Reikerås våser om EMK.

Marius Reikerås skriver om reperasjonsplikten og personlig ansvar. Desverre bommer han på fundamental juss, og avslører at han ikke har lest og forstått det han henviser til.

Dersom Norge og Webster blir dømt i en eller begge sakene i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, i tillegg til den allerede konstaterte domfellelsen i Jansen-saken:

Hvilken konsekvenser vil det da få for henne personlig?

Reparasjonsregelen i EMK (Artikkel 41) er klokkeklar på at det medfører et personlig ansvar, for de som medvirker til brudd på menneskerettene.

For det første er, som Reikerås tidligere (korrekt) har påpekt staten ett rettssubjekt. Dvs. at det er staten som er motpart i EMD, ikke dommer Webster eller andre i domstolen. Så det vil ikke få noen konsekvenser, ettersom Webster ikke blir dømt i EMD. Staten kan selvsagt konkludere med at den aktuelle dommeren har brutt andre rettsregler, og velge å ta det opp, men EMD vil ikke forvente en reaksjon.

De kan selvsagt ha brutt norsk lov i behandling av saken, men det er staten som blir vurdert opp mot EMK, ikke Webster. Derfor kan også staten felles om en dommer ikke har gjort noe objektivt sett galt, men prosessen har vært mangelfull av andre årsaker.

Artikkel 41 i den europeiske menneskerettserklæringen er veldig klar og konsis. Men den nevner ikke personlig ansvar:

If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.

Artikkel 41 handler om skadebot i de tilfeller der full reprasjon er forhindret av nasjonalt lovverk eller andre årsaker. Som eksempel kan det nevnes adopsjon, som etter norsk lov ikke kan omstøtes etter en viss tid. Reperasjon vil da være umuliggjort.

Men det står altså ikke et ord om personlig ansvar. Hvor Reikerås’ har fått den forestillingen ifra vites ikke, men det står hverken i EMK, ei heller praktiseres det slik av EMD. EMD tilkjenner regelmessig erstatning og krav om reperasjon, men jeg har til gode å se at de påstår et personlig ansvar.

Jeg konkluderer med at Reikerås enten lyver bevist eller tar feil om EMD og EMK i dette tilfellet. Han hevder selv å være menneskerettsekspert. Det er han ikke, når han ikke har kontroll på så elementær juss. Hvordan skal noen som bommer så grunnleggende kunne representere andre?

Om Reikerås mener jeg tar feil, må han gjerne komme med henvisninger til hvordan EMD har praktisert det personlige ansvaret som hevdes å utgå fra EMK.