The Court may only deal with the matter after all domestic remedies have been exhausted, according to the generally recognised rules of international law, and within a period of six months from the date on which the final decision was taken.
Likevel sitter altså Marius Reikerås og forbereder en klage. Dette gjør han neppe gratis. Ryktene sier at han tar titusenvis av kroner for å skrive slike klager (ref. Bl.a. utsagn fra pastor Jan Åge Torp, samt en del andre i miljøet rundt Reikerås).
Dersom han tar betalt, så tar altså penger for noe han selvsagt vet ikke vil føre frem. Det er lettjente penger. Men det vil også være svindel. Reikerås har også tidligere rotet med tidsfrister. Blant annet ble saken han hadde for Nordsjødykkerne avvist av domstolen fordi Reikerås ikke sendte inn nødvendige dokumenter i tide.
Hvor lenge skal denne mannen få lov å fortsette sin virksomhet på denne måten? Han har ikke bevilling til å drive rettshjelpsvirksomhet, han har ikke forsikring, og han setter i gang prosesser på vegne av sårbare mennesker som ikke har sjanse til å vinne frem.
Påtalemyndigheten burde se nærmere på denne virksomheten.
Det er ikke aktuelt for meg å akseptere noe inngrep i min bevegelsesfrihet når jeg kommer hjem til Norge, ref karanteneperioden som styresmaktene har satt til ti dager.
I klartekst: Reikerås bryr seg ikkje om karantenereglane. Han vil gjere som han vil etter å ha vore i utlandet. Stort klårare kan ikkje det seiast at han ser på seg sjølv som heva over lover og reglar som gjeld andre – slik vi har sett så mange gongar før.
For å underbygge argumentet sitt siterer han EMK, men ignorerer eit viktig punkt, nemleg at EMK sjølvsagt ikkje er eit absolutt sett reglar, men kan innskrenkast om offentleg orden, hensynet til andre, eller folkehelsa krev det. Det står i klårtekst i det Reikerås sjølv vel å sitere. La meg utheve det. Sitatet er henta frå has innlegg.
Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli pålagt andre innskrenkninger enn slike som er i samsvar med lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet, for å opprettholde samfunnsordenen (ordre public), for å forebygge forbrytelser, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Karantena er eit tiltak for å verne andre si helse, og for å verne andre sine rettar til å bevege seg fritt i samfunnet. Inngrepet i den enkelte sine rettar, ved å måtte uthalde ti dagars karantene, er mindre enn ulempene for mange andre om vi får smittespreiing i samfunnet. Det er noko som heiter solidaritet og. Eller har Marius Reikerås gløymt at han kjempar for dei svake; dei som risikerer å døy av covid-19-infeksjon?
Viare gløymer han artikkel 2; retten til liv. Staten har ei plikt til å verne livet til innbyggjarane. Dvs. at dei må settje i verk tiltak som vernar om helsa – og livet – til folk; og folk i risikosona. Karantene er eit slikt tiltak.
Second, Article 5-1e allows legal detention of those who can spread infectious diseases. This provision and the case law of the ECtHR talks about the conditions when such detention will be in compliance with the ECHR: it should be made in accordance with national law, it should be limited in time and it should serve the purpose it is initiated for – namely, preventing spreading of infectious diseases. Otherwise, such detention will be arbitrary and hence in violation of the ECHR.
Kanstantsin Dzehtsiarou ved universitetet i Liverpool meiner altså at tiltaka ikkje bryt mot menneskerettane.
Målet med karantenen er å hindre smittsom sjukdom. Den er av avgrensa lengde (10 dager) og har relativt milde føringar på kva du kan gjere og ikkje. Det er lett å forutsjå om du må i karantene eller ikkje, og den er ikkje tilfeldig. I tilfellet Marius Reikerås er det ein konsekvens av eit val han tek om å reise.
Han viser og til EØS-reglane:
Om en slik karantene skulle bli gitt, er jeg villig til å ta den for retten. Jeg anser også en slik karantene for å være i strid med EØS reglene, så lenge andre land finner det greit at nordmenn besøker landet.
Her det vel ikkje stort meir å sei enn å vise til at EU har godkjent innskrenkingane, og svært mange EU-land har liknande tiltak. Tvert imot har EU tilrådd reiserestriksjonar ser det ut til. Lukke til med å få den gjennom, Marius.
Depending on the local regulations by the Länder, people entering the country from abroad may be required to spend two weeks in mandatory quarantine.
Marius Reikerås viser seg igjen som ein som ser på seg sjølv som universets midtpunkt, og meiner at lover og reglar ikkje skal gjelde han. Ikkje ein gong om reglane er laga i solidaritet med dei som vil stå i fare for å døy av Corona.
Solidariteten til Reikerås strekkjer seg tydelegvis ikkje lenger enn til eigen nasetipp. For ved eigen oppførsel risikerer Marius Reikerås å tvinge andre eldre, som sin no avdøde onkel, til å unngå kontakt med andre mennesker – på grunn av smittefare.
Det vil gjerne sjokkere Rune at statististikk er eit eige fagfelt. I det siste har Fardal egla seg inn på det, ved å repetere ein spørjeundersøkelse som UiB gjorde i befolkinga. Grunnen til at Fardal vil repetere den er at UiB kom til at folk hadde tillit til barnevernet – og det kan jo ikkje stemme med Fardal sitt verdsbilete.
Han postar spørjeundersøkjinga på sin eigen facebookvegg, og på grupper som «Barnevernet vil vi ha helt fjernet».
Problemet er at det er ikkje eit representativt utval Fardal når. Han når dei som allereie hater barnevernet. Resultatet av spørjeundersøkelsen er gitt av kven han spør. I tillegg har Rune sjølvsagt endra litt på spørsmåla, som han ikkje meinte var gode. UiB har antakeleg køyrt ein del rundar på spørsmåla, for å sørge for at dei ikkje legg føringer på svara. Det drit Fardal i, for han meiner dei ikkje var gode nok.
For at ein slik undersøkelse skal ha ein verdi må spørsmåla stillast til eit representativt grunnlag av befolkinga. Det finst statistiske metodar for å berekne kor stort eit slikt utval bør vere, avhengig av konfidensintervallet du vil ha i svaret. Det finst metodar for å sørge for at utvalet vert så gjennomsnittleg som råd og. Men det bryr ikkje Fardal seg om.
Dette avslørar Rune Fardal totalt. Han bryr seg ikkje om kva som er rett; han har rett. Tidlegare har han køyrt hart på det han kallar manglande faglegheit hjå barnevern og folk som jobbar på feltet. Her oppviser Rune Fardal totalt manglande faglegheit innan statistikk. Det har han forsåvidt oppvist før og…
Det er tydeleg at for Fardal er det ikkje viktig kva som er rett og galt, eller kva som er vitenskap. Det som er viktig er at mannen i kvit frakk har rett. At han vil gjere seg sjølv til latter om han tek opp tala han får i akademiske samanhenger ser ikkje ut til å plage.
Miljøet rundt han er i ferd med å verte eit stadig meir lukka ekkokammer, der kritiske røyster vert systematisk fjerna, og kun hyllest av det rådande verdsbiletet får stå. Det er det motsette av vitenskapen, det er det motsette av det Rune Fardal påstår han representerer. Men det bør vere tydeleg for alle at det er eit miljø utan aksept for kritikk eller korreksjon. Dette er cargo cult science. Og det fører ikkje til auka gjennomslag for Rune.
Rune Fardal ved Familiekanalen har fått avslag fra Lotteri- og stiftelsestilsynet på grasrotandelen fra Norsk Tipping — og det skulle bare mangle.
Grunnlaget tilsynet anfører er to ting:
Virksomheten fremstår ikke som klart lokal eller regional, men har et landsdekkende preg.
Familiekanalen bærer preg av å dekke privatøkonomiske omkostninger
De har selvsagt rett, på begge punkter. For å slå fast at Fardal hadde landsdekkende aktivitet, bør det være tilstrekkelig å minne om at han endret navnet på facebooksiden fra Family Channel – Focus on Family & Human Rights in Norway, til Family Channel – Focus on Family & Human Rights – Vestland. URLen inneholder fortsatt familiekanalennorge.
Han endret altså navn på facebooksiden, og spesifiserte at virksomheten var regional i vedtektene, i håp om å beholde grasrotandelen. Alt dette er dokumentert i det første tilsvaret Rune Fardal sendte Lotteritilsynet. At virksomheten er landsdekkende er forsåvidt greit dokumentert i dette albumet av facebooksiden Dr. Fardal.
I sitt andre tilsvar anførte Rune Fardal at dette uansett var uproblematisk, all den tid redigering og publisering av intervjuer foregikk i Bergen. Nå er det verdt å minne om formålsparagrafen i Familiekanalen, som altså sier at formålet med foreningen ikke er å publisere og redigere amatørvideoer… Han har altså ingen forståelse av at formålsparagrafen forplikter.
Fardal drar også inn fotballklubber, som han mener har aktivitet over hele landet. Til det er det å innvende at grasrotmidlene går til breddeidretten; ikke elitesatsningen. Og i de lavere nivåer er seriene regionale, ikke nasjonale. De bryter således ikke dette vilkåret.
For å sitere Lotteritilsynet:
Lotteri- og stiftelsestilsynet ser at sammenkomster, møter, seminarer og lignende skjer på regionalt nivå, men at enheten har kostnader som viser at også en betydelig del av aktiviteten skjer utover det lokale og regionale.
Videre har Lotteritilsynet konkludert med at Rune Fardal blander privatøkonomi og foreningens økonomi. Her kan man ikke annet enn å konkludere med at de har rett, og at Fardal ikke forstår innvendingene som kommer.
I sitt tilsvar skriver Rune Fardal følgende:
Dette må tilsynet ha vært opperksom på for de nevner selv nederst på side 2 en faktura der Rune Fardal har gitt bistand, og der beløpet er innbetalt til FAMILIEKANALEN. Kontoen står i Rune Fardals navn, jmf foreningens prokura.
Det er derfor åpenbart at grasrotmidler ikke benyttes til privatøkonomiske interesser. Når regneskapet så viser at Rune Fardal har ca. 30.000,- til gode for utlegg han har privat lagt ut for, så kan man ikke argumentere for at grasrotmidler brukes til privatøkonomiske interesser,når Rune Fardal belaster noen private regninger (Netflix, Itunes, Sats og Kampsportsenter) på FAMILIEKANALENS konto. Disse belastninger føres mot Rune Fardals konto i Familiekanalens regnskaper.
Min uthevning.
For det første må det bemerkes at Rune Fardal ikke har forstått prokura. Prokura gir ham rett til å handle på vegne av foreningen. Det gjør ikke ham til foreningen. Det normale er at kontoen står i foreningens navn, men at den eller de som har prokura har fullmakt til å bruke midlene. En slik fullmakt stammer fra medlemmene i foreningen, gjennom vedtekter og årsmøte, som gir et slikt mandat. All den tid foreningen neppe har en reell medlemsmasse eller et reelt årsmøte er det en formalitet, men Fardal har selvfølgelig ignorert det. Å ha kontoen i eget navn er uansett feil.
Videre belaster Fardal foreningens konto (som ikke er foreningens konto, men hans) med private regninger. Det er en uting. Den ryddige måten å gjøre det på er selvsagt å overføre penger til Rune Fardal, og så betale regningene. Dette er noe av det samme rotet som Fardal ble anklaget for i 2016. Det ser ikke ut til at han lærte av den dommen.
Nå er i og for seg ikke dette heller ulovlig, gitt at det blir regneskapsført på rett måte – men det er uheldig, og det ødelegger for sjansene til å motta støtteordninger som grasrotandelen. Det kreves mer av foreninger som får offentlig støtte enn av rent privat driftede foreninger.
At han mister grasrotandelen er således ikke urimelig, men heller det man må forvente gitt situasjonen.
Videre hevder Rune Fardal at bistand til foreldre blir gitt av Rune Fardal, mens intervjuer blir foretatt av Familiekanalen. Dette viser i beste fall en uheldig rolleblanding. Videre er det verdt å merke seg at Familiekanalen ble registrert som følge av kritikk om at han tok betalt for tjenester, uten å ha et registrert foretak å fakturere fra. Her tilpasser han seg kritikken som kommer fra tilsynet, uten å huske hva han har sagt tidligere.
Summa summarum er jeg ikke overrasket over utfallet. Det var gitt fra første dag at Fardal ikke hadde rett på grasrotandelen, og at han i etterkant har prøvd å tilpasse seg regelverket, men ikke greid det finner jeg heller ikke overraskende. Når han ikke lærte av 45 dagers ubetinget fengsel i 2016, er det neppe overraskende at han ikke får det til denne gangen heller. For det er identiske forhold: økonomisk rot mellom ulike juridiske personer.
Rune Fardal hevder også å ha sendt regneskapet til Skatteetaten, og at de ikke har noe å utsette på de. Nå er jo problemet at et regneskap i seg selv bare er tall. Spørsmålet er om tallene stemmer. Om de ikke stemmer, er regneskapet verdiløst. Forrige gang fikk han sin kone idømt femten dager betinget fengsel. At hun tør sitte i styret i Familiekanalen forstår jeg ikke.
Alt i alt bekrefter dette svært mye av det folk har kritisert Fardal for: en total sammenblanding av foreningens og egen økonomi, og at han har brukt donasjoner til å dekke privatøkonomiske utlegg.
Det er også verdt å nevne at donasjoner via Vipps går til Fardals private telefonnummer. Det ryddige hadde selvsagt vært å registrere foreningen i Vipps – men da måtte han betalt gebyr… det vil han vel ikke?
I sin siste video klager han også over at Willoch/Bore har tatt utleggspant i huset hans, til tross for at konen har særeie. Det er godt mulig Rune Fardal og konen har særeie – seg imellom. Men så lenge en slik avtale ikke er tinglyst, forplikter den ikke kreditorer. Om den var tinglyst, er det korrekt at kreditorer ikke kunne gått etter konens eiendeler for å dekke krav mot Rune Fardal – men så lenge dette ikke er tinglyst kan de det. Konen må eventuelt kreve dette erstattet fra Rune Fardal i ettertid. Jeg har en viss forståelse for at hun reagerer med å søke separasjon når det for andre gang på få år varsles tvangssalg av deres felles bolig, på grunn av Rune Fardals oppførsel.
Men som vanlig skylder han på nettroll. Det er Ken Joar Olsen, og andre sin feil at det har gått slik. Det er det ikke. Det er Rune Fardal som har fallt for eget grep.
Han kan lure seg selv, men ikke la han lure deg også.
Rune Fardal anklager regelmessig andre for å være betalt av Barnevernet. Undertegnede, Ken Joar Olsen, Arbeid mot Rettferdighet, Forulempingstilsynet, også videre har blitt anklaget for dette på ulike tidspunkt.
Fardal anklager andre for å være betalte mindguards…Kritikere er selvsagt betalt…
En vanlig konspirasjonsteori i miljøet er at staten finansierer opposisjon mot dem. Dette er utvilsomt samlende, og definerer staten som en fiende. Dette har ikke Rune Fardal dokumentert på noe som helst vis. Han har kun påstått det, uten fnugg av dokumentasjon.
Slik dokumentasjon finnes selvsagt ikke, heller. Undertegnede har aldri fått statlig støtte, utover studielån (som er betalt tilbake). Og studiestøtten var ikke på et fagområde som var relevant for Barnevernet.
Fardal, derimot, har spurt BUFDIR om hvilke støtteordninger de har. Han ønsker altså å bli betalt av direktoratet som er ansvarlig for den statlige biten av Barnevernet, som blant annet har ansvar for adopsjonssaker, fosterhjem også videre.
Gang på gang har Fardal kommet med svært grove angrep på Mari Trommald, som er direktør for dette direktoratet, og anklaget henne for grov uforstand.
Like fult ser Rune Fardal seg tjent med å søke støtte derfra. Så still deg spørsmålet: hjelper Rune Fardal folk,eller er han ute etter å sikre seg selv? Han tar betalt for intervjuer, uten å fortelle sine seere om det. Han støtter fedre som er dømt for grov vold mot sine barn.
Det ser ikkje ut til at absolutt alle storkammersaker får munnleg opplesing av dommen, men mange nok til at Marius Reikerås neppe kan ha sjekka veldig grundig, når han konstanterer at den munnlege opplesinga seier noko om kor alvorleg EMD tek saka. Når han seier det ikkje fann stad munnleg opplesing i Mihalache v. Romania lyg han.
Marius Reikerås har tidlegare proklamert seg som ekspert på menneskerettar, og viser stadig vekk til lausrevne sitat frå dommar EMD har avsagt. Då er det på grensa til påfallande at han ikkje kjenner til at dei vert lest opp relativt ofte.
Eg er freista til å tru at Marius Reikerås lyg. For det var ikkje vanskeleg å finne opptaka på nettsida til EMD.
Dette er en gjesteartikkel vi har mottatt fra Ken Joar Olsen. Etter Rune Fardals reaksjoner, fjernet det opprinnelige publiseringsstedet innlegget. Det vil ikke skje her.
Min vei ut av barnevernshatermiljøet.
Nyfødt ble vår datter akuttplassert. Vi hadde da ikke hatt kontakt med barnevernet på forhånd og var i sjokk og vantro over det hele. Etter tre uker fikk vi vite at barnevernet ville at hun skulle plasseres for det som heter «oppvekstplassering» og med tanke på adopsjon. Etter tre års kamp er vår datter trygt tilbake til oss, men det har hatt store omkostninger for oss som familie og har skapt sår som kanskje aldri vil leges. Jeg har hatt mange dyrekjøpt erfaringer i denne tiden som kanskje andre foreldre kan ha nytte av.
Hat og sinne i starten og massiv støtte på nett
I starten var både jeg og min samboer i sjokk og visste ikke hvor vi skulle henvende oss. Nettet, tenkte jeg, og googlet og undersøkte. Raskt fant jeg fram til mange anti-barnevernssider som speilet mitt hat og mitt sinne, sider som proklamerte forlokkende ideer som at de ville ha barnevernet helt fjernet. Og der fikk jeg jo massiv støtte for hvor ondskapsfulle og gale absolutt alle i barnevernet var. I ettertid ser jeg jo at disse sidene var ekstremt hatefulle og ødeleggende, men der og da kunne jeg få utløp for egne negative følelser. Ganske raskt innså jeg, til tross for mitt eget sinne og krenkelse, at det finnes barn som trenger et vern. Jeg opprettet derfor en egen gruppe; «Barnevernet må bort og noe annet på plass» som et alternativ. Etter over 3 år ble vår datter tilbakeført til oss, og underveis har gruppen vært til både hjelp og støtte. Mange gode fagpersoner har støttet oss som foreldre, og det har nok også bidratt til at jeg har sett behovet for større nyanser blant kritikerne av barnevernet.
Hvorfor blir kritikken ikke hørt?
Jeg og flere har undret oss over hvorfor kritikken som blir rettet mot systemet av både foreldre, tidligere barnevernsbarn, fagpersoner og tilsynsorganer ikke fører til større endringer, men blir avfeid som hat eller ubegrunnet. Jeg skjønte etterhvert at velbegrunnet kritikk ble blandet sammen med dette hatet, kvalmen, de ville konspirasjoner og oppgulpet som kom fra disse gruppene. Barneombud Inga Bejer Engh sier det slik; «Den faglige kritikken som er berettiget, ville jeg i alle fall sluttet å lytte til når den sauses sammen med konspirasjonsteorier og påstander om at systemet er råttent». Hun sier også at mye av kritikken har et voksenperspektiv, ikke et barneperspektiv. Jeg har alltid vært opptatt av at vi må sette barnet først, uansett. Siden jeg hadde et navn innenfor kritikermiljøet som en med egne erfaringer, så ville jeg gå foran med å fremheve barneperspektivet i den kritikken som fremsettes. Nettopp fordi jeg mener at mange ganger så er hverken barnevernet eller en del foreldre opptatt av barnets interesser. Derfor hevdet jeg med styrke at vi kritikere ikke kan støtte fedre som mishandler barn, utfører seksuelle overgrep, heller ikke mødre som ruser seg eller som er åpenbart for psykisk syke til å ta vare på barnet. Alle disse finnes på hatgruppene og får mye støtte. Men, det å påpeke at vi ikke kan tillate vold mot barn, at vi ikke ukritisk kan støtte alle foreldre og eksponere det som «menneskerettighetsbrudd» og at foreldrenes smerte ikke kan være styrende for hva som skal være godt barnevern, det ble slett ikke godt mottatt. I første omgang ble det møtt med beskjeder som «vi må stå sammen» og «du må slutte med å være på barnevernets side». Det ble hevdet at selv der far var nylig dømt for psykisk og fysisk vold mot barn, kunne man ikke stole på rettsapparatet. «Barnet først» ble kun et begrep som smuldret bort. I neste omgang ble det angrep på meg som person.
Avsløre svindlere
Etter noen av mine kritiske kommentarer inne på disse gruppene, tok flere foreldre kontakt med meg. De hadde urovekkende opplysninger, men ikke overraskende dessverre. Det fremkom at «Familie kanalen» som «eksponerer» flere barnevernssaker på nett tigget om donasjoner samtidig med betalinger fra sårbare mennesker, samarbeidet tett med advokater for å skaffe dem klienter, frontfiguren Rune Fardal utga seg for å være sakkyndig, har forfalsket vitnemål for å komme inn på psykologistudiet, lot som han er en seriøs journalist og var dømt for økonomisk kriminalitet. Jeg og andre mente dette var viktig å rydde opp i og eksponerte det slik at fortvilte foreldre skulle se hva de faktisk gikk til. Mange fagpersoner, også blant dem som har rettet kritikk mot barnevernet (psykologer, sakkyndige, advokater, dommere, barnevern) advarte på det sterkeste mot å la seg bruke av Fardal og hans «Familie kanal», som bare vil ha en negativ innvirkning på selve barnevernssaken deres. Eksponeringen resulterte i et vanvittig hardkjør mot meg som person for å undergrave min troverdighet, mens ingen svarte på de faktaopplysninger som ble lagt frem. Trusler mot både meg, men også min familie, florerte i dette vepsebolet rundt Familie kanalen. Frontfiguren der svarte med å gjøre seg og familien til et offer, mens han helt uten bevis, påberoper seg trusler på liv og helse. Mange av hans medløpere følger opp og sluker det rått. Det er som en massesuggesjon som er skummel å se på. Et sekt-lignende system slo ring rundt Fardal, og beskyttelse av ham ble langt viktigere enn barnas beste. En vrangforestilling om at han og dette miljøet har en stor påvirkning på barnevernssystemet og hjelper foreldre, ble fremelsket. I ekkokamre foregår det i sannhet mye skummelt.
Oppgjør og veien ut
Det å ta avstand fra dette destruktive miljøet har hatt store omkostninger, men viktig for meg, men også for de som kaller seg seriøse kritikere. Jeg har hele tiden vært ærlig om min fortid som kriminell og det er mye der jeg ikke er stolt av i dag. Men synes det var viktig å vise andre at endring er mulig og at man også kan være en god pappa til tross for en historie. Plutselig ble mine 12 år gamle dommer for forhold 15 år tilbake i tid funnet frem og spredt, uten anonymisering av noen, uten omtanke for medtiltalte og ofre som aldri har bedt om denne eksponeringen. Da var plutselig rettsapparatet til å stole på, forhold 15 år tilbake i tid ble brukt for å dissekere mine omsorgsevner og det ble påstått, igjen helt uriktig, at de sakkyndige ikke kjente til dette. Min samboer, mine barn, våre støttespillere ble hengt ut kun for å ramme meg. Det ble fremsatt mange beskyldninger mot de (mange) sakkyndige om at de og jeg egentlig i det skjulte samarbeidet med barnevernet og advokater. Løgner ble fremsatt som sannheter uten noen form for dokumentasjon. Ingen er opptatt av det heller i dette miljøet der konspirasjonene får vokse fritt. Det at jeg, en straffedømt, kunne få tilbake omsorgen for barnet mitt, var nå vanskelig å forstå og ble betegnet som en skandale. Enda det ble bejublet og gratulert av de samme tidligere. Barnevernet ble nå brukt som en trussel mot min familie av de samme menneskene som ellers sier at hele systemet må fjernes. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til dette, men disse mennesker er i sannhet langt mer ondsinnet enn jeg opplevde barnevernet var. Det er som å forlate en sekt; enten er du med oss eller mot oss.
Advarsel til andre foreldre
Jeg vet hvordan det er å være sint, fortvilet og traumatisert av sorg over å miste barnet sitt. Jeg vet hvordan det er å ville kjempe med alle midler, og jeg har tatt mange ukloke valg i den forbindelse. Familie kanalen og andre hatgrupper utgir seg for å hjelpe. Noen der tror nok også på at det har en effekt. De bare nører oppunder et lite konstruktivt hat. Det eneste man oppnår med at Familie kanalen skal eksponere saken, er en øket sjanse for å tape i rettsapparatet, og mer penger i lommen på en svindler og dårlige advokater. Det er ingen i systemet som får noen som helst a-ha opplevelse av hans filmer, heller tvert imot. Om foreldre klager eller trekker seg, vil de risikere å få en bekymringsmelding rettet mot seg. Sensitive opplysninger lekkes på nett selv om foreldre ikke ønsker det. Dette er de «gode hjelperne» som egentlig er opptatt av egen profitt og status, og enhver uenighet blir slått hardt ned på. Nyanser er ikke tillatt i dette miljøet, kun hat og kvalme! Hold dere unna om dere vil det beste for barna deres. Dette er et farlig miljø som selv jeg, en eks kriminell blir skremt av. Jeg snakker av egen dyrekjøpt erfaring.
ITNJ har vedtekter som privatpersonar kan ratifisere. Kva rettsvirkning det har framstår som uklårt, men det er openbart at ITNJ ikkje har noko makt til å følgje opp vedtektene folk måtte ratifisere. I tillegg er jo deklarasjonen, eller vedtektene, mildt sagt lada:
Having awakened to the truth that since the moment of our birth We have been contracted to corporate institutions which by their very nature serve neither people nor planet, and in hereby revoking in earnest all such contracts which have blinded, encumbered, and sought to separate us from our most noble expression, We now claim a rightful place in this world which the Supreme Creator within has provided for us all, as equals amongst all, and will take such action as to ensure the restoration of truth and justice for all people of the world.
Om dette verkar kjent, så er grunnen at det er kjent. Førestillingane om at nasjonalstatar er firma eller selskap er kjent tankegods frå såkalla Freemen on the Land, som Ingunn Røiseland gjerne er den mest profilerte norske tilhengjaren av. Mellom andre som likar dette tankegodset kan vi nevne Tore B. Krudtaa, Magnus Stadsnes, og ein del andre i det ekstreme konspirasjonslandskapet.
.Dette er sjølvsagt konspirasjonsteoriar. Denne bloggen har tidlegare tatt opp konspirasjonstekning i barnevernshaterland. Det Rune Fardal no gjer er å omfamne det endå klårare.
ITNJ har inga makt. Dei definerer ikkje kva som er brotsverk, dei viser berre til det dei kallar natural law. Vedtektene seier ingenting om kven som utgjer tribunalet. Kort sagt – dei er ikkje eit tribunal eller ein domstol. Dei er ein papirfiksjon.
Rune Fardal somler bort tid og pengar når han reiser til London for å møte Sacha Stone. Det bør vere synleg for dei fleste at Rune Fardal ikkje er ute etter å tene borna si sak i møtet med barnevernet, men heller å hylle sitt eige ego.
Kort sagt er Sacha Stone rimeleg klassisk new-age kryssa med Sovereign Citizen og Freemen on the Land.
Så Rune Fardal – lukke til på veg ned i kaninholet du har funne. Det vil ikkje gje deg større gjennomslagskraft. Tvert imot.
Har ITNJ oppnådd noko?
Nei, ingenting tyder på det. Dei har rett nok avhalde ein del rettssaker og forfatta nokre papir, men det er ingenting som tyder på at noko faktisk har brydd seg med dei papira. På godt og vondt er ikkje ein dom verdt meir enn evna til å tvinge gjennom dommen. For dommar kjem stortsett der det er ei ueinigheit. Utan tvangsmidler er det eit papir.
Dei har heller ikkje stor nok oppslutning til at dei kan kallast legitime.
Den siste tiden har jeg observert en dreining i mer ekstremistisk og konspiratorisk retning i deler av barnevernshatermiljøene. Der motstanden tidligere var isolert til motstand mot barnevernets opptreden, har det nå fått mer preg av altomfattende konspirasjonsteorier. Et eksempel på det er Dennis Bowen:
Det er skummelt å forstå hva barnevernet egentlig dreier seg om. At det er sysselsetting, i vesentlig grad av ellers unyttige akademikere. I tillegg er det et et verktøy for undertrykkelse.
Her argumenteres det for at barnevernet har som formål å undertrykke borgerne, og sysselsette unyttige akademikere. Det er en markant utglidning fra tidligere kritikk fra miljøet, som stortsett har gått på manglende kompetanse og (til dels grove) feilvurderinger fra barnevernets side. Det gjør at påstandene får stadig større preg av å være altomfattende konspirasjonsteorier, der eliten utnytter de vanlige borgerne.
Det trekkes også inn beskyldninger om pedofili, elitisme og diverse mer eller mindre hemmelige organisasjoner. Eller som Øyvind Aarsnes uttrykker det:
[E]r du medlem i Erna Solbergs venner eller? Eller er du medlem i Rotary ? Mange barn å hente i disse pedomiljøene som mange har gjennomskuet og lett kan bevise. Penger penger penger penger penger.
Dennis Bowen er også en som liker å trekke frem Rotary og frimurere, og ser sin barnevernssak i sammenheng avsløringer om pedofili i Norge, og andre steder i verden. Sammenhengen blir i veldig liten grad diskutert, utover at påstanden fremsettes.
Barnevernet handler altså om penger, og det er støttet fra toppen i samfunnet med det som formål. Nå har det jo for all del kommet en del kritikk mot kommersialiseringen av barnevernet, og f.eks. dagbladet har hatt mange gode saker om dette i den senere tiden, men kritikken som kommer frem i de lyssky miljøene går hakket lengre. De ser på barnevernet som en kunstig industri med formål å frata folk barn for å skaffe penger.
En pekefinger…
I rettssaken mot Per Einar Guthus så vi noe lignende. Guthus er ekstremt fokusert på symboler, og er overbevist om at en navngitt advokat er pedofil. Grunnen?
Under denne tekst ligger et bilde av en hånd til en tilsynelatende voksen person, hvor en tilsynelatende barnehånd holder tak i langfingeren. Det er dette Per Einar Guthus mener indikerer at [advokaten] tilsynegir at han har pedofile tendenser mv. slik han skriver om i de sitatene som er medtatt i tiltalebeslutningen. Per Einar Guthus har forklart at langfingeren er et klassisk penissymbol og at Dag Inge Uro ved å ha dette fotografi på sin hjemmeside symboliserer at han er tiltrukket av guttebarn.
En del av dette er nok importert fra Over There, og føler i et mønster vi kjenner igjen bl.a. fra den s.k. Pizzagate-saken, som hadde mange av de samme overtonene; fortolkning av symboler, påstander om pedofili fra maktens tinder osv. I pizzagatte var som kjent symbolikken ekstremt viktig, og grunnlaget for saken var ekstreme overfortolkninger av enkeltord, setninger og bilder.
Toresen dekker pedofile som i Tyrkia saken , og stjeler barn ulovlig til pedofile fosterhjem , så også i sak til mine døtre. Men min sak skal han av på.
Altså påstander om at en konkret person aktivt og med vitende vilje stjeler barn til fordel for utvalgte pedofile. Det faller på sin egen urimelighet. Vel har overgrep fra fosterforeldre skjedd, men det er ingenting som tyder på at det er en planlagt, villet, aktivitet fra barnevernets side. Slike kommentarer vil også fort være injurierende.
For å igjen bruke Per Einar Guthus som eksmepel, ser man dette i reaksjonen hans på dommen. Han forstår ikke hvorfor han er dømt for å ha, ifølge ham selv, eksponert et kriminellt og pedofilt nettverk.
Jeg varslet ikke om overgrepsnettverket i Vestfold uten at jeg forstod jeg ville møte stor motstand, og det var fare for at jeg selv ville bli rammet. Jeg har gjort det, fordi de stjeler andres barn…
Som vist over er bevisene manglende. Når Guthus ble presset på det i rettssaken, var beviset et bilde av en barnehånd som holdt rundt en finger! Guthus tolker derimot dommen som et tegn på at systemet er redd for avsløringene, og vil bringe han til taushet. Alt som skjer, blir tolket inn i det eksisterende verdensbildet.
Operasjon #Infinity, fra Drammen. «Vår lille hemmelighet», mellom en advokat og en sykehuslege. Noen som fortsatt innbiller seg at ikke norsk #barnevern er en sentral del av dette ondskapsfulle og beksvarte miljøet?
Her sier Gregusson at BV er villet og sentral del av miljøet. Det er implisert at formålet med BV er å ta unger, for å tilfredsstille pedofile.
Dette halter av så mange årsaker. Og problemet er ikke at enkeltpersoner sier merkelige ting. Problemet er at det er en aksept for dette i barnevernshatermiljøet. Gregussons oppførsel er også dokumentert i omfattende grad av Næss.
Det er også et voldsomt fokus på pedofili og overgrep i miljøet. Selvsagt er det forferdelige handlinger, og jeg kan godt forstå harme mot overgripere. Men det er altså ingenting som tyder på at barnevernet har det å forsyne pedofile med barn som agenda.
Tore B. Krudtaa er også en perifer del av dette miljøet. Han deltar ikke aktivt, men dukker opp nå og da, spesielt i personfokuserte debatter om en viss havforsker. Tore B. Krudtaa kan man lese mer om for eksempel i «Pedosverterne» av Bergh.
Hvor mange er de?
Rune Fardal hevder å tale på vegne av Folket. I videoer ber han om at de hundretusener som støtter saken forener krefter.
Det er neppe tilfellet. I kommentarfeltene ser vi et hundretalls ulike personer som er aktive, svært mange av de deltar i liten grad i debatten. De kommer med standardinnlegg om overgrep fra staten, som varierer lite fra gang til gang.
På ting som krever mindre innsats enn å skrive kommentarer ser vi en oppslutning på et par tusen. Det er selvsagt en merkbar mengde folk, og man skal absolutt ta alvorlig at så mange opplever at barnevernet utfører overgrep, men samtidig er det ganske langt ifra en majoritet i befolkningen – og det er ganske langt unna de hundretusener enkelte drømmer om.
På en nylig demonstrasjon i Porsgrunn var det etter alt å dømme under tyve personer som dukket opp, til tross for at både Rune Fardal og Kristen Koallisjon Norge promoterte arrengementet tungt. Det er betryggende å se at såpass få vil assosiere seg med disse ekstreme miljøene.
Dette er også klassisk. Man tror man har større oppslutning enn man har, og hevder å representere en taus majoritet. Det bør fremstå som åpenbart at det ikke er tilfellet.
Skjulte agendaer
Den sterke troen på skjulte agendaer ser man også i en del i kretsen rundt Rune Fardal, og Rune Fardal selv. Det kan nevnes som eksempel denne tråden hos Irene Hov, en kjent figur i dette miljøet.
Ragnhild Pettersen deltar i dag i heksejakten mot oss som kritiserer barnevernet. Hun deltar i jakten på både Rune Fardal og meg, og samarbeider med psykolog Jannike Willoch og hennes advokat i søksmålene. En psykolog som altså vil ha tilbake sin troverdighet når hun nå begynner å jobbe som sakkyndig i barnesaker igjen.
Her påstås det at undertegnede, med fleres, kritikk av Rune Fardal og innsatsen hans må ses i sammenhenge med andre tidligere handlinger, utført av en navngitt person. At hun tilfeldigvis har hjulpet Ken Joar Olsen i hans sak gjør det vistnok ekstra alvorlig.
Rune Fardal stør støttende til:
Du har helt rett Irene Hov men det er værre en du beskriver. Ragnhild Pettersen driver et spill der hun skriver rundt til fagfolk og andre og advarer mot sentrale folk blant bv-kritikere. Samtidig har hun latt Olsen tro han er en guru blant bv-kritikere. Det er derfor han nå brenner alle broer til alle de som har støttet ham. Han tror han har støtte fra «fagfolk» og ikke trenger noen lenger. Pettersen bruker han som en rambukk mot alle barneverns kritikere. Men hun har forregnet seg. Flere psykologer har informert meg om hva hun driver med. Pettersen kommer til å bli fratatt sin bevilgning snart når det vi nå sitter på kommer ut.
Videre har, så vidt jeg har sett, ikke Olsen påberopt seg støtte fra fagpersoner, utover i sin egen sak – der han rettmessig påpekte at Pettersen støttet ham. Jeg har ikke sett noen generell støtte til Olsen sine meninger fra Pettersen, så dette fremstår som en stråmann Rune Fardal konstruerer.
Videre er det merkverdig at Rune Fardal ikke publiserer, om han har så mye informasjon.
Men det er et mønster vi har sett tidligere. Fardal hevder å kunne dokumentere ditt og datt, og at det vil bli et gjennombrudd i kampen mot barnevernet. Så langt har Fardals dokumentasjon begrenset seg til å enten lese høyt fra tekster, uten en klar kildereferanse, noe som vanskelig lar seg etterprøve, og det å filme en to timer lang fortelling fra en part i en sak.
At foreldre som lar seg intervjue av Fardal har en oppfatning av at de er utsatt for et overgrep er neppe sjokkerende. Men det er ikke dokumentasjon. Dokumentasjonen er de feilaktige dommene miljøet påstår eksisterer, eller de feilaktige rapportene. Så langt har jeg ikke sett en eneste av de dukke opp fra miljøet.
De rapportene og dommene jeg har sett, i saker som gjelder folk i miljøet, går stortsett i motsatt retning. De fremstår som kloke og nyanserte, og inneholder saklig kritikk.
Dette tegner et bilde av et miljø som konsentrerer seg om å skape fiendebilder, for å opprettholde den interne samlingen. Ken Joar Olsen har gjort opprør mot dette, og sagt at diskusjonen må være faktabasert. Det har åpenbart ikke Fardal hatt sansen for.
Man ser også denne trangen til konspirasjonstenkning i denne filmen fra Rune Fardal, der han forsøker å forklare min – og Ken Joar Olsens handlemåte med barnevernsinteresser og pengesterke bakmenn. Han aksepterer ikke at han kan ha gjort kritikkverdige ting, og Fardal forholder seg ikke til kritikken. Han finner på bortforklaringer for hvorfor noen kan komme med slik kritikk.
Alt er rett
Et annet trekk ved disse miljøene er at selv aparte meninger ikke blir kritisert; alt går an, og ingenting er galt, så lenge man er kritisk. Som et eksempel kan man dra fram dette innlegget:
Vedkommende er anonymisert av hensyn til seg selv. Dette er ikke en enkeltepisode. Gjentatte ganger forklarer vedkommende at hjelpepleiere er de eneste som er autorisert til å hjelpe folk i en rekke spesifikke situasjoner. Heldigvis har ikke vedkommende autorisasjon lenger.
For ordens skyld: hjelpepleier har ingen spesielle kvalifikasjoner etter endt utdanning; de er generalister, og det er en yrkesrettet utdanning. De gjør en viktig jobb, men det er altså ikke hjelpepleiere som avgjør ting generelt.
Men ingen i miljøet konfronterer vedkommende med denne opplagte virkelighetsbristen. Tvert imot; de støtter og heier.
Det er et sikkert kjennetegn på at det ikke handler om saklig kritikk. Om miljøet var opptatt av saklig kritikk, ville de hatt en konstruktiv intern debatt om hvordan de skal nå frem. Den forekommer ikke. Tvert imot blir kritikk møtt med grove personangrep og brønnpissing:
Dette er et eksempel på brønnpissing. Man forsøker å forgifte kilden til det man misliker, slik at folk ikke vil assosiere seg med det.
Elitisme, og forkledd antielitisme
Generelt er dette trekk en kjenner igjen fra samfunnet ellers. Antielitismen som politisk bevegelse har havnet i nyhetsbildet, med bl.a. de gule vestene i Frankrike. Mange som står for denne retningen i barnevernshatermiljøet i Norge lar seg også avbilde i gule vester på facebook, og tar gjerne de gule vestene til inntekt for sin kamp.
Samtidig forsøker de som oppfatter seg selv som lederskikkelser, f.eks. Rune Fardal og Marius Reikerås, å opptre som det de oppfatter som elite. De reiser, Fardal ikler seg hvit frakk, Reikerås skriver svulstige brev med krav også videre. Dette er en imitering av kunnskap og faglighet.
Dette fører også til at de som har denne verdensanskuelsen føler at de ikke blir hørt av offentlige myndigheter – for spørsmålene de stiller gir ikke mening for noen som ikke er innvidd i konspirasjonsteorien.
Samtidig er dette med på å dehumanisere de som jobber i barnevernet, og jeg vil ikke bli forundret om vi ser mer vold mot barnevernsansatte, som følge av dette, de nærmeste årene.
Skal aktivismen mot barnevernet bli tatt på alvor, må de seriøse aktørene ta et oppgjør med denne konspirasjonstenkningen. Det er kanskje komfortabelt å føle at man har gjennomskuet et system, men man blir ikke tatt spesielt alvorlig utenfor sin egen boble når man har så ekstreme, unyanserte og ufundamenterte påstander.
Ad hominem? 