Femundsendens selektive historiefortelling.

Kirsten Leikny Femundsenden har et lengre innlegg, der hun anklager politiet for relativt grove overgrep. Beklageligvis har hun en noe selektiv historiefortelling.

For det første påstår hun at politiet skjøt i stykker vinduet:

ET LIVSFORANDRENDE DØGN:
Datoen er: 16. DESEMBER 2014.
Klokken er: 22:30.
POLITIET STORMET HJEMMET VÅRT OG SKJØT I STYKKER/KNUSTE GLASSET I YTTERDØREN. (DET HØRTES UT SOM SKUDD. og glass sprutet over hundene og store deler av første etg.)

Nei, politiet skjøt nok ikke. De brukte nok batong eller noe lignende til å slå inn ruten. Men uansett. Det sentrale her er at Femundsenden utelater viktige detaljer.

Femundsenden oppgir at dette skjedde 16. desember 2014.

Halvannet år tidligere, 28.06.2013, hadde Ørland Sparebank, som kreditor, fått kjennelse om tvangsfravikelse. I den kjennelsen kan vi lese følgende:

Retten legger til grunn at saksøktes manglende vilje til å la medhjelperen få tilgang til salgsobjektet, vanskeliggjør salgsarbeidet i en slik grad at vilkåret for fravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-14 er til stede. Retten tar til følge saksøkers begjæring og saksøkte må fravike salgsobjektet.

Det var Femundsendens egen oppførsel som førte til at kreditor gikk til dette skrittet. At hun derfor ble fysisk fjernet før visning bør på ingen måte komme som en stor overraskelse. Domstolen sa hun måtte ut. Hun valgte å ikke etterkomme det. Det er heller ikke første gang hun ble kastet ut. Det skjedde i mars 2014 også.

Den situasjon Femundsenden satte seg selv i fikk konsekvenser. Når man velger å ikke etterkomme rettskraftige dommer, må man kunne regne med at det vil bli kunne gjennomført med tvang.

Videre påstår Femundsenden at politiet hadde skjult politimerkene på uniformene:

Politiet kjørte åpenbart 100-200 meter uten lys på bilen, for å komme opp i gårdsplassen hjemme, uten å bli oppdaget. Hensikten var tydelighis å skremme meg og Jarle. Heldigvis er verken Jarle eller jeg særlig lettskremte, men det var selvsagt ubehagelig, da det sto flere unge menn med mørke klær utenfor vinduet og ville inn. – De hadde mørke luer trukket ned til øynene, og ville snakke med meg.
Jeg sto ved vinduet og stekte karbonader. Jeg sa at de bare måtte snakke med meg gjennom vinduet, men at jeg ikke hadde noe å snakke med de om.
.
MERK!
Det var ingen tegn til at det skulle være POLITI. De hadde kamuflert ALLE POLITIMERKER, dersom det skulle være noe påluer eller gensre.

Når du ikke vil snakke med politiet tvinger du politiet til å eskalere sitausjonen. Hadde Femundsenden snakket med dem, hadde de neppe vurdert håndjern som nødvendig. Videre har Femundsenden publisert bilder av politiet. Jeg må si at jeg syns de ser rimelig uniformerte ut:

Uniformene fremstår som komplette, med alle merker og reflekser som er vanlig på en politiuniform. I tillegg mistenker jeg at politiet ga til kjenne at de var politi når de sto utenfor vinduet… og gjerne hvorfor de var der.

Men Femundsenden underslår alt som ikke passer hennes narrativ. Det er grovt uredelig, og i utgangspunktet kunne jeg kanskje hatt en viss sympati med situasjonen hun er i – men hun oppfører seg konsekvent som om hun aldri har gjort noe feil. Det har hun; hun har gjort mange feil. Men hun legger konsekvent skylden på alle andre – blant annet NAV.

Politiet kom ikke som lyn fra blå himmel. Det kom som følge av en tvangssalgsprosess som Femundsenden var klar over. Jeg har tidligere omtalt Kirsten Leikny Femundsendens noe underlige forhold til rettskraft, og dette fremstår som en fortsettelse av det.